Privatisering – lagtempo i flere etapper

0

Noe av det mest dramatiske som har skjedd med norsk økonomi, og dermed også norsk politikk, er privatisering av de store statsbedriftene; Statoil, Telenor, Cermaq og så videre. Og nå ser det ut til at den blå regjeringa skal i gang med en nye runde med privatisering, og kanskje er det jernbanen som står for tur.  La oss først derfor se på to andre sektorer som ikke er like store, men der privatiseringa og dens konsekvenser viser seg med all ønskelig tydelighet: apotekene og barnehagene.

Apoteker

Eierstrukturen i det norske apotekvesenet hadde noe nesten før-kapitalistisk eller laugsmessig over seg. Apotekerne måtte opprinnelig ha kongelig bevilling og virksomheten var strengt regulert. Reguleringen gikk i hovedsak ut på etableringskontroll og krav om at eieren skulle være farmasøyt. Denne reguleringen gjaldt i 400 år. Det er klart at dette må ha irritert investorinteressene noe aldeles forferdelig. Jens Stoltenberg ga dem det de ville ha.

Med endringen av apotekloven fra 1. mars 2001 er den norske eierskaps- og etableringspolitikken for apotek blant de minst regulerte i Europa. Mens det tidligere var kun farmasøyter (cand. pharm) som kunne eie apotek (med unntak av offentlig eide sykehusapotek) og etableringsadgangen var sterkt begrenset gjennom offentlige planer, er det nå fritt frem for alle som ønsker å etablere et apotek.

Frislippet av apotekene skjedde under Jens Stoltenbergs første regjering. Et av formålene med loven var å skape økt konkurranse. I virkeligheten førte den til monopolisering. I dag eies 99 % av de privateide apotekene av tre internasjonale kjeder: Apotek 1 (heleid av tyske Phoenix Group) 49 %, Vitusapotek (heleid av tyske Celesio Group) 27 % og Alliance Boots (multinasjonalt selskap med hovedkvarter i Sveits) 23 %.

Barnehager

I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. I følge forliket skulle det innføres en makspris og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehagefoliket innledet en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Under de rødgrønne har det vært en stor økning i antall barnehageplasser i Norge:  Ved inngangen til 2013 gikk 286.000 barn i barnehage – 63.000 flere enn da de rødgrønne tok over i 2005. Men det har også vært en sterk kommersialisering fra ideelle stiftelser og foreninger til aksjeselskap og konserner. Det viser fersk statistikk fra SSB, utført på oppdrag for organisasjonen For Velferdsstaten. Rause offentlige støtteordninger, foreldrebetaling og smart forretningsdrift har gjort flere av eierne styrtrike, viser VG Netts kartlegging av de største barnehagebaronene.

Ligningstallene for 2009 avslører at et stort flertall av eierne hadde millioninntekter. Flere personer har også bygd seg opp store personlige formuer. De siste årene har norsk barnehagedrift blitt så attraktivt at selv utenlandske investorer har kjøpt seg inn i bransjen.

De største formuene i barnehagevirksomheten var i 2009: Einar Magne Jansen, Espira, 262 mill., Rolf Tore Andersen, Barnehagene Regnbuen, 72 mill., Johnny Jansen, Espira, 64 mill., Even Carlsen, Norlandia, 52 mill., Sigurd Steen Aase, Trygge Barnehager, 52 mill., Eli Sævareid, Trygge Barnehager, 46 mill. Men dette kan komme til å bli mangedoblet etter hvert som disse selskapene blir solgt til mye større aktører.

Trygge barnehager eier 143 barnehager gjennom FUS-kjeden.

Espira driver (pr. 01.01.2013) 74 barnehager med over 2000 medarbeidere og rundt 7000 barn. Eies av investorselskapet CapMan Group med hovedkvarter i skatteparadiset Jersey.

Norlandia Care Group driver 51 barnehager i fem norske og to svenske regioner. Norlandia Barnehagene er én av tre divisjoner i Norlandia Care Group AS.  Konsernsjef Benn Eidissen har tjent seg søkkrik på privat barnehagedrift og jakter på mer. I et åpenbart forsøk på å fremme sine egne interesser ga han 30 000 til Tromsø Høyre.

– Her er det så åpenbare forbindelser mellom hans millioninntekter og Tromsø kommune, at man lett kan tenke seg at det er «payback time».

Slik kommenterer Jens Ingvald Olsen (Rødt) det faktum at barnehagebaronen Benn Eidissen er den største private bidragsyteren til Tromsø Høyres valgkamp.

”I 2012 brukte norske kommuner 34 milliarder kroner på barnehage. Det er omtrent like mye som samferdselssektorens del at statsbudsjettet for 2013. Rundt regnet halvparten av barnehagekronene går til private barnehager. Likevel inngår ikke statistikk som viser ulike former for privat eierskap i SSBs offisielle statistikk. For å motbevise det  bilde som tegnes av en privat barnehagesektor fylt med idealister, måtte For velferdsstaten spesialbestille statistikk fra SSB som tydelig viser den raske vekseten i kommersielle barnehager på bekostning av de ideelt drevne barnehagene
Mens andelen barnehageplasser der eierne var organisert som aksjeselskap utgjorde 13 prosent av de private barnehagene i 2000, var andelen vokst til 26 prosent i 2005 og til 52 prosent i 2012.”skriver Linn Herning i Manifest.

Jernbanen

I 1989 ble NSB delt i et NSB i en såkalt kjørevei- og en trafikkdel med adskilt økonomi. Dette møtte stor motstand i jernbanens fagorganisasjoner og prosessen tok tid. Grunnen til at Ap-regjeringa ville dele NSB i to på denne måten, på tross av motstand fra sitt eget grunnplan var at departementet og Stortinget av hensyn til et kommende EU-krav om å legge til rette for økt konkurranse på kjøreveien.

Dette direktivet kom i 1991. I direktivet kreves det at alle jernbaneselskaper skal kunne drifte jernbane på skinnene til alle medlemsland, både når det gjelder person- og godstransport.

Her ser vi ett av mange eksempler på at EU-direktiver blir norsk lov, men det spesielle her er at norske politikere underlegger seg et direktiv før det er utformet. Bare varslet om et nytt direktiv fra EU er nok til at norske regjeringer iler til med å endre norsk lov.

Både ansatte og brukere har vært fortvilet over den byråkratiseringa og ansvarsfraskrivelsen som oppsplittinga av jernbanen har ført til. Og det hele er bare gjort utfra en ideologisk driv for privatisering som er styrt av EU. Dersom den blå regjeringa ønsker å fullføre privatiseringa og skape det samme kaoset som Sverige opplever, så har Arbeiderpartiet gjort alt forarbeidet for dem.

– En dag vil de angre på denne politikken, sa den tidligere industriministeren Finn Lied (Ap) til Klassekampen 14.2.2009. Han var med i opprettelsen av Statoil og den statlige styringen av norsk industri. Han var ikke imponert over hvordan Ap styrer staten.

– Jens Stoltenberg er en markedsentusiast. Det er trist å se at Arbeiderpartiet ødelegger offentlig sektor med sin fascinasjon for primitiv markedsøkonomi. (Artikkel av Svenn Arne Lie i Klassekampen 14.2.2009.)

Demonstrasjon mot privatisering av Royal Mail

Lagtempo med borgerlige og sosialdemokratiske etapper

Det var Willochs regjeringer som innledet privatiseringa, men de fikk absolutt følge av Arbeiderpartiet. Hvis vi ser på de siste førti åra under ett, har privatisering, konkurranseutsetting, selskapifisering, plan og målstyring med mer vært en lagtempo der de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet har vekslet på å dra. Og de har holdt stø kurs i samme retning.

Et typisk eksempel: I 1998 åpnet Bondevik I-regjeringa for privatisering av Telenor gjennom børsnotering, men det var den påfølgende Stoltenberg I-regjeringa som i juni 2000 la frem forslaget om at staten skulle selge seg ned til 51 % eierskap i Telenor.

Arbeiderpartiet har stort sett sagt “hit, men ikke lenger” hver gang partiet har stått i spissen for et nytt skritt i retning privatisering. Da Televerket ble til Telenor forsikret Arbeiderpartiet at selskapet skulle være 100% statlig eid. Men likevel ble det arbeiderpartimannen Tormod Hermansen som skulle gjennomføre omdannelsen av Telenor fra etat til et multinasjonalt kapitalistisk konsern etter forbilder fra Tony Blairs Storbritannia.

Partiets fremste strateger for nedbygging av den sosialdemokratiske staten har vært Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og nettopp Tormod Hermansen.

Forrige artikkelBitter pasta – hva skjer med Italia?
Neste artikkelHøyt spill i Østkinahavet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).