En svært risikabel politikk

0

Den blå-blå regjeringa har signalisert at landbruksstøtten skal kuttes ned og at norske bønder må være forberedt på å se mer importert mat i butikkene. De har ikke sagt noe om å kutte subsidiene til den delen av næringslivet som mottar de største enkeltoverføringene, nemlig oljenæringa, men det har vel sine grunner. De spiller et høyt, og svært risikabelt, spill om matvaresikkerheten i Norge.

Kornarealet krymper raskt

Kornarealet i Norge var på sitt største i 1991 med 3,69 millioner dekar. I 2000 var kornarealet bare 3,26 millioner dekar. Det er en reduksjon med 12%. Men fra 2000 til 2012 er kornarealet redusert ytterligere med nesten 11% til 2,93 millioner dekar. I samme periode har folketallet i Norge steget raskt, slik at mens det i 2000 var 0,73 dekar kornareal per innbygger, var det i 2012 bare 0,59 dekar per innbygger – eller en reduksjon på nesten 20%.

kornareal
Kilde: Statistisk sentralbyrå 2013

Med minkende kornareal har også egenproduksjonen sunket og kornimporten økt. I 2012 ble det for første gang importert mer korn enn vi klarte å produsere sjøl.

korn import og egen prod
Kilde: Økt norsk kornproduksjon, rapport fra ekspertgruppe 2013

Så kan blårussen kanskje si at dette er ikke så farlig, for vi kan jo importere mat, hvis det trengs. Mon det! La oss ta en titt på situasjonen i verden rundt oss.

Verdens kornlagre på et lavmål

Et mål på matvaresikkerheten i verden er hvor store lagrene er, og kornlagrene er de mest kritiske. Hvis vi ser dem i et historisk perspektiv, nådde de et lavmål rundt oljekrisa i 1973, for så å bli bygd opp til rundt midten av åttitallet. Et par år hadde verden kornlagre for over 120 dagers forbruk. Siden da har utviklinga gått bare én vei – ned! I 2012 hadde verden kornlagre for bare 70 dagers forbruk, og sjøl om avlingene og dermed lagrene varierer fra år til år, er trenden svært markant. Lagrene minker raskt. (Se røde trendlinjer.)

kornreserver
Kilde: Økt norsk kornproduksjon, rapport fra ekspertgruppe 2013

Dette blir spesielt alvorlig av flere grunner:

  • Matjorda forsvinner. Den bygges ned, skylles vekk, tørker ut osv. Over 120 millioner dekar landbruksjord forsvinner hvert år.
  • Folketallet på jorda øker. Det blir flere munner å mette. Nå er vi 7,1 milliarder, i 2050 kan vi være over 9 milliarder.
  • I svært folkerike land som Kina øker forbruket av korn, soya osv. til kraftfôr for å øke kjøttproduksjonen.
  • Oljeproduksjonen har stagnert og vil falle. Dagens landbruk er oljebasert i alle ledd, og ingen har prøvd å mette 7 milliarder, for ikke å si 9 milliarder, uten høyt forbruk av olje.

Ekstremtørke og branner i kornkamrene

De store kornkamrene på jorda er slettelandet i USA, Canada, Russland, Ukraina og Australia. Med unntak av Canada har alle disse områdene vært hjemsøkt av ekstremtørke og omfattende branner de seinere åra.

Det som utløste det opprøret som er kalt Den arabiske våren, var først og fremst prisen på mat. På et halvt år økte FAOs matvareprisindeks med over 40%. For folk som bruker 60% av inntekten sin på mat, var dette umulig å leve med. Egypt er verdens største kornimportør og da landet ikke lenger hadde et oljeoverskudd å kjøpe for ble det ekstra kritisk.

Men matvareforsyninga er kritisk over hele jorda. Ser vi på jordbruksareal per innbygger i noen svært viktige regioner, så er bildet slik:

Arable-Land-important regions_edited-1
Øverst: Jordbruksareal per innbygger i EU og India
Nederst: Jordbruksareal per innbygger i araberlanda og Kina, klide: Verdensbanken/Peak fish

Når Norge gjør seg mer avhengig av importert mat, så gjør vi det i en verden der det blir stadig større knapphet på matjord, og der stadig flere vil være på jakt etter den samme maten. De politikerne som ødelegger norsk landbruk i dag eller legger matjord under asfalt, kan ikke garantere at neste generasjon vil ha tilstrekkelig mat. Dette er hasardspill med framtida.

Globale trender: kamp om mat, vann og energi

I rapporten Global Trends 2030 (som vi skal komme tilbake til) sier National Intelligence Council i USA at de kommende konfliktene i verden i stigende grad kommer til å handle om mat, vann og energi. I en slik verden vil blårussen gjøre oss enda mer avhengige av matvareimport.

Les også:

De eier maten vår og ødelegger byene våre

I sommer var jeg på en liten ferietur på Nordvestlandet. Det var utrolig vakkert som mye av dette landet vårt, men det var noe annet jeg la spesielt merke til. Vi lå på Molde camping i tre døgn og fikk … Fortsett å lese →

Matvarekrise på vei

Publisert mai 25, 2012 by

Som om det ikke var nok med det verste økonomiske krisa i historien, så tyder nå dessverre alt på at matvareprisene vil gå i taket om kort tid. Tørke og ekstremtemperaturer hos de største kornprodusentene fører til lavere avlinger. Bloomberg … Fortsett å lese →

Oljefondet er ikke spiselig

Publisert mars 8, 2013 by

Norske politikere har med noen få hederlige unntak en totalt ansvarsløs holdning til den framtidige matforsyninga vår. Holdninga later til å være at vi er så rike at vi kan kjøpe den maten vi trenger i utlandet. To eksempler viser … Fortsett å lese →

Forrige artikkelOljefondet – et Frankensteins monster?
Neste artikkelEt svært dårlig år for liberalerne
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).