Hvorfor krig mot Syria? Har de vettet i behold?

0

Fredsprisvinner Barack Obama har gått så langt i sine trusler mot Syria at det antakelig ikke er noen vei tilbake. Enten går USA til krig mot Syria, eller også vil USA framstå som svakt og patetisk. Men hvorfor skal USA og deres faste spyttslikkere Cameron og Hollande egentlig gå til krig mot Syria? Hva slags strategi har de? Og kan «en begrenset straffeaksjon» utløse en større krig?

Von Clausewitz om krigen

Den store tyske krigsteoretikeren Carl von Clausewitz skrev i sitt hovedverk «Vom Kriege» (Om krigen):

“Ingen starter en krig – eller: ingen med vettet i behold burde gjøre det – uten først å ha en klar mening om hva han ønsker å oppnå med krigen og hvordan han ønsker å føre den.”

De som starter denne krigen er stort sett en gjeng med skrivebordsgeneraler. John Kerry, som gjorde en pinlig gjentakelse av Colin Powells løgner for FN i 2003, var i sin ungdom Vietnam-demonstrant. Danmarks sosialdemokratiske statsminister Helle Thorning-Schmidt, «Gucci-Helle», var blant de aller første som meldte seg til tjeneste i «koalisjonen av de villige». I samme klasse var Frankrikes sosialdemokratiske president François Hollande.

Har disse folkene virkelig tenkt igjennom hva de ønsker å oppnå med denne krigen eller hvordan de har tenkt å føre den? Eller er de bare fanger av sin egen retorikk og sine politiske allianser? Ville von Clausewitz sagt at de har vettet i behold?

Basert på løgner

Colin Powell har innrømt at hans stor powerpointforedrag i FN om Iraks masseødeleggelsesvåpen var basert på løgner. John Kerry prøvde ikke en gang å bevise at Syrias regjering sto bak det som antakelig var et gassangrep, men han påsto at sunn fornuft tilsier at det var regjeringas ansvar. Det er et spinkelt grunnlag å gå til krig på, og dessuten tilsier sunn fornuft akkurat det motsatte. Uansett hvor mye man måtte mislike det brutale Assad-regimet, så kan man vanskelig mistenke dem for å være så usannsynlig teite at de ville bruke gass noen få kilometer fra sentrum i Damaskus mens FNs inspektører var ventet til landet. Dessuten har krigslykken snudd. Assad-regimet er i ferd med å vinne. Det er opposisjonen som er desperat, og det er opposisjonen som hele tida har gjort sitt ytterste for å trekke Vestmaktene direkte inn i krigen. Hvis man absolutt skal bruke sunn fornuft som et argument, så er det langt mer sannsynlig at det var opposisjonen som har brukt gass som en planlagt provokasjon for å utløse den krigen vi ser komme. Krig er en alvorlig sak, for igjen å sitere von Clausewitz, så hvorfor ikke vente på bevisene? Hvorfor har man det så travelt?

De moralsk krigerne

Obama og spyttslikkerne hans framstiller seg som moralske krigere. De skal straffe Assad for hans forbrytelser. Og sjølsagt, hvis Syrias regjering har brukt sarin mot egne innbyggere, så er det en svært alvorlig forbrytelse. Bare synd for USA at dette kom opp samtidig med at det ble bevist at USA visste om at Saddam Hussein ville bruke gass mot Iran – og hjalp ham med etterretning til å gjøre det.

De voksne av oss har heller ikke glemt at USA mellom 1961 og 1971 spredde 76 millioner liter Agent Orange og annen gift over Vietnam for å fjerne bladene på trærne og ødelegge avlingene, for å «røyke ut» geriljaen. Vietnam anslår at 400.000 mennesker ble drept elller lemlestet av denne giften og at 500.000 barn er blitt født med skader på grunn av dette. En millioner vietnamesere har fortsatt helseskader på grunn av dette.

Dette er forbrytelser mot menneskeheten av en helt annen størrelsesorden enn forbrytelsene i Syria. USA begikk folkemord, men ingen er straffet for disse ugjerningene og ingen har heller gjennomført noen straffeaksjon mot landet på grunn av dette. En av de fremste ansvarlige for folkemordet, Henry Kissinger, fikk fredsprisen av den norske nobelkomiteen og behandles fortsatt med nesegrus respekt.

USA alliert med al-Qaida

USA (med Norge på slep) har for lengst utpekt Nasjonalkoalisjonen i Syria som «den legitime representanten for det syriske folket». Det i seg sjøl er et program for regimeskifte, så når Vestens krigere nå sier at de ikke har tenkt å gå til krig for å styrte Assad, så er vel det like sant som i tilfellet Libya.

Denne Nasjonalkoalisjonen er en broket forsamling, men det er ingen tvil om at den ser på seg sjøl som Syrias interimsregjering. Den al-Qaida-allierte al-Nusra-fronten er den mest effektive militære delen av opprørsstyrkene. De har som program å skape et islamistisk kalifat i Syria og deler av Irak. De er utvilsomt terrorister og har allerede begått handlinger som FN betegner som «sannsynlige krigsforbrytelser». USA har forsøkt å distansere seg fra al-Nusra, men det vil ikke Nasjonalkoalisjonen ha noe av. De betrakter disse ekstreme jihadistene som en del av den felles fronten mot Assad.

infanteriet på bakken som USA, Frankrike, Storbritannia og Danmark vil støtte med sin luftkrig, vil være dominert av al-Qaida. USA er alliert med al-Qaida!

Et farlig spill med verdensfreden

Fredsprisvinner Obama har signalisert at det vil være snakk om en kortvarig krig, en straffeaksjon. Men folk med vettet i behold, for igjen å sitere von Clausewitz, vet at når du først har startet en krig, så har krigen sin egen dynamikk. Syria har betydelige militære styrker og deriblant et effektivt rakettforsvar basert på russiske raketter.

Hva om det syriske forsvaret lykkes i å skyte ned noen NATO-fly med sine russiske S-300-raketter? Vil da USA trappe opp? Hva om de skulle få inn en fulltreffer på en av de amerikanske destoyerne som ligger utenfor den syriske kysten og som helt sikkert vil delta i angrepet? Vil det da fortsatt være en «begrenset straffeaksjon».

En NATO-krig mot Syria ville være et nokså direkte slag mot Russland, som både har sin eneste base for Middelhavsflåten der, og som også ser Assad-regimet som en viktig partner i regionen. En slik krig vil også true Irans interesser. Israel håper tydeligvis at Iran skal føle seg provosert til å intervenere, slik at de endelig skal få sin bombekrig mot Iran.

Iran er et høyt industrialisert land med rundt 80 millioner mennesker. Det har en stor krigsmaskin, en stor olje- og gassproduksjon og er det strategisk viktigste landet i området. Hvis NATO provoserer fram en krig der Iran blir involvert, så har vi en storkrig, som det ikke er noen gitt å si utfallet av.

Russiske S-300 bakke-til-luft raketter

Norges posisjon

Utenriksminister Espen Barth Eide har signalisert helt klart at Norge ikke vil delta i denne krigen uten FN-mandat. Og noe FN-mandat blir det ikke. Det vil Russland og eventuelt Kina sørge for. Det er bra at Norge for en gangs skyld ikke hopper når USA blåser i fløyta. Men det er ikke lenge siden samme Eide applauderte utplasseringa av Patriot-raketter på tyrkisk side av grensa mot Syria og ga sin uforbeholdne støtte til Nasjonalkoalisjonen i Syria. Så veldig prinsipiell er han altså ikke. Men vi har et valg i Norge 9. september. De rødgrønne har kanskje allerede tapt valget, men skulle de nå trekke Norge inn i en krig i Midtøsten, så har de nok innsett at de vil miste enhver mulighet til gjenvalg.

Kamp mot krigen

Uansett hvor dårlig begrunnet Vestens krig mot Syria er, og uansett hvor sjølmotsigende og klønete Vestens strategi er, så er denne krigen et svært høyt spill. Det er en del av det store amerikanske krigsspillet i Midtøsten som veldig lett kan trekke inn Iran og Russland, og dermed utvikle seg til en storkrig. Obama blir bare en fortsettelse av Baby Bush og hans katastrofale kriger i Afghanistan og Irak. Alle fredsvenner og alle folk med vettet i behold må kjempe mot denne krigen.

Oppdatering: Cameron tapte i Underhuset og kan ikke sende Storbritannia i krigen enda så intenst han ønsker det.

Forrige artikkelOverraskelse: systemkritikk i valgkampen!
Neste artikkelFra DNA til DNB – Kjærstad har rett, Roy Jacobsen tar feil
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).