Den forunderlige fascismediskusjonen

0
Benito Mussolini utropte seg til "islams beskytter" og brukte det i sine kriger i Afrika.

Klassekampen har hatt en del artikler med utgangspunkt i ei bok av den svenske forfatteren Henrik Arnstad med tittelen «Älskade fascism. De svartbruna rörelsernas ideologi och historia». Det har vært forunderlig lesning. Arnstad reduserer fascismens kjerne til ultranasjonalisme, og da bærer det virkelig galt av sted.

(Refusert i Klassekampen) 

Langrenn og fascisme

Boka ble anmeldt Expressen av Anita Goldman og hun tar Arnstads begrepsbruk noen vasse steg videre. I anmeldelsen Ett renad folk finner hun en klar forbindelse mellom norske bunader og norsk langrenn på den ene sida og fascismen på den andre:

«Under det tidiga 1900-talet utformade norska nationalister typiska folkdräkter som skulle bäras vid offentliga nationalistiska högtidligheter som nationaldagen 17 maj. På politiska grunder utformades urgamla och typiskt norska sedvänjor, folksagor och hantverk, som i själva verket varken var urgamla eller typiskt norska. Jag läser och minns med en rysning Jimmie Åkesson i folkdräkt när den neofascistiska rörelsen gjorde sitt inträde i vårt lands parlament.»

«Om detta med norrmän och skidor verkar som en naturlig koppling, som inget har med politik – och fascism! – att göra, så tänker man annorlunda när man läst Henrik Arnstads «Älskade fascism».»

Er det Petter Northug som har gjort Anita Goldman så bitter på norsk langrenn? Uansett viser Arnstads bok, og ikke minst Goldmans artikkel hvor galt det bærer av sted å bruke en så ensidig og ahistorisk definisjon av fascismen.

Den norske bunaden og fascismen

Nasjonalismen hadde sitt store gjennombrudd på 1800-tallet og var ideologisk drivkraft bak de anti-føydale og demokratiske bevegelsene. Den norske nasjonalismen, som ble utforma av demokrater og framskrittsvennlige folk, retta seg naturligvis mot den svenske overhøyheten. (Er det nederlaget i unionsstriden som ennå henger igjen hos vårt kjære broderfolk?) Siden bunader er nevnt, så var det et nasjonalt prosjekt som i første rekke ble ført fram av Hulda Garborg. Dels tok hun utgangspunkt i folkedrakter som allerede fantes, og dels mobiliserte hun kvinner over hele landet til å skape nye folkedrakter i tradisjonell stil. Dette var en del av de demokratiske folkebevegelsene i Norge for hundre år siden, og helt spesielt en kvinnebevegelse. Hulda Garborg var opptatt av arbeiderbevegelsen, av målsaka og av kampen mot imperialisme og barnearbeid. Hun var grunnlegger av Det norske teatret. Å knytte hennes bevegelse til fascismen markerer et intellektuelt lavmål.

Nordisk nasjonalisme

Jeg vet ikke om Arnstad og Goldman kan sitt eget lands nasjonalsang. For å friske på hukommelsen, skal jeg bare sitere et par strofer.

Du tronar på minnen från fornstora dar,
då ärat Ditt namn flög över jorden.
Jag vet att Du är och Du blir vad du var.

Med Gud skall jag kämpa, för hem och för härd,
för Sverige, den kära fosterjorden.
Jag byter Dig ej, mot allt i en värld

Og hva var så disse fornstora dar, som man her ikke bare hyller, men forsikrer om at man vil gjenreise? Det dreier seg naturligvis om 1600-tallet, da Sverige var en av de aller største krigermaktene i Europa. Anført av kong Gustav II Adolf herjet svenske krigere på det polske og det tyske slettelandet i mer enn ti år. De plyndret, voldtok og drepte for fote. Trettiårskrigen førte til at ca. 40% av innbyggerne på landsbygda og 30% av innbyggerne i byene ble drept eller døde som følge av krigen. I Pommeren sa man under Trettiårskrigen: «Kind, hüte dich, sonst kommt der Schwede». (Barn, pass deg, ellers kommer svensken.)

Massehengning under Trettiårskrigen. Les Grandes Misères de la guerre av Jacques Callot, 1632.

Richard Dybeck, som skrev den svenske nasjonalsangen, kan også ha tenkt på den nordiske sjuårskrigen. Da angrep svenske tropper Norge i 1567 og etterlot seg blant annet en nedbrent Hamar domkirke. Sarpsborg ble også satt i brann av de svenske invasjonsstyrkene.

Og Du gamla, du fria viser naturligvis også til Kong Karl XII som herjet over store deler av Europa til han med troppene sine angrep Norge i 1718. De beleiret Fredriksten festning i Fredrikshald (nå Halden), og der falt Karl XII. Dette markerte på mange måter slutten på de fornstora dar.

Denne episoden er forresten omtalt i den norske nasjonalsangen. I fjerde vers av Ja vi elsker heter det:

ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Det Bjørnson her viser til er brødrene Hans og Peder Colbjørnsen, som ledet motstandskampen i Fredrikshald. Da de svenske styrkene var i ferd med å få et militært overtak i byen, lot brødrene sine tjenere stikke husene deres i brann. Dermed brant byen ned, og svenskene tapte sitt overtak og måtte forlate byen.

(Nå skal det sies at Bjørnson også påberoper seg Gud som en slags spesiell beskytter av Norge, når han i sjuende vers av nasjonalsangen skriver at Alt hvad fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett. Så akkurat på det punktet har de to nasjonalsangene et fellestrekk. Det overgås bare av den danske nasjonalmyten der angivelig Gud skal ha gitt det danske flagget Dannebrog til kong Valdemar Sejr under et slag ved Estland i 1219.)

Angrepskrig eller motstandskamp

Mens den svenske nasjonalismen gjennom århundrer har vært den svenske adelens og krigerkastens ideologi for å drive erobringskrig, har den norske nasjonalismen vært det nasjonale borgerskapets og småkårsfolkets ideologi for å føre motstandskamp mot slik undertrykking. At så Gustav II Adolfs landsmann Henrik Arnstad synes at det er den norske nasjonalismen som er spesielt skummel, får vi bare ta til etterretning.

Den svenske overklassen var også på nippet til å gå til ny angrepskrig i 1905 da Norge var i ferd med å bryte ut av unionen. Den viktigste grunnen til at det ikke ble noen krig, var at den svenske arbeiderklassen mobiliserte mot krigen og til støtte for Norges rett til fredelig løsrivelse. Svenska Freds- och Skiljedomsföreningen fikk full støtte fra sosialdemokratiske og liberale kretser for kravet «Fred med Norge – rättvisa åt Norge!» Aristokraten og arbeiderlederen Hjalmar Branting førte an i denne kampen og gikk så langt at han i en 1. mai-tale oppfordret svenske soldater til mytteri mot offiserer som ville føre krig mot Norge. (Noe han ble dømt for.)
Det tyske overfallet på Norge og okkupasjonen fra 1940–45 førte til at den norske nasjonalismen igjen fikk spille en progressiv og anti-imperialistisk rolle. Mens det svenske kongehuset og den svenske adelen sympatiserte med Hitler, førte det norske folket en motstandskamp med livet som innsats. Igjen er det vel verdt å merke seg at at framtredende svensker som redaktør Torgny Segerstedt støttet den norske motstandskampen og kampen mot nazismen.

Men det blir noe underlig at Brantings og Segerstedts landsmann Henrik Arnstad fordømmer den norske nasjonalismen så sterkt og forbinder den med fascismen.

Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Muttern på slottsplassen. Hun deltok aktivt i motstandskampen og var både kurér og redaksjonell medarbeider i den illegale fagforeningspressa. Foto: Oliver Steigan
Frigjøringsdagen 8. mai 1945. Muttern på slottsplassen. Hun deltok aktivt i motstandskampen og var både kurér og redaksjonell medarbeider i den illegale fagforeningspressa. Foto: Oliver Steigan

Motstand mot Europaunionen

I 1972 og 1994 sjokkerte og overrasket det norske folket den norske og europeiske eliten ved å stemme nei til norsk medlemskap i EU. I Brussel og EU-kommisjonen regnes euroscepticism som et av de fremste kjennetegnene på høyreekstremisme og fascisme. nei til salg av norgeSå der har Henrik Arnstad funnet sine partnere, ikke i Brantings og Segerstedts tradisjon, men på parti med folk som José Manuel Barroso og Herman van Rompuy, som nå gjennom Troikaen legger land etter land inn under finanskapitalens direkte diktatur. Disse herrene ser også på nasjonalisme og nasjonal sjølråderett som den verste styggedom som de i sin opphøyde visdom skal nedkjempe uten brysom innblanding fra det uopplyste folket. Journalister og forskere i EU-landa, og ikke minst i et tradisjonelt så servilt land som Sverige, er hjernevasket inn i dette tankesettet. Henrik Arnstad bare føyer seg inn i rekka.

Den nye norske nasjonalismen

I motsetning til Sverige har ikke Norge vært noen krigerstat, og norsk nasjonalisme har i all hovedsak vært uttrykk for kamp mot undertrykking. Til nå! Fra 1990-tallet har Norge i stigende grad blitt et land som i likhet med Sverige i gamle dager sender soldater for å krige i fremmede land for imperialistiske og kolonialistiske interesser. Anført av den rødgrønne regjeringa ser vi nå opptakten til en hyllest til norsk militarisme som vi stort sett har vært spart for tidligere. De har kuppet frigjøringsdagen for å gjøre den til NATOs krigsdag og feiring av norske styrkers krigføring i Kosovo, Afghanistan og Libya. Norge har langt igjen til vi tar igjen Sverige i utenlandsherjinger, men det er tradisjonen til Karl XII og Gustav II Adolf våre ledere nå vil føye oss inn i.

I del 2 av denne artikkelen skal jeg ta for meg den virkelige fascismen og kanskje kommer det også en del 3 som eventuelt vil ta opp annen høyreekstremisme. Følg med!

Del 2

Forrige artikkelNigeria: Et terrorregime, ekstreme jihadister og et norsk oljeselskap
Neste artikkelDen forunderlige fascismediskusjonen (del 2)
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).