Tostatsløsninga er død – hva med enstatsløsning?

0

Jeg gledet meg med palestinerne da FNs hovedforsamling med overveldende flertall stemte for å godkjenne Palestina i november 2012, og spesielt gledelig var det at det var bare en håndfull stater, stort sett kjøpt og betalt av USA, som stemte imot. Men det var en glede blandet med svært mye sorg.

Dette Palestina vil aldri fungere

Det er ikke en stat FN har godkjent. Det finnes ikke noe Palestina som er i stand til å leve. FN har godkjent et prinsipp og en delegasjon og et uverdig status quo. Palestina av i dag er en utendørs konsentrasjonsleir, delt i biter og stykker, uten noen som helst mulighet til å fungere. Å kalle det for bantustans, slik man hadde under apartheidstyret i Sør-Afrika er egentlig å gjøre apartheidstaten urett. Palestinerne på Vestbredden og i Gaza har det mye verre enn de svarte innbyggerne hadde det i sine bantustans, noe også Desmond Tutu har gitt uttrykk for. Det lemlestede «Palestina» vi ser i dag kan bare fungere som en korrupt enhet, fullstendig kontrollert av sionistene og totalt avhengig av intravenøse tilskudd utenfra, og med uverdige levevilkår for sine innbyggere.

palestina kart

Israel har bombet tostatsløsninga i stykker

I den svært urettferdige Oslo-avtalen lå det et prinsipp om at palestinerne skulle få opprette sin egen stat i Gaza og på Vestbredden. Allerede det var opplegg for en torso av en stat, men det kunne kanskje ha fungert dersom Israel hadde gjort sitt ytterste for å hjelpe denne staten til å etablere seg. Men det motsatte har naturligvis skjedd. Israel har gjort sitt ytterste for å partere og lemleste disse områdene, bygge bosetninger, check-points og høye murer, samt å føre krig med ujamne mellomrom i Gaza. Israel har aldri hatt til hensikt å la Palestina bli en egen stat, og nå må det innrømmes at Israel har lykkes. Det som er igjen vil aldri kunne bli noe som likner på en stat. Tostatsløsninga er knust, og det er på tide å innrømme det.

Hva er så alternativet? Enstatsløsning?

Da jeg vokste opp hadde jeg hele tida en stor sympati for Israel, på grunn av den forferdelige undertrykkinga jødene hadde vært utsatt for under annen verdenskrig. Fattern og muttern kjente en god del motstandsfolk som hadde sittet i konsentrasjonsleire i Tyskland, og de fortalte om utryddelsesleirene. Fattern satt sjøl to og et halvt år på Grini og i Bardufoss, så krigen, konsentrasjonsleirene og jødenes skjebne var en del av barnelærdommen.

Jeg ble først oppmerksom på Israels undertrykking av palestinerne da seksdagerskrigen brøt ut i 1967, og jeg tok umiddelbart stilling for palestinerne. Jeg så hvordan de ble fordrevet fra hjemmene sine av Israels overlegne styrker, og gjennom det ble jeg også oppmerksom på at det samme hadde skjedd i 1948, da sionistene fordrev forsvarsløse palstinere for å etablere staten Israel. I Sosialistisk ungdomsforbund (SUF) vedtok vi en resolusjon høsten 1967 der vi slo fast at «staten Israel i sin nåværende form» ikke kunne fortsette. Det vakte et voldsomt ramaskrik. Vi ble beskyldt for å ville «drive jødene på sjøen», for å være like ille som nazistene og så videre. Men det vi mente var at en eksklusiv jødisk stat som bygde på fordriving og okkupasjon, ikke ville føre noe godt med seg. Og det har da også tida vist. Et folk som undertrykker et annet kan heller ikke sjøl være fritt.

Det jeg forestilte meg den gangen på sekstitallet var en framtidig stat der jøder og palestinere kunne leve sammen som likeverdige borgere, med samme rettigheter og plikter. Og jeg tok stilling for den palestinske frigjøringskampen mot et stadig mer aggressivt Israel. Etter hvert begynte palestinerne sjøl å se for seg en tostatsløsning, og da syntes jeg det var naturlig å støtte dette.

Men den veien har Israel blokkert. Og da gjenstår det bare én mulighet, nemlig en énstatsløsning, altså en felles stat for israelere og palestinere innenfor det som i dag er Israel og de okkuperte områdene. Det ville i så fall bli en stat med 12,5 millioner innbyggere og med alle forutsetninger til å fungere, økonomisk og territorielt. Det ville kreve store omstillinger. Det ville kreve en Sannhetskommisjon etter lærdom fra Sør-Afrika. Det ville kreve tilbakeføring av jord og eiendom. Det vil bli smertefullt og vanskelig. Men alt sånt lar seg løse. Det krever bare vilje – og velvilje.

Men dagens Israel vil ikke godta dette, fordi de er redde for at palestinerne om et par tiår vil komme i flertall, og fordi det vil bryte med tanken om den jødiske staten. Så hvordan skulle man så komme dit?

Dette er høyttenkning, og jeg aner ikke om mine tanker om dette er til praktisk nytte for noen. Men sett at palestinerne gikk bort fra forsøket på å danne en stat på de okkuperte områdene, og i stedet sa som så: Vi innser at Israel har vunnet, det er ikke mulig for oss å etablere en separat palestinsk stat. Vi krever derfor fulle statsborgerlige rettigheter, fulle demokratiske og økonomiske rettigheter innenfor det området som i dag er kontrollert av Israel. Dette ville skape et helt annet utgangspunkt.

Den sionistiske ledelsen i Israel vil naturligvis ikke gå med på dette. Men overfor resten av verden vil de da framstå åpent som tilhengere av apartheid, og det spørs hvor lenge de vil kunne gjøre det. Folk over hele verden ville oppfatte et slikt krav fra palestinerne som like rimelig som at de svarte innbyggerne i Sør-Afrika krevde like rettigheter med de hvite.

Den krigerske staten Israel har bygd på det spesielle forholdet til USA. Sjøl når israelske ledere gjorde ting som var i strid med USAs ønsker og interesser, kunne de likevel føle seg sikre på at USA ville støtte dem til slutt. Det israelske folket bør ikke føle seg for sikre på at dette er en garanti som vil fortsette i det uendelige. USA har store egne problemer å slite med. 7. februar 2013 meldte Pentagon at USA trekker tilbake en av de to hangarskipsgruppene som har ligget ved Persiabukta. Dette gjøres av budsjettmessige grunner – for å spare penger. USA har ikke råd til å holde militære styrker, hangarskip og baser over hele verden, og sjøl om jeg tror det vil sitte langt inne for amerikanerne å svikte Israel, så er det ikke umulig, og særlig dersom Israel ikke lenger står overfor en reell ytre trussel, men bare et indre krav om demokrati og like rettigheter.

For jødene i Israel er det svært farlig i det lange løp å ha slike ledere som de har. Frykt, undertrykking og aggresjon kan fungere på kort sikt som en måte å holde seg oppe på. Men det avler bare raseri, hat og aggresjon. Det også forkvaklet israelernes mentalitet og vært et forræderi mot humanistiske jødiske tradisjoner. Det kan bli svært farlig også for israelerne i det lange løp. Det beste for begge folkene måtte være å finne en minnelig ordning å leve sammen på – en énstatsløsning med like rettigheter og plikter for alle. Sionismen er et døende prosjekt, og det bør også israelerne begynne å forstå.

Sånn tenker jeg, når jeg ser palestinernes håpløse situasjon i dag.

Ali Abunimah er en palestinsk-amerikansk forfatter som går inn for enstatsløsninga.

Han har skrevet boka One Country – A Bold Proposal to End the Israeli-Palestinian Impasse der han nettopp argumenterer for en slik enstatsløsning.

Han skriver:

«..med det totale sammenbruddet til Obama-administrasjonens fredsinitiativer og en ustoppelig israelsk kolonisering av den okkuperte Vestbredden begynner virkeligheten å gå raskt opp for en om at tostatsløsninga ikke er noe mer enn et slagord som ikke har noen mulighet til å bli gjennomført eller påvirke situasjonen i den de facto tonasjonale staten Palestina/Israel. Dette krever at enhver som er opptatt av framtida til Palestina/Israel seriøst må vurdere de demokratiske alternativene.»

Jeg tror han har et svært vesentlig poeng.

PS: Denne artikkelen er lest og likt av mange:

nye meninger 15.02

Forrige artikkelDen stille krigen om vannet
Neste artikkelUSA: Den svakeste oppgangen noensinne?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).