Kerry: – Ingen skal invadere på falske premisser

8

Kerry: – Ingen skal invadere på falske premisser

Da han fordømte den russiske intervensjonen på Krim, sa USAs utenriksminister John Kerry:

I det 21. århundre kan man ikke oppføre seg som på 1800-tallet med å invadere et annet land på falske premisser.

Dette kommer fra et land som invaderte Afghanistan fordi noen saudi-arabere hadde gjennomført terrorhandlinger i USA, som invaderte og ødela Irak på grunnlag av «masseødeleggelsesvåpen» som var funnet på av USA, som sto bak da lakeier som Norge bombet og ødela Libya på falske anklager.

Er det det som kalles en ekspertuttalelse?

 

KampanjeStøtt oss

8 KOMMENTARER

  1. Er enig i at det blir merkelig å høre amerikanerne fordømme militær intervensjon. Men det er samtidig underlig å se den ellers så anti-intervensjonistiske norske venstresida i denne saken: ingen kritikk av militær intervensjon denne gangen. All energi brukes heller på å ironisere over intervensjonskritikerne. Åpenbar mangel på konsistens i argumentasjonen.

    • Jeg er imot Russlands intervensjon, men jeg har varslet for lenge siden om at dersom Vesten prøver å destabilisere Ukraina, så kan konsekvensen bli storkrig. Denne rekka med hendelser ble ikke startet av Russland. Og det må man innrømme uansett hvor mye man kan mislike Putin.
      Når det gjelder USA, så er vel det det landet i verden som har minst troverdighet når det gjelder kritikk av intervensjon.

    • Hei Tarjei!
      Dette handler ikke bare om hykleriet ved at Vesten plutselig finner det for godt å hente fram den samme Folkeretten som Vesten har ignorert i Kosovo, Irak, Libya og Pakistans grenseregioner for å dømme Russland. Det handler også om at den konkret pågående ukrainske krisa ikke starta med russisk folkerettslig intervensjon, men med en vestlig intervensjon som både har valsa over grunnleggende demokratiske prinsipper, og Folkeretten, i den hensikt å flytte fram egne geopolitiske posisjoner i konfrontasjon med Russland.

      Dette våre myndigheter har gjort fra november, er å åpent og utilslørt oppildne til demonstrasjoner mot presidenten da han ikke ville underskrive samarbeidsavtalen med EU på EUs premisser. Allerede dette er en kritikkverdig innblanding. Å støtte demonstrasjoner for å styrte et diktatorisk regime er en ting. Det kan forsvares moralsk. Men dette handla altså ikke om det. For i november var det ingen som stilte spørsmål ved det faktum at Janukovitsj var demokratisk valgt til president i 2010. Det alt handla om da, var betingelsene for en samarbeidsavtale med EU, som Janukovitsj fant utilstrekkelige, men som EUs ledere altså forsøkte å presse på Ukraina ved å henvende seg til intern opposisjon. Det må av venstresida fordømmes som umoralsk politisk intervensjon, om enn ikke folkerettsstridig, enda.

      Men det stoppa ikke der. Vestens ledere, inkludert de norske, fortsatte å støtte demonstrasjonene også etter at de begynte å bruke voldelig metoder, først steinkasting og molotovcocktailkasting, seinere også organiserte angrep med batonger og skytevåpen, som metode. Det å da kritisere myndighetene for å ville bruke fysisk makt for å stoppe opptøyene, noe ethvert EU-land ikke bare ville gjort, men har gjort (jeg var sjøl i Gøteborg i 2001 da politiet skøyt og drepte en ung steinkastende gutt i en anti-EU-demonstrasjon, uten at noen foreslo sanksjoner mot den svenske regjeringa av den grunn), går over grensa til å gi politisk støtte til væpna opprør i et annet land. Det å støtte væpna opprør mot en president som er demokratisk valgt, ett år før neste valg, er et åpenbart brudd på helt grunnleggende demokratiske prinsipper.

      At presidenten var korrupt og at han trolig hadde mista oppslutning fra flertallet av befolkninga, er helt irrelevant. Dersom det skal gjøres til et prinsipp at enhver opposisjonsgruppe kan organisere væpna militser for å styrte en regjering som gjør seg skyldig i å føre en upopulær politikk og kunne kobles til korrupsjon, vil de demokratiske spillereglene ikke lenger eksistere, og det blir umulig å opprettholde noe annet form for styre enn det brutale diktaturet. At våre myndigheter hodeløst kasta seg på EU- og USA-linja ved ikke bare å støtte de voldelige demonstrantene, men også legge skylda på volden på myndighetene, går fra å være kritikkverdig til å bli regelrett forkastelig. Og når det nå har blitt rimelig klart at EU og USA ikke har nøyd seg med å heie fram protestene, men også finansiere demonstrantene gjennom direkte overføringer, beveger vi oss over i det som er direkte folkerettsstridig, nemlig å gi direkte fysisk støtte til væpna opprør i et annet land. At lederne for det væpna opprøret også var åpenlyse nazisympatisører, er uten betydning i denne sammenhengen, men det illustrerer tydelig at EUs og USAs ledere umulig kan ha vært blinde for hva de faktisk med på.

      Dette er en svært farlig politikk som åpenbart kan lede til krig. Jeg frykter ikke at krig skal bryte ut akkurat nå, men jeg tror det er en langt større fare for at det vil skje i mai, når det etter planen skal avholdes valg. Med det nazivennlige partiet Svoboda i regjeringsposisjon, og med kontroll over både riksadvokatembetet og valgkommisjonen, og med lovforbud mot all aktivitet fra Regionpartiet og Kommunistpartiet allerede innført i det vestlige Ukraina, finns det ingen realistiske utsikter til at dette valget kommer til å bli i nærheten av fritt og rettferdig i de regjeringskontrollerte områdene. Tilsvarende er det like utelukka at befolkninga i de østlige regionene av Ukraina, hvor russisk er det dominerende talespråket, vil akseptere tilstedeværelsen av valgfunksjonærer fra den Svobodakontrollerte sentrale valgkommisjonen. Det kommer altså ikke til å bli holdt ett valg i Ukraina i mai, men to, med konkurrerende valgfunksjonærer. Det blir neppe et problem verken i Lviv, hvor Svoboda har dominerende støtte i befolkninga, og Janukovitsj aldri vant særlig mange stemmer, eller i Donetsk, hvor Svoboda og resten av den nye vestvennlige regjeringa har så minimal støtte at de neppe vil prøve en gang å etablere kontroll. Problemet vil være områder som Dnjepropetrovsk, hvor befolkninga er delt omtrent på midten mellom ukrainsk- og russiskspråklige, hvor avsatte president Janukovitsj vant klart ved siste valg, men hvor den nye regjeringa også har betydelig støtte. Her er det stor fare for at valget vil lede til voldelige sammenstøt, og dersom regjeringa i Kiev sender styrker, eller enda verre, den nazistiske militsen Høyresektoren sender sine frontkjempere til området for å «skape orden», er det stor sannsynlighet for at voldshandlingene vil lede til etnisk motivert drap, som kan eskalere, og skape en situasjon som langt overgår det scenariet som utspilte seg i Kosovo i 1999, og som NATO da brukte som legitimering for væpna folkerettsstridig intervensjon. Og sjøl om disse kreftene er marginale i Norge, finns det både i EU og USA krefter som vil komme til å mene at Vesten da bør intervenere militært på den ukrainske regjeringas side. Da har vi i så fall, ganske nøyaktig 100 år etter utbruddet av 1. verdenskrig, utbruddet av 3. verdenskrig i Europa.

      Ettersom vestlige medier nå driver systematisk unnlatelsesrapportering og demonisering av den russiske sida, må vår rolle som fredsvenner og antiimperialister i Norge, først og fremst være å påpeke hykleriet og fraværet av et moralsk og folkerettslig grunnlag for Vesten til å sette seg på noen form for høy hest og på noen måte straffe Russland. Løsninga her må være politisk og basert på føderalisering av Ukraina. En slik nedtrapping, som i praksis vil ende med å gi Russland økt geopolitisk innflytelse, er ikke mulig så lenge fokuset i Vesten er at Russland nå skal straffes for sine folkerettsbrudd. Venstresidas fokus må derfor naturlig ligge på Vestens hovedansvar for krisa som har oppstått, og på det hykleriske i det å anklage Russland for folkerettsbrudd i en situasjon hvor Vesten starta folkerettsbruddene. Det betyr ikke at Russland har oppnådd folkerettslig korrekt eller at vi ikke ser at også Russland er en kapitalistisk imperialistmakt som spiller det samme spillet som Vesten for å flytte sine posisjoner fram.

      • Jeg er enig med dere nesten hele veien. Men jeg reagerer på at debatten om Ukraina, og nå Russlands intervensjon, i for stor grad preges av gamle kald krigs-dikotomier. Jeg tror vi ville hatt nytte av å se forbi det og klare å debattere f eks russisk kapitalistisk imperialisme uten å måtte bagatellisere den ved å vise til at den amerikanske er enda verre (det er jo uansett eldgammalt nytt…). For det går an å være sterkt kritisk til den ukritiske vestlige støtten til ukrainske «opprørere», og samtidig like kritisk til russisk militarisme. Alt for mange av dem som bidrar til nyansering av det første, bagatelliserer samtidig det andre…

        • Det sentrale tenker jeg når vi skriver offentlig, er effekten. I Vesten fungerer opphausinga av russisk militarisme krigs- og imperialismefremmende. I Russland fungerer opphausinga av Vestens imperialisme på samme måte. Nå befinner vi oss i Vesten, og da er det viktigste å få fram hvordan Vesten mangler enhver moralsk begrunnelse for militær eller økonomisk krigsopptrapping. Det er sjølsagt ikke noe argument for å skrive usannheter eller kamuflere sannheter, men det er et argument for oss offentlige debattanter for å undersøke og framheve særlig de sannhetene som ikke slipper til i vestlig presse, som lider alvorlig av det Peter M. Johansen kalte «unnlatelsesrapportering», men også direkte feilrapportering.

          Av den grunn har jeg for eksempel langt mindre konkret kunnskap om på hvilken måte Russland faktisk har bidratt til opptrappinga av konflikten. Om det for eksempel er eller ikke er regulære russiske soldater som nå kontrollerer Krim, eller om det er etnisk russiske krimbeboere, som Russland nå hevder, eller om det er frivillige fra Russland, som i stor eller liten grad har fått utrustning støtte eller kommando fra Russland, er ikke jeg sikker på. Hva som er de konkrete russiske målsettingene, har jeg heller ikke grepet om. Putin sier i dag at han ikke ønsker å annektere Krim, slik vestlig presse legger til grunn. For å få mer konkret kunnskap om dette, burde man nok kunne lest russisk.

  2. EU nå også som kuppmaker sammen med USA. Fikk de ikke Fredsprisen her forleden disse antidemokratene?
    Og Brende er på plass og kaller inn den russiske ambassadøren på teppet. Hykleriet er fullkomment. Hvor er den norske.statsministeren? Står vel og mumler i en krok som vanlig.
    Så vidt jeg husker var de gjentatte beskyldningene mot Sovjet Unionen at de strebet etter verdensherredømme fra USAs side.
    Den store faren for verden er USA og den aggressive politikken de driver med bla for å «påvirke» dvs betale for demonstrasjoner mot de sittende regjeringer i selvstendige land. I Sør Amerika driver de nå med å fjerne regjeringene i Venezuela og i Honduras har de klart å etablere et nytt diktatur. Bryr Norge seg ? Nei da er det demokrati i følge Solbergregjeringen som støtter diktatur.

  3. […] Komiske Kerry fulgte antakelig heller ikke med på noe særlig da USA i 2003 knuste den irakiske hæren, infrastrukturen og det sivile apparatet, drepte hundretusener av mennesker og gjorde landet til lekegrind for sekteriske paramilitære grupper. Men komiske Kerry har gjort det før, som da han sa at «I det 21. århundre kan man ikke oppføre seg som på 1800-tallet med å invadere et annet la… […]

Legg igjen en kommentar til brit lien Avbryt svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.