En impotent miljøbevegelse, en paralysert venstreside og de virkelige krisene

0

2012 var det året da klimakatastrofene for alvor begynte å merkes over hele verden, fra rekordsmelting i Arktis til katastrofetørke i USA og Russland til monsterstormen Sandy. Men sjelden har vel miljøengasjementet vært mer labert. Miljøbeveglsen er fullstendig kraftløs og venstresida er opptatt av helt andre ting.

Et vindu lukkes og en skammelig klimakonferanse

I 2012 fikk vi vite at dersom menneskeheten skulle ha noen mulighet til å unngå en global oppvarming på over 2 grader, må det skje store endringer på kort tid, ellers er handlingsviduet i ferd med å lukkes. Samtidig var 2012 året da miljøkrisene ble mer følbare enn noen gang. 2012 var et annus horribilis:

Men likevel gjøres det mindre enn ingenting

Skulle det handles, så måtte det være nå. De ansvarlige lederne i verden vet dette.  De har fått dokumentasjonen og advarslene. Likevel klarte de å sabotere kampen mot miljøkrisene for 18. gang da de møttes i Doha og endte opp med det meningsløse Kyoto2-dokumentet, som ingen tror vil bremse miljøkatastrofene.

Hvis det hadde vært noen sammenheng mellom kunnskap og handling, skulle spesielt de rike landa være i ferd med rask reduksjon i bruken av fossil energi, spesielt kullkraft. Vi skulle ha sett en omlegging av produksjon og infrastuktur til mer bærekraftige systemer med langt mindre økologisk fotavtrykk.

Men det motsatte skjer. Bruken av kullkraft øker dramatisk over hele verden. Statoil, der den rødgrønne regjeringa kontrollerer 70% av aksjene, investerer i tjæresand i Canada. Dersom vi brenner opp de fossile energikildene som allerede er funnet, vil den globale oppvarminga passere fire grader eller mer. Likevel subsidierer de rødgrønne en rekordartet letevirksomhet på sokkelen. Det pågår en desperat jakt etter den siste olje som er hinsides all fornuft.

Investeringene til olje- og gassvirksomheten, inkludert rørtransport, blir nå anslått til hele 204 milliarder kroner for 2013.

Det er 20 milliarder, eller nesten 11% mer enn prognosen for 2012.

Plansjen viser veksten i investeringene på norsk sokkel. Søylene for 2012 og 2013 er lagd på grunnlag av de siste tallene fra SSB, og limt inn i en tidligere graf i riktig format.

Det er ingenting regjeringa satser så mye på som utvinning av olje og gass.

Men hvor er miljøbevegelsen? Hvor er venstresida?

Det er ingen tvil om at miljøengasjementet i Norge var mye større i 1990 enn i 2013. Vi har vel knapt noen miljøbevegelse lenger. Det finnes en del miljøorganisasjoner som består av oppriktige mennesker med store kunnskaper om det som er i ferd med å skje. Men noen miljøbevegelse som er i stand til å legge press på politikerne for å få til endringer, har vi ikke. Forræderiet i Doha ble møtt med en resignert skuldertrekning.

Bedre står det ikke til på venstresida

Dette burde ha vært den anti-kapitalistiske venstresidas store øyeblikk. Aldri noen gang har det vært lettere å påvise den direkte sammenhengen mellom kapitalismen som system og miljøkatastrofene. I tillegg demonstrerer den største økonomiske krisa noensinne at kapitalismen ikke har noen framtid å tilby dagens og morgendagens ungdom.

Men dette engasjerer ikke på venstresida. Hvordan kan jeg påstå det? Riktignok sitter jeg på en liten fjelltopp i Italia og skriver, men jeg har en liten seismograf som forteller meg alt om dette. Det jeg skriver om miljøkrisene eller den økonomiske krisa vekker knapt noen debatt på venstresida. Det har heller ikke vakt noen debatt at jeg har påvist at regjeringa brøt grunnloven for å dra Norge inn i den forbryterske krigen mot Libya. Men da jeg skrev at jeg er imot bønnerom på norske skoler, hadde jeg titalls av motinnlegg på noen få timer. For ikke å snakke om hvis jeg bare antyder en kritikk av patriarkalske holdninger innen islam. (I et innlegg som først og fremst handlet om hvordan vi kan bygge bru over motsetningene og forene arbeiderklassen på tvers av religiøse og kulturelle forskjeller.) Da er  temperaturen og engasjementet der. Da hagler det av engasjerte innlegg i de sosiale mediene. Da kommer de retoriske sleggene fram.

Hadde bare 10% av dette engasjementet blitt brukt på miljøkampen, så kunne vi kanskje ha oppnådd noe. Stilt overfor de alvorligste utfordringene noen gang, kaster venstresida bort engasjementet sitt på bagateller. Jeg vil ikke spekulere i hva dette kommer av, jeg bare kan konstatere at det er sånn.

Men virkeligheten tar ingen pause. Hvis 2012 var et katastrofalt miljøår, tyder ingenting på at 2013 blir noe bedre.

Australia blir svidd

Allerede i november var det klart at Australia gikk mot en meget varm sommer. Og nå er heten og tørken verre enn noensinne. Det har gått så langt at australske meteorologer har vært nødt til å innføre to nye farger på værkartene for å kunne illustrere ekstremvarmen. Tidligere gikk skalaen til 50oC (svart). Nå er det føyd til to farger for å kunne vise temperaturer opp til 54oC.

Kilde: Australia’s Bureau of Meteorology

I 2012 kom det også fram at Det store barriererevet utenfor Australia har tapt halvparten av korallene sine på 27 år. Og tempoet har økt siden 2006.

Nå er det jo en skjebnens bitre ironi at akkurat Australia rammes så hardt av klimaendringene, for nettopp Australia er storprofittør på kullproduksjon, og landet legger opp til en drastisk økning av kulleksporten fram mot 2020.

«Do you come from a land down under?
Can’t you hear, can’t you hear the thunder?»

Den økonomiske krisa blir verre

I neste blogg skal jeg ta for meg den økonomiske krisa. EUs José Manuel Barroso, som var i Norge for å ta imot Jaglandprisen, hevder at EU er på vei ut av krisa. La meg derfor bare nevne den siste rapporten om ungdomsarbeidsløsheten i Europa. Den viser at i Hellas i september 2012 hadde en ungdomsarbeidsløshet på 57,6%, mens Spania hadde 56,5%. Sverige hadde en ungdomsledighet på 24,8%.

Forrige artikkelDe virkelig ekstreme
Neste artikkelEt spøkelse gjennomgår Europa – intervju i Morgenbladet
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).