oss 100 kroner!Det er tid for å se bakover på året som snart er slutt. Det er tida for å sette opp lister over litt av hvert. I tråd med denne bloggens ånd begynner jeg med å se på hvordan styrkeforholdet mellom stormaktene har utviklet seg. Og det er så store saker i gang at ord som jordskjelv og skred er svært nærliggende å bruke.
Kinas århundre?
Jeg var på en studietur i Kina i desember 1998 sammen med Peter M. Johansen fra Klassekampen. Det er siste gang jeg har møtt noen på sentralkomiténivå i Kina. Vi hadde vært vitner til den enorme veksten i det stadig mer kapitalistiske Kina og jeg spurte mannen fra sentralkomiteen:
– «I 2050 hvordan vil økonomien deres være da? Vil dere være på nivå med Norge i BNP per capita?»
– «Å nei,» sa mannen fra sentralkomiteen, «det klarer vi ikke!» Men etter en kort pause tilføyde han: «Men Australia, det skal vi klare.»
Tilsynelatende et både presist og beskjedent utsagn. Men det er nødvendig å regne ut likningen. Det året var Australias BNP per capita 75% av USAs, altså 3/4. Kinas folketall var fire ganger så stort som USAs. Så hvis vi ser bort fra eventuell endring i forholdstallet mellom befolkningenes størrelse (veksten i Kina har gått kraftig ned), så har vi 4 x 3/4 = 3.
Det mannen fra KKPs ledelse sa til oss i all beskjedenhet var altså at i 2050 har vi tenkt å ha en økonomi som er tre ganger så stor som USAs.
Rapporten fra reisa til Kina i 1998 kan lastes ned fra nettet: Kina 1999 – quo vadis?
Da jeg kom hjem fra det besøket holdt jeg en del foredrag der jeg sa at med mindre det skjedde et sammenbrudd i Kina, ville landet gå forbi USA før 2020 i totalt BNP (kjøpekraftsparitet). Det var svært få som trodde meg. Nå har det gått 13 år siden den gangen og det er bare åtte år igjen til 2020, så det er mulig å se store deler av tegninga.
Kina ligger foran skjemaet
I boka Sammenbruddet har jeg dokumentert hvordan Kina på område etter område innhenter og går forbi USA. Nå skal det riktignok ikke glemmes at i utgangspunktet var det amerikansk og europeisk kapital som flyttet arbeidsplasser og industrien til Kina for å kunne utbytte billig kinesisk arbeidskraft. Men nå vender denne strategien seg mot USA og Europa i form av en formidabel konkurrent.
La oss nå gjøre som Lenin gjorde boka Imperalismen – kapitalismens høyeste stadium. La oss ta for oss industri for industri og se hvordan styrkeforholdet mellom stormaktene ser ut per i dag:
Bruttonasjonalprodukt – BNP(PPP)
Det er mye å si om bruttonasjonalprodukt som målestokk. Hvis antall bilulykker øker, slik at det trengs flere leger og flere nye biler og mer aktivitet på verkstedene, så øker BNP. Men det gir likevel en pekepinn om produksjonen i et samfunn. For at det skal være mulig å sammenlikne land bruker man i internasjonale statistikker BNP justert for kjøpekraft. Det kalles BNP (PPP) PPP = (purchasing power parity, eller kjøpekraftsparitet).
USA og Kina er i en særklasse, men Kina tar innpå USA så raskt at Det internasjonale pengefondet (IMF) mener at USA vil bli innhentet i 2016, altså fire år før det jeg trodde i 1998.
Eksport
Tyskland og USA har vært de store eksportnasjonene. Tyskland har ligget foran USA på eksport sjøl om USAs produksjon er mye større, og det kommer naturligvis av at USA har et så stort hjemmemarked. Men nå er Tyskland forbigått av Kina.
Strategiske industrier
Stålproduksjon har vært den klassiske målestokken på et lands industrielle styrke. Den er fortsatt svært viktig, men høyteknologi spiller en stadig viktigere rolle. Uansett, slik ser det ut nå:
Jeg vet ikke om det noensinne har vært en slik ubalanse mellom stormaktene når det gjelder stålproduksjon. Kina er i alle fall knusende overlegen.
En annen industri som viser noe viktig om produksjonsnivået er sementindustrien. Det er til en viss grad en målestokk for bygge- og anleggsaktiviteten i et land.
Hvis Kina er knusende overlegen i stålproduksjonen, hva skal man så si om sementproduksjonen. Her ser vi verdens byggeplass nummer én!
Bilproduksjon
USA var i sin tid verdens bilfabrikk. Etter annen verdenskrig var USA fullstendig dominerende. Det siste tiåret er situasjonen blitt helt annerledes. Kina kom fra en ganske liten og beskjeden bilproduksjon til nå også å være størst på dette området.
Jernbane
Jernbanen spilte en helt annen rolle da Lenin skrev Imperialismen enn den gjør i dag. Men i løpet av det siste tiåret er jernbanen blitt mye viktigere igjen, og mange land satser på høyhastighetstog, som representerer spissteknologien innen jernbanedrift.
Kina satser mer på høyhastighetstog enn hele resten av verden tilsammen. USA, bilens hjemland, finnes ikke en gang på topp ti. (Kinas knallharde satsing på å være raskest og best har imidlertid også sin pris.)
Ny teknologi – mobiltelefoni og internett
Hvordan ligger det så an med industrier som er nye og avanserte, slik som mobiltelefoni og internett?
Enda en gang er USA slått på hjemmebane. Ikke bare produseres det meste av verdens mobiltelefoner og datamaskiner med berøringsskjermer i Kina. Det er også Kina som har den desidert største utbredelsen av mobiltelefoner og internettbrukere.
Handelsbalanse
USA har nå et underskudd på handelsbalansen med Kina på 300 milliarder dollar i året. Aldri før i historien har et land hatt et så stort handelsunderskudd i forhold til et annet.
Vitenskap
USA er fortsatt verdens ledende vitenskapsnasjon målt i antall publiserte vitenskaplige dokumenter. Men Kina passerte nylig Japan og inntok annenplassen. Og Kina investerer mye mer av sitt BNP i forskning og utvikling enn USA, og veksten i antall vitenskaplige dokumenter er fomidabel. Det britiske Royal Society mener at Kina kan komme til å passere USA allerede i 2013.
…og hva står igjen da?
Militær opprustning, naturligvis
Det området der USA fortsatt er den absolutt dominerende makta i verden er på militærutgifter. USA bruker nesten like mye på militærvesenet hvert år som hele resten av verden tilsammen.
Men hva skal man si om et land som taper posisjonen på område etter område, enten det gjelder produksjon, transport, telekommunikasjon eller vitenskap og bare sitter igjen med en militær dominans?
