Blir det atomkrig?

0

(Refusert i Klassekampen)

Nord-Korea har truet Sør-Korea med «endelig ødeleggelse» og har truet USA med atomkrig. Samtidig har USA flyttet strategiske våpen fram til Guam og Osan-basen ved Sør-Korea. Kan det virkelig bryte ut atomkrig? Og hva er bakgrunnen for truslene og den skarpe språkbruken?

Koreakrigen

Koreakrigen raste fra juni 1950 til juli 1953. Da våpenhvileavtalen ble undertegnet var millioner av sivile drept og lemlestet og 18 av de 22 byene i Nord-Korea utslettet av amerikanske brannbomber. Den amerikanske presidenten Harry Truman sendte amerikanske tropper inn i denne krigen uten å legge det fram for kongressen.

Det er fortsatt bare ett land som har brukt atombomben, og som kjent er det USA som utslettet de japanske byene Hiroshima og Nagasaki i 1945. Og USA var svært nær å atombombe Kina flere ganger under Koreakrigen.

Bombing av en landsby nær Hanchon med napalm

Men om atombomben ikke ble brukt, drepte de amerikanske napalmbombene flere sivile enn atombombene gjorde i Japan. Pyongyang var en by uten militær betydning og med over en halv million innbyggere. Husene var av tre, så da de amerikanske brannbombene falt, brant byen som et eneste stort bål. Det er en av de verste krigsforbrytelsene i historien.

General MacArthurs ordre var «å ødelegge alle kommunikasjonsmidler, enhver installasjon og fabrikk og alle byer og landsbyer. Ødeleggelsen skal starte ved grensa til Mandsjuria og fortsette sørover.»

Mao sendte to millioner frivillige fra Folkets frigjøringshær for å støtte den nordkoreanske hæren og krigen endte i deling av Korea.

Men Koreakrigen tok aldri slutt.  Det finnes ingen fredsavtale, bare en våpenhvile. Alt dette hører med for å skjønne det som skjer i Korea.

Sør-Korea framskutt base mot Kina

Siden Koreakrigen har USA holdt fast på sine militærbaser i Sør-Korea. (Offisielt trakk de atomvåpnene ut i 1991, men Nord-Korea hevder at dette var spill for galleriet. Uansett har USA baser som på meget kort varsel kan ta imot og bruke atomvåpen.) Sammen med baser i Japan og Taiwan er de en del av den amerikanske innringingen av Kina. Dette er også grunnen til at USA har motsatt seg ethvert forsøk på gjenforening av det delte Korea. Nå som USA taper på område etter område overfor Kina, så er USAs militære overlegenhet snart det eneste kortet USA har igjen. Derfor vil ikke USA gi slipp på en eneste militærbase ved Kinas grenser.

På 1980-tallet var fortsatt Sør-Korea et militærdiktatur. Da reiste flere delegasjoner fra sør på ulovlige vennskapsdelegasjoner til Nord-Korea. De ble rutinemessig arrestert og fengslet ved hjemkomst. I Seoul møtte jeg den gangen en protestantisk biskop som hadde sittet i fengsel i sør etter et slikt besøk. Han forsikret meg om at dersom det er noe de fleste koreanere ønsker, så er det et forent Korea.

Men et forent Korea ville betydd slutten på de amerikanske basene, så det vil ikke Pentagon tillate. Et forent Korea ville også sannsynligvis bli en industriell gigant som ville ta ytterligere markedsandeler fra amerikansk industri. Med et samlet folketall nesten like stort som Tyskland, med en solid industriell base i sør og rike mineralforekomster i nord, ville et forent Korea bli en utfordrer til noen og hver.

Kims atomtrusler

Nord-Korea har atomvåpen og det nye er at de sannsynligvis også har noenlunde presise ballistiske våpen til å bombe mål langt unna. Om de faktisk ville være i stand til å nå mål i USA er en annen sak. Men Nord-Korea ville være i stand til å påføre Seoul (25 millioner innbyggere) uhyggelige tap. Det ville naturligvis føre til en gjengjeldelse som ville bety minst like uhyggelige tap i nord. Dette vet Kim Jung-un, og er det noe han ikke ønsker så er det å utløse en slik krig.

Hvorfor truer han da? Atomvåpnene er omtrent det eneste kortet han har. De som kjenner Korea mener at det også ligger innenrikspolitiske årsaker bak trusselpolitikken, at han ønsker å holde rivaler i sjakk og sikre sin posisjon. Det kan være, men det viktigste er at han ønsker konsesjoner fra utlandet, og da først og fremst fra USA. Dette har virket før og han håper at det kan virke igjen. Men da må truslene være troverdige. Og det er derfor han driver så høyt spill. Og det er også der faren ligger. Truslene utløser en spiral av reaksjoner og motreaksjoner og for hvert nivå blir marginene stadig mindre. Faren for en atomkrig ligger i at alle aktørene gjør en serie feil som igjen utløser nye feil hos motparten.

Finnes det noen løsning?

Det mangler ikke på forslag til løsninger. De inneholder elementer som:

  • Oppheving av krigstilstanden og undertegning av en fredsavtale
  • Fremmede tropper og militærbaser ut av Korea (i dag betyr det USA)
  • Opphevelse av sanksjonene mot Nord-Korea
  • Atomvåpenfri sone

Og i det lange løp: En gjenforening av Korea.

Den viktigste hindringa mot en slik løsning er ikke Kim Jung-un, men USA.

Les også: What’s Annoying The North Koreans?

Forrige artikkelKohl: «For euroen var jeg en diktator!»
Neste artikkelDe ti mest leste i år
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).