Fagbevegelsen og krisa i Europa

0

Jeg fikk et vanskelig spørsmål her om dagen. Det lød sånn: – Pål, nå mister fagorganiserte over hele Europa hevdvunne rettigheter, tariffavtaler blir revet i stykker som verdiløst papir, lønningene stuper, folk mister jobben og pensjonen. Og folk kastes ut i fattigdom og elendighet. Hvorfor er ikke protestene kraftigere?

Raseriet er der

14. november 2012 gjennomførte 25 millioner fagorganiserte i mange europeiske land den første internasjonale generalstreiken mot krisepolitikken. Millioner av folk var ute i gatene og demonstrerte. Talene og parolene gjenspeilte et voldsomt raseri mot de styrende og den økonomiske politikken som nå tres ned over hodene på folk over hele kontinentet.

Valget i Italia var et protestvalg der over halvparten av velgerne i en eller annen form stemte imot nedskjæringspolitikken. Bare sosialdemokratene i Partito Democratico (PD) hadde tatt klart stilling for Troikaens nedskjæringsdirektiver, og de fikk bare 29% av stemmene. (Valget ble avsluttet 25. februar og fortsatt 20. april har ikke Italia klart å få seg noen regjering.)

På gata i Italia er raseriet og avmakten til å ta og føle på. I utgangspunktet har ikke politikerne noen høy status i folkemeningen. Det vanligste utsagnet er sono ladri tutti, de er tjuver alle sammen! Og det stemmer stort sett også. Korrupsjonen og uhederligheten er satt i system, og den er størst på toppen, der samtlige partier som satt i parlamentet, også de såkalte «venstrepartiene», har vært med på å gjøre italienske parlamentarikere til de mest priviligerte i Europe, ja kanskje i verden. Jeg kom i diskusjon om dette med en småhandler på markedet og vi utvekslet meninger om den politiske elendigheten i Italia. Det falt meg naturlig å gjenta munnhellet sono ladri tutti, med tilføyelsen: de burde ha vært satt i fengsel. «I fengsel?» ropte småhandleren. «Vi burde ha buntet dem sammen på torget og satt fyr på dem alle sammen i et digert bål.»

savonarola utsnitt
Savonarola ble brent på bålet i Firenze i 1498 etter at han prøvde å gjøre Firenze til et teokrati med brodd mot de rike.

Jeg fortalte mine venstreorienterte venner om denne episoden. De er også rasende på politikerne og korrupsjonen, men da de hørte denne reaksjonen, ble de betenkte. Hvis ikke det oppstår et virkelig anti-kapitalistisk alternativ til den rådende politikken, sa de, så risikerer vi at sånne holdninger tar overhånd, og da havner vi rett i fascismen.

Demokratiet overkjørt av finanseliten

Det finnes ikke folkelig mandat for den nedskjæringspolitikken som nå gjennomføres i land etter land. Politikken er vedtatt av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet og den gjennomføres som et diktat overfor medlemsland som får betalingsproblemer, totalt uavhengig av hva folkene i disse landa måtte mene. Demokratiet er satt til side i Hellas, Italia, Spania, Portugal og Kypros, og flere land vil følge.

Så hvorfor er motstandskampen så svak?

Noe av forklaringa ligger i at fagbevegelsen er blitt dramatisk svekket de siste 30 åra. I Frankrike er organisasjonsgraden nede i 8%. 

Kilde: http://www.worker-participation.eu
Kilde: http://www.worker-participation.eu

Spania og Portugal er også blant de landa som har lavest organisasjonsgrad, samtidig som de er blant de landa som kunne trengt fagbevegelsen mest. (De baltiske landa har også svært lav organisasjonsgrad. Se hele oversikten her.) I EU totalt er organisasjonsgraden 23%.

Men dette forklarer ikke alt. Vel så viktig er det at de nasjonale fagforeningsledelsene er styrt av sosialdemokrater og reformister som politisk ligger svært nær de sosialdemokratiske partiene, og som derfor prøver å unngå en full konfrontasjon.

Prøver ikke å vinne. Til nå har vi sett millioner av mennesker i gatedemonstrasjoner og vi har sett endags generalstreiker. Men vi har ikke sett noe virkelig forsøk på å vinne! Elitene blir nok betenkte over å se millioner i gatene. Men det hindrer dem ikke i å gjøre det de gjør. Det hjelper heller ikke at rasende smågrupper kaster molotovcoctails og slåss med politiet. Det gir sikkert utløp for frustrasjon, men det stopper ikke nedskjæringspolitikken. Skulle arbeiderklassen ha noen som helst forhåpninger om å stoppe det som skjer, måtte den ha gått til en langvarig generalstreik under mottoet: vi streiker til politikken legges om. Men for at det skal skje må det sosialdemokratiske hegemoniet over fagbevegelsen brytes.

 

Forrige artikkelDe ti mest leste i år
Neste artikkelNår det virkelig gjelder…
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).