Lønnskutt på 30–40 prosent?

0

Det virker som om det er en utbredt oppfatning i Norge at den økonomiske krisa er noe som gjelder andre land. Ikke for å ødelegge party-stemninga, men dette kommer ikke til å holde.

«- Vi må ned på nivå med andre nordiske land…

Sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken sier i et intervju med Dagens Næringsliv:

«Vi må ned på nivå med andre nordiske land, og kanskje få et lønnskutt på 34 prosent. Da blir det i så fall et slags SAS-sjokk på hele den norske økonomien. Jeg tror vi får en veldig tøff omstilling, også på sosiale goder som arbeidstid, sykefravær og permisjoner. Det kan også få konsekvenser for boligmarkedet.»

Men dette er da bare enda en høyreorientert ideolog som agiterer for å kutte lønninger og sosiale goder, så hvorfor legge vekt på dette?

Grunnen til at vi skal ta Morks uttalelse med det største alvor er at den samsvarer fullstendig med kapitalens interesser. Det er dette kapitalen ønsker, og det er dette kapitalen akter å gjennomføre!

Tyskland fører an: reallønna synker

Godt hjulpet av fagforeningstoppene har tysk kapital lykkes i å holde reallønna til den tyske arbeideklassen nede. Gjennom hele nittitallet var det stagnasjon og på 2000-tallet har reallønna til og med sunket. Mellom 2004 og 2008 sank den med 2,9%.

Fram til den økonomiske krisa slo til i 2008 økte derimot reallønna i andre EU-land. Land som Hellas og Spania hadde en lånefinansiert vekst og bygde opp store underskudd på handelsbalansen med Tyskland. For å si det enkelt så tok land i Sør-Europa opp lån for å kjøpe tyske varer. Ved å holde tyske lønninger nede kunne tysk kapital styrke seg på bekostning av kapitalen i andre EU-land. Dette har ført til en stor ubalanse innad i EU.

Nesten 10 millioner tyskere jobber for mindre enn 7 euro (cirka 55 NOK) i timen, og rundt 1,5 millioner tjener så lite at de ikke en gang kommer opp på eksistensminimum. «Vi har etablert en av de beste lavtlønnssektorene i Europa», skrøt sosialdemokraten Gerhard Schröder, som innførte disse tiltakene.

Etter at krisa slo til har det vært massive angrep på lønningene, særlig i Hellas, men også i Portugal og Spania. Men likevel er det langt igjen til kapitalen i disse landa har fått de relative lønnskostnadene sine ned på samme nivå i forhold til Tyskland som i 2000.

På tross av all elendigheten de har vært gjennom siden 2008 er det fortsatt langt igjen til reallønningene i Spania, Portugal, Frankrike og Hellas er presset ned til relativt samme nivå som i 2000. Så hvis det er kapitalens mål «å gjenopprette konkurranseevnen» i forhold til Tyskland, så kan arbeiderne i disse landa se for seg et ytterligere fall i lønningene på 30–40%.

Felles arbeidsmarked

Gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet er Norge en del av det felles europeiske arbeidsmarkedet. Hensikten med det felles arbeidsmarkedet er å senke lønnsnivået og nivået på de sosiale godene i høykostlanda. Forskjellen var stor tidligere, men med den økonomiske krisa er den blitt enda større.

I EU-området er det nå 26 millioner arbeidsløse. Spania og Hellas har en ungdomsarbeidsløshet på over 55%. Det er skapt en hær av arbeidsløse som ingen har sett maken til siden trettitallet. For kapitalen er dette et kraftig våpen for å presse ned lønningene og rasere fagforeningene og det avtalesystemet de har bygd opp. Bruttonasjonalproduktet i eurosonen falt med 0,6% fra tilsvarende tidspunkt i fjor (–7,2% i Hellas, –3,4% i Portugal, –2,4% i Italia) Fem år etter at krisa startet er det fortsatt fallende produksjon. Og regjeringene fortsetter å møte krisa med enda flere nedskjæringer. Europeisk økonomi er låst i en dødsspiral som først og fremst rammer arbeiderklassen. Og denne politikken kommer til å fortsette – enten den blir administrert av den åpne høyresida eller av sosialdemokratene. Det snakkes om et tiår med nedskjæringspolitikk.

Det er derfor åpenbart at angrepene på arbeidslønningene også kommer til å fortsette, og med et åpent europeisk arbeidsmarked må man være bra naiv for ikke å se at dette også vil ramme Norge.

Men vi har jo olje

Da Stoltenberg brukte fredsprissirkuset til å rose «den norske modellen», var det flere enn én kommentator som sa: Den norske modellen er enkel: Finn olje!

Det er uten tvil olja som gjør at Norge står i en særstilling. I følge energiminister Borten Moe er oljeeventyret bare såvidt begynt, men alle som kan lese tall vet at norsk oljeproduksjon i 2012 bare er 60% av hva den var da den nådde toppen i 2001.
(Nye tall fra Oljedirektoratet viser at oljeproduksjonen på norsk sokkel var 15% lavere i november 2012 enn i november 2011. Produksjonen faller mye raskere enn Direktoratet har antatt i sine prognoser.)

Sjøl med Johan Sverdrupfeltet er norsk oljeproduksjon ugjenkallelig på vei nedover

Det er den høye oljeprisen som gjør at produksjonsfallet på norsk sektor ikke merkes i noen særlig grad. I 2001 var oljeprisen ca. 25$ per fat, mens den nå er på 107$ per fat (desember 2012).

Å ta en SAS

Ali Esbati skriver i Nye meninger 29.11.2012:

NHO-direktør Stein Lier-Hansen mener vi alle bør «ta en SAS». Det vi er vitner til er en beinhard klassekamp, ført ovenfra av økonomisk-politiske eliter med transnasjonalt sammenfallende 
interesser og standpunkter.

I SAS brukte kapitaleierne trussel om nedleggelse til å tvinge fagforeningene til å godta vesentlig dårligere avtaler. Å ta en SAS betyr derfor å tvinge fram rasering av lønnsavtaler gjennom trusler om nedleggelse. For NHO er SAS et eksempel til etterfølgelse.

Og liksom for å gi meg rett kommer Bjørn Kjos og truer med å flagge ut Norwegian, hvis han ikke får lov til å kjøre med mannskap fra lavkostland.

I mesteparten av den kapitalistiske verden har det lenge pågått en klassekrig mot arbeiderklassen fra kapitalen side – en krig de rikeste av de rikeste har vunnet slag for slag. I Norge er vi ikke kommet dit ennå, men det varer ikke lenge.

«Vi må ned på nivå med andre nordiske land, og kanskje få et lønnskutt på 34 prosent,» sa altså Knut Anton Mork. Men hva med de andre nordiske landa, da? Det danske patiet Venstre har lagt fram en økonomisk plan som handler om blant annet å få danske lønninger ned på tysk nivå.

Kappløpet mot bunnen har bare såvidt begynt.

PS: Jeg viser også til kronikk i Dagsavisen 14.12.12 av nestleder i Den internasjonale Transportarbeiderføderasjonen Asbjørn Wahl:

«EU-kommisjonen har laget forslag om innskrenkning av faglige rettigheter og fagbevegelsens makt som man ikke har sett maken til siden fascismen ble nedkjempet i Europa»

Forrige artikkelComeback for bunga-bunga?
Neste artikkelFredsprisvinner og….snikmorder
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).