Sulten er tilbake i Italia

0

I følge offisielle tall er det nå 4,1 millioner italienere som ikke har nok mat og er avhengige av hjelp for å ikke sulte. Fra 2012 til 2013 er tallet økt med 10%, og fra 2010 til i dag er det blitt 1,3 millioner flere som trenger matbidrag for å klare seg. Det er en økning på 47%. Sulten, som skulle ha vært utryddet en gang for alle, er tilbake i en av verdens ti største økonomier. Italia, renessansens, kunstens, designens og motens Italia, er i fritt fall. Og den politiske kasten er bare opptatt av å berge sine egne privilegier.

Gullalderen slutt for lenge siden

Italia kom ut av annen verdenskrig som et fattig land med veldig store problemer, men gjennom femti- og sekstitallet gjorde landet enorme framskritt og ble verdensledende innen film, design og mote. Imponerende autostradaer ble bygd på rekordtid, bilindustrien var både Fiat cinquecento og Ferrari. Italia markerte seg innen naturvitenskapene og som industrinasjon. Italiensk vin og italienske håndverksprodukter ble ensbetydende med kvalitet og det gode liv. Men selv om italiensk vin antakelig er bedre enn noensinne, er dette bildet forlengst foreldet.

Dårligere enn noen gang siden Italias samling

Alle de økonomiske varsellampene blinker rødt for Italia. Industrien og bruttonasjonalproduktet ikke bare stagnerer, men faller. Ikke noen gang siden Garibaldis rødskjorter samlet det meste av Italia i 1860 har landet hatt så dårlig vekst.

20130926_italy

Som figuren viser hadde Italia høye vekstrater både før første verdenskrig og i årene etter annen verdenskrig. Men etter innføringa av euroen (2002) har det stort sett bare gått én vei: nedover. Og nå faller til og med bruttonasjonalproduktet!

Euroen en katastrofe

Euroen var et prestisjeprosjekt for den europeiske eliten. Der Spiegel publiserte i 2012 dokumenter som viser at tyske, franske og andre toppolitikere i EU-landa var fullstendig klare over at euro-prosjektet bygde på for dårlige forutsetninger. De satt med tall og utredninger som viste dette klart. Når de likevel gikk inn for det, var det fordi det tjente deres egne politiske spill, blant annet Helmut Kohls ønske om gjenvalg.

For Italia og italiensk industri ble prosjektet en ulykke. Det første den vanlige italiener på piazzaen merket var at prisene ble doblet nesten over natta. En espresso, som før kostet 600 lire, kostet plutselig 60 cent, det dobbelte av hva vekslekursen mellom lire og euro skulle tilsi. Men lønningene fulgte naturligvis ikke med. Det industrien merket var at italienske produkter plutselig ble mye dyrere i eksportmarkedene.

Italy industry

De siste par åra har det gått fra ille til verre. Industriproduksjonen har falt hver eneste måned siden annet kvartal 2011. Finanseksperter sier at euroen kanskje er 30–40% overvurdert i forhold til dollar. Italia og andre søreuropeiske land er lenket til en tyskdominert euro, som de ikke har styrke til å tåle.

Italias bilproduksjon var en gang blant de største i verden. I 1990 lå landet på en god femteplass. I 2012 var landet falt til 21. plass, rett bak Slovakia og Argentina.

biler_edited-1

Bilproduksjonen i Italia ligger på 31% av hva den var i 1990. Og siden 2008 er tallet på nyregistrerte biler falt med 45%!

rating

Rett for konkurs

I november 2011 gikk rentene på italienske statsobligasjoner rett til værs og nådde et nivå som landet ikke ville være i stand til å betjene. Berlusconi, som da var statsminister, lekte med tanken om å ikke betale gjelda. Tyskland og Den europeiske sentralbanken godtok ikke dette og etter to dramatiske døgn var Bunga-bunga Berlusconi avsatt. Finanskapitalens egen mann, Mario Monti, ble satt inn som statsminister for å sørge for at Italia skulle betale gjeld og sikre bankenes interesser. Mario Monti var internasjonal rådgiver i Goldman Sachs og rådgivende styremedlem i Coca Cola Company. Goldman Sachs er en av de største forretningsbankene i verden, og tilbyr sine kunder spekulasjon med høy risiko. Banken var en av de mest sentrale finansaktørene bak den velkjente subprime-spekulasjonen som utløste finanskrisa i 2008.

Til å begynne med hadde folk håp om at Monti ville rydde opp i en skakkjørt økonomi og i det politiske kaoset, men de fikk fort merke at det var de som måtte betale. Hans mest upopulære tiltak var innføringa av eiendomsskatten IMU. Den ble tyngst å bære for dem med dårlig råd. Ta vår lille landsby, Tolfa. Mange her eier både to og tre leiligheter. Det kommer av at familiene har krympet fra 10 til ett barn på to generasjoner, slik at folk har arvet leiligheter. De har stort sett blitt stående tomme, men folk har sett på dem som en slags garanti for alderdommen, særlig nå som pensjonene faller. Men så blir de skattlagt, og det ganske tungt. Alle vil selge, og det finnes ikke kjøpere. Dette er en hovedforklaring på at Berlusconi klarte å vinne nesten hver fjerde italienske stemme i valget i 2012. Hans viktigste valgløfte var å betale tilbake IMU. Siden hans parti, Popolo della Libertà, er garantist for regjeringa til statsminister Enrico Letta, har regjeringa ikke klart å videreføre skatten, og har derfor heller ikke klart å balansere budsjettet sitt.

Gjeldskrisa fortsetter

Til tross for at Italia stort sett har gjennomført de nedskjæringene som Troikaen har forlangt, fortsetter Italias gjeld å stige.

Italy debt

I forhold til bruttonasjonalproduktet ligger gjelda nå 23% høyere nå enn da finanskrisa brøt ut i 2008. Det blir spesielt ille fordi veksten går den andre veien:

Italy gdp

Bortsett fra et lite blaff i 2010 da veksten kom opp i 2%, så har Italia stort sett hatt fallende bnp etter finanskrisa. Økende gjeld og fallende bnp, det er en livsfarlig cocktail.

Et sentralt problem for Italia er at kapitalen har gått til investeringsstreik. Det investeres ikke. Og det kommer av at profittraten i Italia faller som en stein.

rate of profit italy
Se Michael Roberts: Eurozone corporate profitability http://thenextrecession.wordpress.com/2013/10/18/eurozone-corporate-profitability/

Og med alt dette øker naturligvis arbeidsløsheten. Den er doblet siden 2008:

Italy unemployment

Sulten er tilbake

Jeg kjenner folk i Italia på min egen alder som har opplevd sult i barndommen. Ingen har trodd at den skulle vende tilbake igjen, men nå er den her. Coldiretti,  Italias største landbruksorganisasjon sier altså at over 4 millioner italienere ikke har nok å spise, og at tallet øker med 10% i året. 9,5 millioner italienere lever i fattigdom. Verst er det i Sør-Italia, Il Mezzogiorno, der fattigdommen er svært utbredt. Det statistiske sentralbyrået i Italia, Istat, melder at Basilicata (28,3%) og Sicilia (27%) topper lista over fattigdom i landet.

Men politikerkasten velter seg i penger og goder

Italia holder seg med verdens best betalte parlamentarikere. Mario Monti avslørte at månedslønna til en italiensk parlamentariker var 120.000 kroner, skyhøyt over de fleste av deres kolleger i Europa. Dessuten har representantene i Palazzo Madama, som Senatsbygningen heter og Palazzo Montecitorio, der deputertkammeret holder til, en masse frynsegoder.

  • Gratis reiser i hele landet og i tillegg 10.000 kroner i måneden til udokumenterte reisekostnader.
  • Skattefri bolig i Roma, sjøl om de skulle ha en bolig der fra før.
  • 30.000 kroner til sekretærhjelp i måneden, sjøl om de velger å ikke bruke sekretær.
  • Daglige måltider på gourmetrestauranter for noen få euro.
  • Politieskorte til og med for familiemedlemmer, selv på privat reise.
  • Full statspensjon er opptjent etter bare en periode i parlamentet.
  • En endeløs liste av gratisbilletter, kjemperabatter og andre privilegier.

Og parlamentarikerne på den såkalte «venstresida» er like ille som dem på høyre side. De kalles bare La Casta Politica, politikerkasten, og folk sier om dem: Sono ladri tutti – de er tjuver alle sammen!

Fra denne kasten kommer ingen fornyelse

Stagnasjonen og nedgangen i Italia er ikke bare en del av den globale kapitalistiske krisa, den forsterkes av et pill råttent og fullstendig udugelig politisk system.

Men mafiaen vokser og blomstrer

I hele etterkrigstida har mafiaen vært en del av den politiske kabalen i Italia. Det spesielle forholdet mellom organisert kriminalitet og politikk ble grunnlagt av de amerikanske militærstyrkene som invaderte Sicilia. De etablerte et samarbeid med mafiabossen Lucky Luciano i USA for at hans folk på Sicilia skulle hjelpe de amerikanske invasjonsstyrkene. Dette gjorde det mulig for mafiaen å bygge seg opp til en styrke de ikke hadde hatt før. Mafiaen ble også et viktig redskap for å bekjempe kommunistene og styrke kristelig-demokratene. Denne forbindelsen mellom mafiaen og staten har vart til denne dag.

Før var det Cosa Nostra på Sicilia som var den ledende mafiaorganisasjonen, men i den seinere tida har Ndrangheta fra Calabria (tåen på støvelen) seilt kraftig opp. ‘Ndrangheta er ikke lenger et lokalt fenomen i Italias mezzogiorno. Denne mafiaen er blitt en nasjonal og internasjonal aktør på et helt annet nivå. Den er djupt infiltrert i Nord-Italia der de investerer i industri- og byggebransjene. Italienske anti-mafia-myndigheter regner med at organisasjonen har en omsetning på minst 3% av Italias BNP, altså ca. 55 milliarder € eller 440 milliarder kroner, og den har etablert filialer i mange land, blant annet i Tyskland, Nederland og Storbritannia.

Landbruksorganisasjonen Coldiretti bruker begrepet agromafia på de mafiaorganisasjonene som har tatt kontroll over deler av den italienske matvareproduksjonen og matvareomsetninga. I følge dem har agromafiaen profittert grovt på krisa, og bare fra 2012 til 2013 har omsetninga deres økt med 12%. Men de står også bak omfattende svindel med matvarer, og denne delen av virksomheten deres har økt med vanvittige 170% på et år.

Hva er løsninga?

Her om dagen ble jeg stanset på piazzaen av ei gruppe gamle menn. De sa til meg: – Dette landet gå til helvete. Hva mener du vi skal gjøre?

Jeg svarte: – Det første dere må være klar over er at det ikke kommer noen redning fra EU. EU er en del av problemet.

En av dem svarte: – Ja, naturligvis, det vet vi da.

– Videre, sa jeg, må dere være klar over at det ikke kommer noen løsning fra politikerne, høyre eller venstre. De er også en del av problemet.

– Fortell oss noe nytt, svarte en annen.

– Da er det bare oss igjen, sa jeg, altså folket. Og vi er så elendig organisert og har så elendig kollektiv forståelse av problemene, og så katastrofalt liten tro på egne krefter, at det blir en seig jobb.

Det blir ikke siste gang jeg er med på denne diskusjonen, verken på piazzaen eller her.

Les også: Mafiaen blomstrer i den økonomiske krisen

EN KOMMENTAR FRA ITALIA:

En italiensk venn her i Tolfa har sendt meg noen kommentarer:

Han sier at når det gjelder det om sult i Italia, så er det sant at mange folk her i Italia er avhengige av å få mat av veldedige organisasjoner og andre for å klare seg. Men han understreker at ingen dør av sult i Italia.

Han mener at jeg har glemt å nevne italienernes fantastiske evne til å hjelpe hverandre,  en solidaritet som vi kanskje har glemt i nord.

Han mener også at det blir unyansert å bare peke på fallende BNP, fordi den grå og svarte økonomien kommer i tillegg.

Til slutt understreker han at det er helt riktig at politikerne har sikret seg svære privilegier og kaster bort store formuer på seg sjøl. President Napolitano koster fire ganger så mye som dronningen av England.

—–

Og dette er viktige presisjoner. Det at det finnes sult, er ikke det samme som at folk dør av den. Det gjelder i hele verden. Men det skaper underernæring, mangelsjukdommer, og vedvarende problemer for barn i oppveksten, problemer de må slite med hele livet.

Et poeng jeg burde ha lagt vekt på er denne fine evnen italienerne har til å hjelpe hverandre. Vi ser her i Tolfa hvordan bestemødrene tar seg av barnebarna for at foreldrene deres skal kunne gå på jobb. Vi ser hvordan familiene stiller opp for folk som har problemer. Vi ser hvordan folk utnytter de små jordlappene sine til å dyrke mat som også deles med familie og venner. I det hele tatt har folk på grasrota så mange fine kvaliteter som står i rak motsetning til korrupsjonen og maktmisbruket på toppen. Disse egenskapene er det som gjør at det likevel går an å elske Italia, sjøl om man hater korrupsjonen og den økonomiske kriminaliteten.

Det at den svarte og grå økonomien lindrer fallet i den offisielle økonomien, burde jeg nok ha understreket tydeligere. Men det er et tveegget sverd, fordi det utarmer stat og kommune enda mer. Hvis det ikke kommer inn skatter på grunn av svart økonomi, hvem skal så betale for sjukehus, veier og infrastruktur? Forfallet på disse områdene begynner å bli svært synlig.

Forrige artikkelFascismen i ulike former
Neste artikkelOljefondet – et Frankensteins monster?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).