Overraskelse: systemkritikk i valgkampen!

0

Kronikk i Klassekampen 24.08.2013

For en gangs skyld er det kommet litt systemkritikk inn i valgkampen og merkelig nok er det ikke Rødt som har stått for den. Miljøpartiet de Grønne sier det mange er klar over, nemlig at den nåværende vekstøkonomien ikke kan fortsette. Og mange velgere belønner dem for det.

Hele det offentlige ordskiftet i Norge tar som premiss at veksten kommer til å fortsette omtrent som den har gjort til nå. Dette skjer samtidig som vi får meldinger om at permafrosten har begynt å smelte og at den globale oppvarminga kanskje har passert et punkt der den er irreversibel.

I min levetid (64 år) har Norges BNP vokst ca. 9 ganger. I gjennomsnitt er det en vekst på 3,5% i året. Hvis denne veksten skulle fortsette, la oss si til 2100, ville norsk økonomi være 21 ganger så stor som den er i dag. I hele sin eksistens, la oss si 200.000 år, brukte ikke det moderne mennesket noe særlig karbon inntil for 150 år siden. Siden da har vi brukt om lag halvparten. La oss omgjøre denne tidsskalaen til ett døgn.  I et døgn er det 1440 minutter. I de første 1439 minuttene brukte menneskene nesten ikke noe av karbonlagrene. Det siste minuttet er halvparten av lagrene brent opp. Og langt over halvparten av dette igjen er brukt opp de siste 30 sekundene.

Et barn kan fortelle deg at slik kan det ikke fortsette. Men politikerne vil ha oss til å tro at det kan det. Den energien, de mineralene og den maten som skulle til for at norsk økonomi skulle kunne fortsette å vokse slik den har gjort i min generasjon finnes ikke. Veksten må ta slutt, og den vil ta slutt. Dette er ikke bare et politisk spørsmål. Det er et fysisk og matematisk faktum. Eksponentiell vekst i et lukket system tar slutt – som oftest med et smell eller ved at systemet bryter sammen.

fossiløkonomi

Beregninger sier at 20. august passerte vi den dagen da verden har brukt opp sin ressurskonto for i år. Resten av året vil vi trekke på neste års konto. Den rike delen av verden trekker naturligvis mest.

Norge pumper ut så mye hydrokarboner i form av olje og gass at vi kan fortsette festen litt til, på framtidige generasjoners regning. Men oljeproduksjonen er nå mer enn halvert siden toppen i 2001 og det til tross for at det nå (2013) investeres sinnsvake 211 milliarder kroner i olje- og gassutvinning på norsk sokkel (SSB).  Dette er ikke en gang tema i den politiske debatten. Samtlige stortingspartier er såre fornøyd med dette – også SV.

Men i verden som helhet er det stadig større problemer med å opprettholde veksten. I Storbritannia er det i følge offisielle tall fem millioner mennesker som er energifattige, det vil si at de må velge mellom om de vil holde seg varme gjennom vinteren eller om de vil spise seg mette.  I Egypt finnes det ikke mat nok til å mette de over 80 millioner mennesker som bor på den smale stripa langs Nilen. Og etter at landet gikk fra å være oljeeksportør til å bli nettoimportør av olje finnes det heller ikke penger til å kjøpe tilstrekkelig mat i utlandet.

Oljerikdommen har premiert dumhet og kortsiktighet i Norge. Politikerne tror at vi kan fortsette å legge norsk jordbruksland under asfalt fordi vi har penger til å kjøpe mat på verdensmarkedet. Dette er en livsfarlig dumhet. Norsk kjøttproduksjon er totalt avhengig av en månedlig skipslast med soya fra Brasil. Hva om den båten ble omdirigert til Kina fordi kineserne trenger den for å mette sine 1400 millioner innbyggere? Det ville bety et nokså umiddelbart sammenbrudd i norsk kjøttproduksjon.

Vi har nettopp hatt en samferdselsdebatt i Norge og samtlige stortingspartier har lovt flere veier, tunneller, broer og mer kollektivtransport. Infrastuktur bygges ikke for fire år, men for generasjoner. Våre politikere legger opp til en infrastruktur som det ikke vil finnes olje til å opprettholde. Norsk detaljvarehandel kontrolleres til 99,9% av fire kapitalgrupper (snart kanskje bare tre). Disse monopolene har bygd storsentra over hele landet som ikke bare forkrøbler den lokale infrastrukturen og ødelegger noen av de beste tomtene, men de gjør varehandelen ekstremt bil-, altså oljebasert, helt i stil med sine amerikanske forbilder.

Når stortingspolitikerne og mediene er så forblindet i sin tro på business as usual, så måtte det komme en reaksjon. Miljøpartiet fanger opp mange av dem som skjønner at dette ikke går i lengden. Når de angripes av Bellona og Natur og ungdom sier det mer om de systemlojale miljøorganisasjonene enn om Miljøpartiet.

Problemet for Miljøpartiet er at de ikke har noen forståelse av kapitalismen. Mange av uttalelsene, også til en så kunnskapsrik mann som Rasmus Hansson, tyder på at de tror på en grønn kapitalisme. Men kapitalismens vesen, formål og eksistensvilkår er vekst. Akkumuler eller dø er for kapitalismen skriften og profetene. Uten vekst ingen profitt, ingen kapitalakkumulasjon, ingen kapitalisme. Partiets kritikk av dagens samfunn er svært viktig, og det var på høy tid at denne kritikken ble en del av valgkampen. Men kritikken blir bare troverdig hvis den setter bjella på katten, det vil si sier at det er den kapitalistiske utbytterøkonomien som truer livsvilkåra på kloden.

Miljøpartiet unnlater å ta stilling til EU og EØS. Ut fra deres egen miljøkritikk er det uforståelig. EU har riktignok en del miljøtiltak som er bedre enn det vi har i Norge. Men EU er et udemokratisk, autoritært system som driver rovdrift på ressursene og som pålegger medlemslanda å føre en stadig mer ny-liberal politikk.

Miljøpartiet sier at de stiller seg utenfor blokkene i norsk politikk, og det har de vunnet på. For det meste er disse blokkene en illusjon. Regjeringa er ikke verken rød eller grønn, men oljegrå. Men det betyr ikke at de blå-blå representerer noe bedre alternativ.

Det eneste partiet som sier at kapitalismen må avskaffes er Rødt. Rødt har markert seg i valgkampen som et parti som slåss mot de rike og for arbeidsfolk, og det er gjort på en dyktig måte. Men Rødt har noe å lære av Miljøpartiet når det gjelder å kritikken av vekstøkonomien. Hvis Rødts klasseinnretning og kapitalismekritikk kunne berikes med MDGs miljøkritikk kunne det begynne å likne noe.

 

PS:

Miljøpartiet om EØS i ABC-nyheter.

Forrige artikkelDe eier maten vår og ødelegger byene våre
Neste artikkelHvorfor krig mot Syria? Har de vettet i behold?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).