Oljefondet er ikke spiselig

0

Norske politikere har med noen få hederlige unntak en totalt ansvarsløs holdning til den framtidige matforsyninga vår. Holdninga later til å være at vi er så rike at vi kan kjøpe den maten vi trenger i utlandet. To eksempler viser hvor sårbare vi er.

Kjøttskandalen

Da Håkon den gode Adalsteinsfostre kom fra England (ca. år 935) for å kristne Norge, hadde han med seg prester – og et veldig sterkt tabu mot å spise hestekjøtt. Bøndene på Mære tvang ham til å spise hestelever, og det gikk så som så med kristninga. Men tabuet mot hestekjøtt vant etter hvert fram med kristendommen. I det kristne Sør-Europa har de aldri hatt noe slikt tabu.

Peter Nicolai Arbo: Håkon den gode under blotet på Mære.

Men skandalen handlet jo ikke om hest. Den handlet om et globalisert matmarked der noen få aktører driver en fullstendig hensynsløs jakt på profittmarginer uten omsyn til folkehelse, dyrehelse og opprinnelsesmerking. Under seg har de et uoversiktlig system av mellomledd og underleverandører som er pip åpent for svindlere, mafiavirksomhet og annen kriminalitet. Vi er fått se fliken av en verden der menneskehandlere og våpensmuglere er involvert i en matvarehandel som mildt sagt er usunn.

Problemet: overdrevet kjøttforbruk og farlig, globalisert handel

Det er naturligvis jakten på profitt som har ført billig hestekjøtt inn i lasagna og kjøttdeig. Men det peker også på at det er dyrt å produsere kjøtt. Ett kilo oksekjøtt krever 12.000 liter vann i fôrproduksjonen og fører til et utslipp av CO2 som tilsvarer å kjøre en personbil 250 kilometer. Den globale produksjonen av storfekjøtt er simpelthen så omfattende at den er økologisk og økonomisk skadelig.

Problemet med det rumenske hestekjøttet var naturligvis at det var økonomisk svindel, men det var også en skandale fordi det ikke fantes noen helsekontroll, ikke av eventuelle medisiner eller sjukdommer. Når så denne handelen går på kryss og tvers over hele det europeiske kontinentet, skal det ikke mye til før vi har en pandemi på nakken.

Norsk kjøttproduksjon en båtlast unna sammenbruddet

Norge importerer soya og andre landbruksvarer fra Brasil for 3 milliarder kroner i året. Norsk landbruk har gjort seg totalt avhengig av denne soyaimporten. En gang i måneden kommer en båtlast med brasiliansk soya til Denofa i Fredrikstad. Skulle båten ikke komme, ville norsk kyllingproduksjon stoppe omtrent umiddelbart. Norsk kjøtt- og tildels også melkeproduksjon er helt avhengig av kraftfôr. Over 75% av kraftfôret er soyamel fra Brsail.

Soya-produksjonen i Brasil er en trussel mot regnskogen

Soya-produksjonen har allerede ødelagt 21 million hektar skog i Brasil og har ført til rasering av umisteligelig regnskog. Dette fører til tap av biologisk mangfold og det bidrar i stor grad til global oppvarming. Det blir dobbeltmoral når Norge på den ene sida gir penger til Brasil for å verne regnskogen og på den andre sida importerer soya fra et produksjonssystem som ødelegger regnskogen. (Dessuten investerer oljefondet i brasiliansk palmeoljeproduksjon, som også ødelegger regnskogen.)

(Oppdatering: Idet jeg hadde publisert denne bloggen, kom meldinga om at oljefondet selger seg ut av Wilmar. Mange har krevd dette, og nå har vi lykkes.)

Også andre jakter på det samme fôret

Kina, med sin voksende middelklasse som krever stadig mer kjøtt, er allerede en stor importør av soya, og landet kjøper opp jordbruksland på tre kontinenter for å sikre mat til 1,4 milliarder kinesere i framtida. Andre land som kjøper jord er Sør-Korea, Saudia-Arabia og Qatar. Dermed har vi ingen garanti for å få kjøpt den maten vi trenger i framtida. Noen kan ha tatt kontrollen om den før oss.

Og hvis vi ikke har skjønt det før: Da vil vi oppdage at oljefondet ikke er spiselig!

Les også: Mektige markedsaktører.

Forrige artikkelRekordøkning av CO2 i atmosfæren
Neste artikkelEdvard Vogts anmeldelse av utenriksministeren og forsvarssjefen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).