Kontrollkomiteen – et supperåd

0

Så fikk mediene og kommentariatet det som de ville, Senterpartileder Liv Signe Navarsete måtte gå, og naturligvis kom det på en ikke-sak. De hadde ikke en gang en stabbursvegg å henge hatten på. Men det er vel så interessant å se på kontrollkomiteens rolle i det hele.

En ikke-sak

Hvis man ønsker å grave i kameraderi og tvilsom behandling i norsk forvaltning, er det nok å ta tak i. Men akkurat i dette tilfellet fantes det ikke en gang ei fjær å lage fem høns av. Et enstemmig kommunestyre går hele den formelle saksgange for å fremme ei sak, i dette tilfelle et krav om tunnel for E16 gjennom Lærdal. Liv Signe Navarsete, som er valg til Stortinget fra Sogn og Fjordane gjorde sin statsrådskollega Bård Vegar Solhjell oppmerksom på lokalsamfunnets syn. Det er ikke bare i orden, det må vel regnes blant de pliktene en folkevalgt har.

Michael Tetzschner (H)

Men Michael Tetzschner (H), som er nestleder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité og Abid Raja (V) som er medlem i komiteen, la ansiktene i alvorlige folder og sa at dette var en alvorlig sak, og at den måtte tas opp i komiteen.

– Jeg ser ikke noe lovstridig i dette, og det likner veldig på en ikke-sak, sier Eivind Smith, jusprofessor ved Universitetet i Oslo til Klassekampen.

– Såvidt jeg kan se helt vanlig politisk framgangsmåte. Jeg er på ingen måte imponert over kritikken mot Navarsete, fortsetter jusprofessor i Bergen, Jan Frithjof Bernt.

Ikke imponert, det er vel ukas understatement. Jeg skulle til å si tåpelig, men jeg innser at ikke imponert uttrykker det samme på en langt mer elegant måte. Gi de folkene en rangle!

Leder av kontrollkomiteen, Martin Kolberg, slo da også fast at denne saka ikke hadde noe i komiteen å gjøre.

I prinsippet en viktig komité

Kontrollkomiteen skal i prinsippet kontrollere om regjeringas vedtak er i henhold til grunnloven og stortingets vedtak. I alvorlige saker kan den innstille på at regjeringa eller enkeltstatsråder stilles for riksrett. Og den skal kontrollere regjeringas protokoller.

Regjeringa Stoltenberg brøt grunnloven

19. mars 2011 uttalte Jens Stoltenberg:

– Norge er klar til å sende inntil 6 stk F-16 kampfly for å delta i håndhevelsen av sikkerhetsrådsresolusjon 1973.

Det går fram av uttalelsen at han hadde sendt en formell meddelelse til NATO om at Norge var klar til å sende styrker.

Grunnlovens paragraf 25 er svært klar på hva som kreves dersom norske styrker skal settes under fremmed kommando eller delta i krig i utlandet:

Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Sømagt. Den maa ikke forøges eller formindskes, uden Storthingets Samtykke. Den maa ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Magters Krigsfolk, undtagen Hjælpetropper imod fiendtligt Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.

Landeværnet og de øvrige Tropper, som ikke til Linjetropper kunne henregnes, maa aldrig, uden Storthingets Samtykke, bruges udenfor Rigets Grænser.

Den 19. mars 2011 hadde ikke Stoltenberg noe stortingsvedtak i ryggen. Det fantes ikke noe grunnlovsmessig mandat for å gjøre det han og hans innerste krets gjorde. Seinere har det vist seg at det ikke en gang fantes et formelt vedtak i regjeringa om dette, og at hele beslutninga var tatt via sms og mobiltelefonsamtaler til enkelte regjeringsmedlemmer og til lederne av opposisjonen.

Daværende utdanningsminister Kristin Halvorsen forklarte i sin sjølbiografi hvordan dette hadde foregått. Det hun forteller viser at hele saksbehandlinga var under enhver kritikk, og milevidt fra det grunnloven forutsetter i et så alvorlig spørsmpl som å sende Norge i krig. «– Men jeg angrer ikke på at vi deltok,» sier tidligere leder av det tidligere fredspartiet SV.

Dette hadde vært en sak for kontrolkomiteen

Hadde det vært noe tak i kontrollkomiteen, så skulle den naturligvis ha tatt opp Libya-krigen. Der ble grunnloven brutt, og hadde komiteen forlangt å få utlevert regjeringas protokoller om saka, ville den sett at saksbehandlinga var under enhver kritikk. Det finnes nemlig ingen protokoller! Hvis komiteen videre hadde sett på regjeringas informasjon til Stortinget, så vil en se at Stortinget ble feilinformert. Stoltenberg påsto at norske styrker deltok i Libya-krigen for å redde sivilbefolkningen. Fakta viser at Norge gikk inn på den ene sida i en borgerkrig og bidro svært aktivt til å styrte landets regjering og legge viktige deler av landets infrastruktur i grus.

sirte støre
Med støtte fra NATOs overlegne luftstyrker sørget våre allierte i Libya for å ødelegge byen Sirte.

I stortingsdebatten 29. mars 2011 sa statsminister Stoltenberg:

Derfor har mange land sagt at de mener at Gaddafi bør gå av. Jeg har sagt, og utenriksministeren har sagt, at vi er enig i det. Han bør tre tilbake, men vi mener at det ikke er del av det mandatet vi nå har fra FN. Det vil være i strid med det mandatet å bruke militære maktmidler for det.

Vel, våre allierte ikke bare styrtet Gaddafi, de slaktet ham som en gris. Skal vi ta Stoltneberg på alvor, så var dette et brudd på mandatet. (Dessuten var det en krigsforbrytelse og et brudd på folkeretten.)

Jeg henvendte meg til kontrollkomiteen for å få den til å granske regjeringas behandling av Libya-krigen, men den avviste dette og ga meg et svar som unnviker hele essensen i saka, nemlig at Norge gikk til krig uten at det var forankret i Stortinget.

Dette viser at det norske samfunnet ikke har noen kontrollinstans som griper inn dersom regjeringa bryter grunnloven. Kontrollkomiteen er ikke noe annet et et supperåd og Michael Tetzschner er vår tids Balle Clorin.

 

 

Forrige artikkelAlba
Neste artikkelSosial uro? Den forbyr vi bare
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).