Folkesuvereniteten, Sveits og den ny-føydale eliten

0
Resultatet av folkeavstemninga i Sveits. De grønne fargene viser de kantonene som sa ja til begrensning av arbeidsinnvandring.

Folkeavstemninga i Sveits om begrensing av innvandringa slo ned som en bombe i EU-hovedkvarteret og blant finanseliten. Et knapt flertall på 50,3% vedtok en slik begrensning. Og det kunne ha vært det. Hvert folk er (eller burde være) suverent til å treffe sine egne beslutninger. Men det synes EU-eliten svært lite om.

De fire frihetene

EU-systemet bygger på de fire frihetene – fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Og et flertall av sveitserne har nå tillatt seg å si nei til en av dem, den frie flyten av arbeidskraft.

Elitenes reaksjoner er helt forutsigbare. EU-kommisjonær for jus, Viviane Reding, fant det naturlig å komme med en advarsel til sveitserne i Financial Times:

De fire frihetene… lar seg ikke skille fra hverandre. Det indre markedet er ikke en sveitserost. Du kan ikke ha et enhetlig indre marked med hull i.

Fru Reding er uvant med at et folk avgjør ting ved flertallsvalg, utpekt og hevet over den typen trivialiteter som hun jo er.

EU-kommisjonens talsmann, Olivier Bailly, var like slagferdig da han sa:

Fri flyt er ikke noe man forhandler om. Du kan ikke forhandle om frihet. Enten gjelder den alle eller ingen.

Det er euObserver som bringer disse gullkornene fra kommisjonen. Seinere får vi nok skjebnetunge advarsler fra utsøkte tenkere som Herman van Rompuy og Manuel Barroso.

En ikke-valgt elite, en lov uten forankring i folket

Det denne eliten baserer seg på er Maastricht-avtalen, Lisboa-avtalen og EUs egen konstitusjon.

Problemet er at ingen av disse grunnleggende dokumentene er godkjent av noe flertall av innbyggerne i EU. Maastricht-avtalen ble først forkastet i Danmark, og så ble den manipulert igjennom. Så ble den godkjent i Frankrike med et flertall som var nesten like knapt som i den siste folkeavstemninga i Sveits (51%). Og da fikk kommisjonen kalde føtter, og det ble ingen flere avstemninger.

Lisboa-avtalen ble ikke framlagt til folkeavstemning i noe annet land enn Irland, og da ble den forkastet i første omgang, til makteliten fikk kjørt omkamp og vant en slags seier. Resten av folkene i Europa har ikke godkjent den.

EU-konstitusjonen, altså EUs grunnlov, er simpelthen ikke godkjent. I 2005 ble den godkjent av folkeavstemninger i Spania og Luxembourg og forkastet av folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Da ga EU-eliten opp forsøket på å få den godkjent gjennom folkeavstemninger og bestemte seg for å tvinge prinsippene i den igjennom ovenfra.

EU-systemet er udemokratisk i kjernen

EU er ikke bygd på folkesuvereniteten. EU-institusjonene, EU-lovene og EU-direktivene er ikke forankret i folket. Og eliten synes ikke det er noe problem!

Det de synes er et problem er når et folk går dem imot. Da sitter stemplingene løst. Sveitserne har fått høre at de er «fremmedfiendtlige», «høyrepopulistiske» og hva det måtte være. Det eneste de har gjort er å fatte et vedtak i en sak som folket i Sveits har full rett til å avgjøre sjøl.

Alexis de Tocqueville advarte om at despotiet kunne vokse fram igjen under en demokratisk maske. Under slike forhold, skrev han, mister vi interessen for våre etterkommere og underdanig tillater at vi blir ført inn i uvitenhet av en despotisk makt som er enda mektigere nettopp fordi den ikke ser despotisk ut.

de Tocqueville sammenlignet en potensielt despotisk demokratisk regjering med en beskyttende forelder som ønsker å holde sine borgere (barn) som «evigvarende barn», og som ikke knekker folks vilje, men snarere leder den, og presiderer over folk på samme måte som en gjeter ser etter en «flokk lettskremte dyr».

Man skulle tro at de Tocqueville hadde vært observatør i Brussel.

Resultatet av folkeavstemninga i Sveits. De grønne fargene viser de kantonene som sa ja til begrensning av arbeidsinnvandring.
Resultatet av folkeavstemninga i Sveits. De grønne fargene viser de kantonene som sa ja til begrensning av arbeidsinnvandring.

Det er landkantonene og de kantonene med overvekt av tysktalende, retoromansktalende og italiensktalende som har stemt EU-kommisjonen midt i mot. Bykantonene, og spesielt de fransktalende, utgjorde det knappe mindretallet.

 

 

Forrige artikkelBalkan – en bombe med kort lunte
Neste artikkelEuropa øker fattigdommen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).