Den røde dronningens energirevolusjon

0

 Har du hørt om energirevolusjonen i USA? Den som snart skal gjøre USA uavhengig av oljeimport og som skal gjøre USA til en større oljeeksportør enn Saudi-Arabia? Hvis du har fulgt med i de vanlige mediene, kan du ikke ha unngått å høre dette, ikke én gang, men om igjen og om igjen. Har du hørt noen som sår tvil om dette? Ja, da har du hørt godt etter, for de slipper ikke ofte til.

Skifergass og -olje – en energirevolusjon!

– Det vi ser nå i Nord Amerika er en energirevolusjon som har bidratt til økt energisikkerhet, redusert import, nye jobber, økonomisk vekst og reduserte CO2 utslipp. Denne utviklingen er positiv, og Statoil posisjonerte seg tidlig i noen av de mest attraktive områdene, sier Helge Lund på Statoils høstkonferanse i november 2012.

Tidligere toppsjef i det britiske oljeselskapet BP Lord John Browne sa i juli 2013 at økningen i oljeprodusjonen som følge av skiferolje og gass-revolusjonen i USA kan gjøre USA selvforsynt, noe som utfordrer både tradisjonelle transportruter og derigjennom maktbalansen i verden.

Største oljeutvinning siden 1992

Og overflatisk ser tallene imponerende ut. I juli nådde USAs oljeproduksjon sitt høyeste nivå siden 1992.

Figuren viser at USA nådde sin «peak oil» (toppen av oljeproduksjonen) allerede i 1970, men den viser også den markante oppgangen i «tight oil», skiferolje de siste årene.

Det gledesmeldingene som kommer fra oljebransjen og fra amerikanske politikere bygger på er en ekstrapolering av den siste delen av denne kurven. Og pressa driver avskrift av oljeselskapenes pressemeldinger.

Hvis det hadde vært sant…

Hvis det hadde vært sant at USA er i ferd med å løse sine energiproblemer ved hjelp av skifergass og skiferolje, så er det sant at det ville få store virkninger på det strategiske spillet i verden.

Det springende spørsmålet er derfor: Er det sant?

For å få svar på det, må en ut av pressekonferansene til de store oljeselskapene og festtalene til politikerne. Det er nødvendig å finne mest mulig konkrete svar på spørsmål som:

  • Hva koster det å hente fram denne olja/gassen?
  • Hva er fallraten for nye borehull?
  • Hva er lønnsomheten i denne virksomheten?
  • Hva er de økologiske kostnadene med den?

Kostnadene

I følge det amerikanske konsulentfirmaet Sanford C. Bernstein har de marginale kostnadene for ikke-OPEC-olje økt til hele 104,50 dollar per fat i 2012, en økning på hele 13% fra 92,30$ året før.  I 2003 var den marginale kostnaden per fat 30$, så på under ti år har kostnadene økt med 250%.

For selskapene som borer etter ny olje i USA har marginalkostnaden økt fra 89$ i 2011 til 114$ i 2012. Gjennom 2013 har markedsprisen for råolje ligget rundt 110$ fatet. Med slike kostnader må selskapene tape penger, og det gjør de.

Kapitalkostnadene i skiferolje/gass-produksjon har eksplodert de siste årene. Fem av de store boreselskapene har økt sine kapitalkostnader med 56 milliarder dollar siden 2010, uten at dette har generert ny, fri kapital!

Et av de heteste selskapene i denne virksomheten har vært Chesapeake. De rapporterer nå store tap.

Hva er fallraten?

Dette spørsmålet henger sammen med det forrige. Hvis du finner tradisjonell råolje, vil du ha en kilde å tappe av i mange år. Det hentes fortsatt ut råolje fra felter i Texas som ble boret for 100 år siden. I skiferoljens verden ser det helt annerledes ut. NB: Det er ikke olje de finner. Det er stein, som inneholder olje. Denne steinen må knuses og behandles for å gi fra seg olje. Og når den begynner å gjøre det, så faller produksjonen umiddelbart (tilgi meg) som en stein!

Bakken er et av de mest kjente skiferoljefeltene. En typisk fallrate på 69% første år.

I følge EIA – U.S. Energy Information Agency – faller nå produksjonen fra eksisterende brønner på Bakken-feltet med 63.000 fat per dag! Produksjonen holdes bare oppe ved å bore enda mer neste år.

Alice i eventyrland sier den røde dronningen til Alice: «Her hos oss må du løpe alt du klarer for å stå stille.» Skifergassrevolusjonen er derfor med rette kalt Den røde dronningens energirevolusjon.

red queen

Now, here, you see, it takes all the running you can do, to keep in the same place.

«De svært høye fallratene for skifergass krever kontinuerlig tilførsel av kapital – anslått til 42 milliarder dollar per år for å bore mer enn 7000 brønner, bare for å opprettholde produksjonen. Til sammenlikning var verdien av skifergassen i 2012 anslått til bare 32,5 milliarder dollar.»

Hva er lønnsomheten?

Som du vil forstå er ikke dette lønnsom virksomhet. Alle de store operatørene taper penger, og de små forsvinner. Som økonomisk satsingsområde er skiferolje en hype. Og hypen er beregnet på aksjemarkedet. Solskinnshistoriene fortelles for å selge aksjer for å dekke de enorme tapene selskapene har hatt. Oljeprisen må bli langt høyere enn den er i dag for at dette skal bli profitabelt. Og hvis skiferoljerevolusjonen er ment å løse et samfunnsproblem, hva skal man så med en energikilde som er enda mer kostbar enn dagens olje? På kort sikt har faktisk den økte gassutvinninga fra skiferfeltene i USA ført til at bunnen har falt ut av gassmarkedet, og at gassen selges til priser som ligger milevis under selskapenes kostnader.

Hva er de økologiske kostnadene?

Husk at skifergass og -olje er bundet i stein som må knuses og bearbeides for å bli frigjort. Teknologien handler om å knuse steinen ved hjelp av vann under svært høyt trykk og giftige kjemikalier. Det går med inntil fem fat vann for å produsere ett fat olje. En produksjon på 2,5 millioner fat olje vil kreve inntil 1,2 millioner kubikkmeter vann.

Dette konkurrerer naturligvis med bruk av vann til andre formål, les: til folks direkte vannbehov, og til jordbruket for produksjon av mat. Olje står mot folk og mot mat.

Oljeselskapene kjøper landområder for å sikre seg grunnvannsrettigheter. Dette har drevet prisene på land til himmels. Og det tar grunnvann fra jordbruk som allerede er hardt presset av tørke og overforbruk av grunnvann.

De giftige stoffene som brukes i borevannet sprer seg i grunnvannet og forgifter overflatevann. Frackingen er kjent for å utløse jordskjelv.

Ikke overraskende har skifergassvirksomheten ført til stigende sivil motstand.

Ikke noe av dette har dempet Statoils og Oljefondets entusiasme. (Oljefondet har aksjer for 380 millioner kroner i Chesapeake.)

For å oppsummere

Som tallene viser, er skifergassrevolusjonen ute av stand til å generere den kapitalen som skal til for å vedlikeholde den. Og uten reell vekst i de store økonomiene i USA, Japan og Europa, finnes det ikke kapital til å skape en ny energibase som kan erstatte den gamle. Resultatene ser vi i opphoping av gjeld som aldri vil bli betalt og i industriell og sosial stagnasjon.

Togradersmålet er tapt

Oljeselskapene har allerede påvist minst tre ganger så mye fossil energi som det som kan forbrukes innen 2050 dersom togradersmålet skal kunne holdes.

Det internasjonale energibyrået IEA, som ikke kan kalles miljøaktivister, sier nå at døra for å holde togradersmålet er i ferd med å lukkes.

Finner de mer, blir brøken enda verre. Det betyr at hele den desperate jakta på den siste olje som også Statoil er med på med full kraft, er totalt ødeleggende for menneskeheten på ikke så altfor lang sikt. Hvis så mye som halvparten av det som er påvist blir brent, beveger vi oss over i et klimascenario som vi trenger science fiction for å beskrive.

Fracking and the Global Land Grab

Frackers Guzzle Water as Texas Goes Thirsty

Anti-fracking clashes in Romania

Forrige artikkelVåtere og villere – katastrofenedbør på Sardinia
Neste artikkelDe 90 klimaverstingene (…vi er med…)
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).