Kineserne kommer

0

”Mange kinesiske turister som kommer til Europa blir misfornøyde med de gammeldagse transportsystemene de møter i de utviklede landene,” skriver China Daily. Hjemmefra er de vant med hypermoderne flyplasser og jernbaner, og blir sjokkerte over å møte den nedslitte infrastrukturen i Europa. Men hjelpen er nær, om vi forstår avisa rett. Kina skal investere milliarder i modernisering av Europas infrastruktur.

Verden er snudd på hodet

Det er ikke lenge siden den tidligere kolonimakta Portugal fikk krisehjelp fra sin gamle koloni Angola. Nå er det kinesiske turister som griner på nesa over de nedslitte «utviklede landene» og Kina som kommer dem til unnsetning med investeringer og kreditter.

”Dette er den beste tida for å investere i Europa,” sier Tong Jisheng, viseadministrerende direktør i Shanghai Construction Group. SCG skal investere i flere større prosjekter i Europa, deriblant i motorveien A2 i Polen.

Han kan ha et poeng. Med ei økonomisk krise som drar på sjette året og deprimerende framtidsutsikter er både eiendom og aksjer billige i Europa nå for kinesiske investorer. Det er ganske enkelt kjøpers marked.

Europeiske politikere er så kåte på kinesiske investeringer nå at konservative David Cameron valgte å distansere Storbritannia fra Dalai Lama for å mildne de kinesiske ledernes holdninger.

Store prosjekter

Den britiske finansministeren George Osborne sa at han regnet med å få kineserne til å investere i den nye generasjonen kjernekraftverk i Storbritannia. Landet er i en desperat situasjon når det gjelder energi etter at produksjonen av olje og gass fra Nordsjøen har falt dramatisk, slik at landet igjen er avhengig av å importere energi.

Beijing Construction Engineering Group Co skal investere 800 millioner pund for å oppgradere Manchester Airport. Prosjektet omfatter også et nytt forretningsdistrikt i tilknytning til flyplassen. Prosjektet skal angivelig skape 16.000 nye arbeidsplasser, noe som er sårt tiltrengt i det slitne Manchester-området.

Et annet prosjekt Cameron diskuterte i Beijing var en ny høyhastighetsjernbane fra London til Nord-England.

Kina har 3660 milliarder dollar i valutareserver og ønsker å redusere dette beløpet, blant annet for å bli mindre sårbart overfor et eventuelt fall i dollarkursen. Derfor ønsker landet å bruke valutaoverskuddet til å kjøpe eiendom og investere i prosjekter i utlandet. I følge kinesisk UD kan investeringene i Europa komme opp i 500 milliarder dollar innen 2020.

Kina har undertegnet bilaterale investeringsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Polen og Den tsjekkiske republikk.

For EU som helhet ønsker Kina å øke handelen fra ca 350 milliarder dollar i dag til 1000 milliarder i 2020. Det vil i så fall gjøre Kina til en større handelspartner for EU enn hva USA er i dag. For å styrke det økonomiske samarbeidet har EU og Kina inngått en avtale som kalles China-EU 2020 Strategic Agenda for Cooperation.

Statsminister Li Keqiang møter EU-president Herman Van Rompuy (venstre) og EU-kommisjonens president Jose Manuel Barroso.

Investeringer i Sentral- og Øst-Europa

I november 2013 møtte Kinas statsminister Li Keqiang alle statslederne for landene i Øst- og Sentral-Europa. Li kom med en delegasjon på ett tusen medlemmer, som alle hadde nok å gjøre med å forhandle avtaler og undertegne kontrakter. De avtalte å gjøre 2014 til et investeringsår. Et av prosjektene de snakket om er å bygge en ny jernbaneforbindelse fra Kina til disse landene innen 2020. Kina er verdensledende i moderne jernbaneutbygging og har både teknologien og erfaringene som skal til. Kina har også forpliktet seg til å bygge to høyhastighetsbaner i Europa, en mellom Budapest og Beograd og en i Romania.

Kina tar også sikte på å bygge fabrikker i Øst- og Sentral-Europa for å utnytte det lave lønnsnivået og samtidig være nær markedene i Vest-Europa.

Land i Øst- og Sentraleuropa som deltok i forhandlingene med Kina.
Land i Øst- og Sentraleuropa som deltok i forhandlingene med Kina.

Ukraina, som har sine egne problemer om dagen, var ikke med på møtet. Men tidligere i 2013 ble Kina Ukrainas nest største handelspartner etter å ha inngått en avtale om å låne Ukraina hele tre milliarder dollar mot garanterte kornleveranser. Det pågår også forhandlinger om at Kina skal få kjøpe tre millioner hektar jord i Ukraina. (Eller altså 30.000 kvadratkilometer – litt større enn Albanias eller Hedmarks areal!)

Hva kan kineserne oppnå?

Kina er i ferd med å perfeksjonere bruken av myk makt, og framstår derfor helt annerledes enn USA, som har lite å tilby på den økonomiske sida, men desto mer på den militære. Kinas ledere innbiller seg neppe at de kan kjøpe seg politisk kontroll på denne måten. For dem er nok hovedmålet økonomisk, både for å sikre inntekter, men ikke minst for å skaffe råvarer og produkter som Kina mangler – som mineraler og korn. Men kinesiske ledere er ikke dummere enn at de ser at når USA trapper opp det militære nærværet i Asia, så skader det ikke å ha et godt forhold til USAs europeiske allierte.

Kinas ledere ser for seg den dagen da Kinas økonomi ikke bare er gått forbi USAs, men kanskje er dobbelt så stor. Da må Kina ha adgang til markeder og råvarer over hele verden. Arbeidet med å sikre seg dette er allerede i gang, og vi vil få se store forandringer bare fram til 2020.

Vi snakker om endringer av maktforholdene i verden i et geologisk format.

Forrige artikkelHjernepolitiet
Neste artikkel«Ennå er ikke Ukraina dødt»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).