Radikalisering – hvilken radikalisering?

0

I løpet av 2013 har ordet «radikal» fått en helt ny mening, og det har skjedd gjennom en tilsnikelse. Jeg tror det er første gang PST, politiets sikkerhetstjeneste, fungerer som ordbokredaksjon. Resultatet er da også ytterst elendig.

strategi_radikalisering_13_536x357

«Handlingsplan mot radikalisering»

5. november 2013 la den blåblå regjeringa fra det de kalte en «Handlingsplan mot radikalisering». Fem statsråder og fem statssekretærer møttes for å drøfte regjeringens arbeid med å forebygge radikalisering og rekruttering av unge til ekstremisme.

– Vi vil sende et tydelig signal: En tidlig forebyggende innsats mot radikalisering er et ansvar som hviler på mange – politiet, skolen, kommunen, foreldre, nærmiljø. Vi kan bare lykkes gjennom et bredt samarbeid, sa justisminister Anders Anundsen.

Det var den rødgrønne regjeringa som la grunnlaget for dette da den innførte portal mot radikalisering i 2010. Der finnes det til og med et opplegg for angiveri, der du kan melde fra til politiet dersom du tror at noen du kjenner er radikalisert eller er i ferd med å bli det.

I strid med vanlig språkbruk

Ordet radikal betyr å «gå til røttene», etter latin radix=rot. Men i vanlig norsk språkbruk har det stort sett vært ensbetydende med «venstreorientert». Store norske leksikon skriver:

«I de fleste vestlige samfunn kom i de første ca. 30 år etter den annen verdenskrig den politiske systemkritikk fra venstre, fra sosialister og kommunister. Målet for kritikken var først og fremst kapitalismen. Uttrykket radikal ble derfor i denne perioden nesten ensbetydende med venstreorientert.»

«Johan Sverdrup og hans tilhengere i Norge ble av de konservative forsvarere av embetsmannsregimet kalt radikale.»

Den store norske arbeiderlederen Marcus Thrane sa i en tale 1. august 1850:

Vælge I at være radikale eller Rodhuggere, da vil det forhaabentlig lykkes Arbeidsklassen i Tidens Løb at frigjøre Arbeidet fra Kapitalens Tyranni, at hæve Arbeidet til den Rang som det bør indtage, men som det endnu aldrig har indtaget. Den Tid vil da komme, da en Arbeider med freidigt Blik tør skue Fremtiden og Alderdommen imøde, den Tid vil komme, da Arbeideren vil kunne leve bedre, uden engang at anstrenge sig saa meget som nu.

Talen har tittelen Skal vi være moderate eller radikale? og er en av klassikerne i norsk arbeiderlitteratur.

Nå har PST tatt dette ordet, som har hatt en positiv klang i norsk bevissthet, og omdefinert det til å betegne den tendensen til voldelig islamisme vi har sett vokse fram de seinere åra, helt konkret i forbindelse med rekruttering til jihadiststyrkene i Syria, der visstnok 30–40 nordmenn skal ha deltatt.

Men siden regjeringa jo ikke vil rette seg konkret mot voldelig islamisme, så har den valgt en angivelig nøytral formulering: handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Her er det ingen henvisning til den høyreekstreme islamismen, men til enhver radikalisering, høyre eller venstre, også den ikke-voldelige. (Ellers hadde det ikke gitt noen mening å skille mellom radikalisering og voldelig ekstremisme.)

Og nå skal altså «politiet, skolen, kommunen, foreldre, nærmiljø» settes inn for å hindre «radikalisering». Det er trygt å tolke dette som at stat, kommune og skoleverk skal brukes for å motvirke alt som de blåblå anser som «radikalt». De sjøl er jo som kjent moderate. Igjen kan det være nyttig å lese Marcus Thrane, som er svært så dagsaktuell i sin beskrivelse av hva de mektige anser som moderat:

Ordet moderat betyder maadeholden, og at være moderate vil sige, at hylde de nærværende Grundsætninger i Statsstyrelsen, nemlig hovedsaglig følgende:

a) Eiendomsretten forbliver fuldkommen hellig.

b) Det er gavnligt og i sin Orden at der ere fattige Mennesker, som arbeide for andre, hvorfor Rigdommens Ophoben paa enkelte Hænder ikke er skadelig.

c) Enhver kan gjøre med sit hvad han vil.

Disse tre Lærdomme ere, tænker jeg, Hovedpunkterne for det moderate Systems Tilhængere.

Problemet er høyreekstrem islamisme

Regjeringa har rett i at det finnes et problem med voldelig ekstremisme. Men den eneste voldelige ekstremismen vi ser vokse fram i Norge i dag er den som gror fram i visse høyreekstreme islamistiske miljøer. Anders Behring Breivik er utvilsomt en voldelig ekstremist. Men i Norge har han knapt så mange tilhengere at det kan kalles et miljø. I Hellas finnes Gyllent daggry, i Ungarn Jobbik og i Ukraina Svoboda. Dette er nazi-liknende bevegelser som det er all grunn til å ta alvorlig. Kapitalens krisepolitikk med nedskjæringer og økende fattigdom har skapt en grobunn for slike bevegelser.

Men så langt er det bare i ett miljø her til lands at det agiteres for bruk av vold mot annerledes tenkende, og det er blant høyreekstreme islamister. Det er også der det drives militær trening gjennom rekruttering til og deltakelse i Al Qaidas terrorkrig i Syria. De veteranene som overlever den krigen vil komme hjem som fullt utlærte terrorister.

Mobilisering for høyreekstrem islamisme

Organisasjonen Islam Net, som sier at den har 2000 medlemmer og tusenvis av interesserte på Facebook, driver aktiv skolering av unge mennesker i denne formen for høyreekstrem islamisme. Dette er ingen hemmelighet. Det trengs ikke noe PST eller noen handlingsplan for å finne ut av det. Islam Net skryter av dette på internett og holder kurs og konferanser der de inviterer talere som driver indoktrinering i denne fascistiske ideologien. Her er en håndfull av de talerne de anbefaler som spesielt troverdige og beundringsverdige:

Haitham al-Haddad en sterk tilhenger av selvmordsbombing og jihad. Les hva han sier om kvinner, om vantro, om jøder og om ”Sions vises protokoller”.

Abu Usamah at-Thahabi les hva han sier om kvinner, om vantro, om piskestraff og om steining.

Bilal Philips uttrykker seg rundere enn de andre, men forsvarer selvmordsbombing, og var inspirasjonskilde for Stockholms-bomberen Taimour Abdulwahab al-Abdaly.

Assim al-Hakeem les hva han har å si om sexslaveri, om kvinner og om jøder.

Khalid Yasin tilhenger av dødsstraff for homofile.

En del av disse talerne er også blitt brukt som talere i moskeer som mottar offentlig støtte.

Ikke forbud, men politisk kamp

Det politiske programmet til disse høyreekstreme islamistene og det menneskesynet de representerer har mye til felles med fascismen. Det gjelder særlig:

  • Ønsket om en voldelig og totalitær stat.
  • Motstanden mot de liberale frihetene og demokratiet.
  • Hatet mot annerledes tenkende.
  • Motstand mot marxisme og klassekamp.
  • Det patriarkalske synet på familien.
  • Rettferdiggjøring av angrepskrig for å nå sitt mål.
  • I mange tilfeller vil det islamske ekstremhøyre og fascistene finne hverandre i synet på jødene.

Det er naturligvis også en del forskjeller mellom høyreekstrem islamisme og tradisjonell fascisme. Men likhetene er store nok til å se slektskapet.

Uansett hvor mye jeg misliker disse politiske retningene, er jeg ikke tilhenger av forbud mot dem. Et forbud ville antakelig gjøre vondt verre. I stedet bør de møtes med politisk kamp. Et sted å starte kunne jo være at den angivelige venstresida slutter å bortforklare eller å vende det blinde øyet mot denne formen for fascistisk ideologi, og i stedet ta opp kampen mot den.

Det er ingen menneskerett å få statsstøtte eller å få visum til Norge. Jeg ser ingen grunn til at folk som Haitham al-Haddad eller Abu Usamah at-Thahabi skal få visum til Norge for å skolere unge mennesker i jihadisme. Og det er heller ingen grunn til at organisasjoner eller moskeer som agiterer for denne politiske retninga skal motta statsstøtte.

Avvis «handlingsplan mot radikalisering»

Regjeringa har bedt om innspill til sin handlingsplan mot radikalisering. Det bør den få. Medier, enkeltpersoner og organisasjoner bør skrive inn og ta avstand fra den. Vi bør be om å få slippe å få blåblå ideologer som skal mobilisere «skolen og familien» til «forebyggende innsats mot radikalisering».

Den største faren er sentrumsekstremismen

Uansett hvor menneskefiendtlige og reaksjonære de ulike fascistiske miljøene er, enten de er kristenfundamentalistiske, jihadister eller fascister av Mussolini-typen, så er det ingen av dem som foreløpig gjør like mye skade som sentrumsekstremismen. Gjennom NATO er Norge knyttet til et overvåkingsmiljø som ikke respekterer noen form for privatliv eller personlig frihet. I forhold til folketallet er vi blant de største våpeneksportørene i verden. Gjennom NATO er vi også en del av et militært prosjekt for å føre kriger for Vestens kontroll over ressurser over hele verden. Etter 22. juli har militariseringa av politiet skutt fart. Gjennom EØS blir vi skritt for skritt fratatt vår nasjonale sjølråderett og underlagt organer som ikke er valgt av noen. Gjennom Oljefondet har Norge et skjebnefellesskap med den aller mektigste finanseliten i verden og profitterer direkte på miljøødeleggelser og slaveliknende arbeidsforhold.

Og i dag er det mest ekstreme prosjektet å opprettholde dagens plyndring av natur og mennesker. Og det lager ikke regjeringa noen handlingsplaner mot.

Forrige artikkelDe ti mest leste i 2013
Neste artikkelMilitærpoliti dreper streikende arbeidere i Kambodsja
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).