«Ikke motstand mot kapitalismen som sådan»?

0

Bent Sofus Tranøy i Klassekampen 2.12.2012: «Begrepet radikal må ikke feiltolkes. Jeg snakker ikke om motstand mot kapitalismen som sådan. Det vi dypest sett diskuterer, er hva slags kapitalisme vi skal ha.»

Nei, jeg ville naturligvis aldri finne på å tro at Tranøy er imot kapitalismen som såden. Og det «vi» som Tranøy diskuterer med ser nok ingen forbindelse mellom «kapitalismen som sådan» og den verste krisa på over en menneskealder.

Hvor skal man begynne?

Det er vel nesten bare i Norge hvor det fortsatt er mulig å ordlegge seg slik Tranøy gjør. I en verden der Spania nå har like mange arbeidsløse som Tyskland hadde i 1933 og der greske reallønner er i fritt fall, må man nesten være professor i statsvitenskap i et oljefinansiert Norge for å uttrykke seg sånn. I Tranøys verden er det dette det handler om:

I bunn ligger to forståelser av finansmarkedet: De som mener finansmarkedet har revet seg løs fra, og derfor kan parasittere på, realøkonomien, og de som mener finansmarkedet i hovedsak utgjør en nyttig infrastruktur, med kun moderate innslag av spekulasjon, lureri og kasino. Dette skillet i synet på finans leder for øvrig rett over i forskjellige syn på økonomifaget.

Tranøy har altså satt seg fore å få kapitalismen tilbake igjen på skinner, til den gode gamle tida da finansmarkedene ikke hadde løsrevet seg (altså det gode, gamle 1980-tallet) og alt var såre vel.

Tranøy foreslår noen skatter på finansinvesteringer, som i seg sjøl er greie nok. Men det er analysen hans, eller mangel på analyse, jeg vil ta fatt i.

Hvorfor finansialisering av kapitalismen?

Det er nokså åpenbart at finanskapitalen har styrket sin posisjon innenfor kapitalismen de siste tiårene. Blant de femti mektigste selskapene i verden var kanskje så mange som 49 finansselskaper i følge en stor undersøkelse i 2007. Og når vi ser hvordan finansbanken Goldman Sachs har tatt kontroll over europeisk politikk og økonomi, så er det ikke vanskelig å si seg enig i at finanskapitalen har styrket seg. Dette ser en også tydelig dersom en ser på finanskapitalens andel av profitten, slik som Michael Roberts har beregnet for USA:

http://thenextrecession.files.wordpress.com/2012/11/image020.gif

Men figuren viser også at den produktive investeringa går ned, og hvorfor gjør den det?

Målet med kapitalistisk investering er profitt. Oppnår ikke kapitalen en tilstrekkelig profitt, har det ingen hensikt å investere. Og det vi ser i hele den kapitalistiske verden er at profittraten har falt etter 2. verdenskrig. (Profittraten er forholdet mellom profittmengde og investert kapital.) Roberts har også beregnet dette, utfra ulike beregningsmåter og presenterer resultatet slik:

http://thenextrecession.files.wordpress.com/2012/11/image001.jpg?w=450&h=294

Det at investeringene har blitt relativt mindre profitable i forhold til den investerte kapitalen er blitt forsøkt løst ved to tiltak. Dels gjennom en storstilt flytting av den kapitalistiske produksjonen til lavkostland der lønningene er ekstremt lave og de sosiale kostnadene forsvinnende små. Og dels gjennom finansialisering av kapitalen, gjennom å hente ut profitt gjennom finansinstitusjoner, slik også Tranøy er inne på.

Men dette har ikke løst problemet

Den massive eksporten av produksjonsbedrifter har gjort at produksjonslivet i de kapitalistiske kjernelanda råtner på rot. Og finansialiseringa har blåst opp finanssektoren uten at det finnes en tilvarende produktiv kapital som grunnlag. USA klarte å skape en lånefinansiert boble som før eller seinere måtte sprekke og den sprakk som kjent først med subprime-krisa i 2007 og så for alvor etter konkursen i Lehman Brothers i 2008. Dette innledet den største økonomiske krisa siden 1930-tallet, og kanskje den største krisa noensinne. Krisa har ødelagt enorme mengder kapital, dels gjennom nedleggelser og dels gjennom å kaste titalls millioner av arbeidere ut i en massearbeidsløshet som vi heller ikke har sett maken til siden trettitallet.

Og likevel fortsetter kapitalen investeringsstreiken

Det er ennå ikke ødelagt så mye kapital at det er mulig å få til en profittrate som i gullalderen etter annen verdenskrig. Så sjøl om The Federal Reserve i USA fortsetter å trykke digitale penger og kjøre gigantunderskudd og ei gjeld som nettopp passerte 16.000 milliarder dollar fortsetter investeringstørken. I Europa raseres lønninger, avtaleverk, pensjoner og sosiale ytelser i masseomfang, og likevel tyder mye på at franske, greske og spanske lønninger står foran et ytterligere fall på kanskje 30% for å komme ned på det minimumsnivået som tysk kapital har tvunget fram i Tyskland.

Når det altså likevel ikke investeres tyder det på at det må bli en mye mer massiv ødeleggelse av kapital for å få fart på investeringene igjen – en ødeleggelse på linje med annen verdenskrig.

«Det pågår en klassekrig, og det er min klasse, de superrike som vinner»

sa multimilliardæren Warren Buffett. Og det er en presis beskrivelse av det som foregår. Og slik er kapitalismen. Og det er denne kapitalismen Bent Sofus Tranøy, ikke vil avskaffe som sådan. Det han dypest sett snakker om er en fantasikapitalisme som ikke finnes i virkeligheten. Det går ingen vei tilbake til gullalderen. Arbeiderklassens eneste virkelige alternativ er å avskaffe kapitalismen. Eller å bli knust og most ned i elendighet i den reelt eksisterende kapitalismen.

Grenser for vekst

Dette er bare den økonomiske sida. Like alvorlig er det at kapitalismen har nådd de økologiske og energimessige grensene for vekst. Det finnes ikke noe billig olje å kjøre igang noen ny gullalder på, og økologisk står verden på kanten av en rekke vippepunkter som hver for seg kan utløse katastrofer vi bare kan ane omfanget av. Det finnes en masse artikler om dette på denne bloggen. Mye tyder på at sjøl om det var tilgjengelig kapital, ville det være vanskelig å få til en reell vekst i særlig mange år framover.

Skal menneskeheten overleve må veksten ta slutt. Og kapitalisme uten vekst er en umulighet, en krokofant, en elledille, et fantasidyr som ikke finnes i virkeligheten.

Det vi trenger er derfor nettopp motstand mot kapitalismen som sådan, og ikke profeter som Tranøy som prøver å innbille folk at en snill kapitalisme er mulig.

Mer om dette i Sammenbruddet.

Forrige artikkelThey voted against Palestine
Neste artikkelTilgi dem ikke, de vet hva de gjør
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).