Valutakrigen

0

Den 6. september skjedde det noe dramatisk som stort sett ikke ble lagt merke til. Det som skjedde vil påvirke verdensøkonomien i lang tid framover, og likevel var det nesten ingen som la merke til det eller kommenterte det.

Og naturligvis hadde det med Kina å gjøre

Det som enda mer enn amerikanske baser rundt på hele jordkloden gjør at USA er den eneste supermakta er at amerikanske dollar er den internasjonale reservevalutaen. Alle må handle i dollar. Og det gir også Federal Reserve (The Fed) en helt enestående mulighet til å manipulere amerikansk og internasjonal økonomi gjennom å trykke penger. I dag gjøres ikke dette ved at man reint fysisk setter i gang seddelpressa, men at man tilfører kreditt til finanssystemet gjennom såkalt quantitative easing (kvantitativ lettelse). I den siste runden av slike tiltak har sjefen for The Fed, Ben Bernanke, erklært at han vil gjøre dette i all evighet, dersom det er nødvendig.

Alle bortforklaringer til side, så er dette en devaluering av dollaren. I prinsippet kan dette gå greit for USA, så lenge resten av verden må handle i dollar og akseptere at en dollar er en dollar. Men i virkeligheten fungerer det som en fordekt valutakrig, noe som den brasilianske finansministeren Guido Mantega pekte på allerede i 2010.

Kina er USAs største internasjonale kreditor og har et enormt handelsoverskudd med USA, som i 2012 ser ut til å komme opp i 300 milliarder dollar.  Det betyr at det hoper seg opp dollar og amerikanske statsobligasjoner utstedt i dollar på kinesiske hender. Devalueres dollaren minsker verdien av denne formuen. Samtidig knyttes Kinas skjebne til USA. Hvis Kina «trekker ut proppen» i den amerikanske dollarbobla, så følger Kinas verdier med i dragsuget.

Dette vil Kina gjøre noe med. En ledende funksjonær i Den kinesiske sentralbanken sa 29. juni 2012 at den kinesiske valutaen yuan «har potensial til å bli en internasjonal reservevaluta».

De siste månedene har en rekke sentralbanker, deriblant i Japan, Sør-Korea, Nigeria og Saudi Arabia annonsert at de vil kjøpe seg opp i yuan, og dermed også svekke dollarens rolle.

I juli 2012 kjøpte Hongkongbørsen (Hong Kong Exchanges & Clearing Ltd) London Metal Exchange (LME). LME handler med 80% av verdens kontrakter i grunnleggende metaller. Denne børsen vil nå også handle i yuan.

Hva var det som skjedde 6. september 2012?

Denne dagen erklærte kinesiske myndigheter at fra nå av er alle våre banksystemer og handelssystemer klare for å gjøre all kinesisk handel med olje i yuan og ikke i dollar.

Dagen etter erklærte russiske myndigheter at fra nå av vil de selge så mye olje Kina måtte trenge og at de ville inngå kontraktene i yuan og ikke i dollar.

De største oljeeksportørene i verden vil nå handle i yuan

Råolje er ikke en eller annen vare. Råolje er sjølve Varen i verdenshandelen. Dette er et marked som har vært totalt dominert av dollaren. Nå går Kina inn og utfordrer USA i dette nøkkelmarkedet, uten at USA kan gjøre noe med det.

I lys av dette er de kvantitative lettelsene til Ben Bernanke kanskje kongeveien til at USA ender opp som en weimarrepublikk, der valutaen blir verdiløs og gjelda blir umulig å betale.

Kina forbi USA i 2016?

I sin siste rapport om verdensøkonomiens framtid skriver OECD at Kina ser ut til å ville gå fordi USA allerede i 2016.

I boka Sammenbruddet varslet jeg at dette kunne komme til å skje innen 2020. Men den økonomiske krisa har vært så stor og stagnasjonen i amerikansk økonomi så omfattende at nå ser det altså ut til å kunne skje allerede om fire år. Nå skylder jeg å gjøre oppmerksom på at også kinesisk økonomi er i store problemer. Kina har verdens største eiendomsboble og en diger finansboble, og industriproduksjonen har vist klare tegn til stagnasjon. Se bloggen Kina – en koloss på leirføtter. Se også de velinformerte artiklene til Michael Pettis.

Forandringer i «geologisk» format

Men uansett Kinas innebygde svakheter, det som skjer er så gigantisk at det vil forskyve maktforholda i verden, kontrollen over økonomien, råvarene og valutaen på måter som vi kan ha vanskelig for å forestille oss.

En kineser ville sagt det sånn: De siste 20 århundrene har Kina vært verdens største økonomi i 18 av dem. Vi har hatt noen svakheter de siste to århundrene, men nå er vi på vei tilbake til normalen.

I den pågående valutakrigen bidrar både Kina og USA til å holde euroen kunstig høyt. Det forsterker den allerede svært alvorlige krisa i Europa, uten at EU kan gjøre stort med det.

Valutakrigen vil fortsette, og i det spillet som kommer er det ikke den nyvalgte president Obama som sitter med de beste kortene.

Les også om Kina her.

Oppdatering

Jeg har mottatt innvendinger fra enkelte som peker på at USAs regjering låner mer fra seg sjøl enn fra utlandet, dermed er ikke gjeldsproblemet så stort. Det er sant at den såkalte intragovernmentale gjelda er på 4,81 trillioner dollar av en totalgjeld på 15,86 trillioner (juni 2012, nå har gjelda passert 16 trillioner, og en amerikansk trillion er 1000 milliarder). Men det betyr ikke at det er så lett å se bort fra denne gjelda til seg sjøl. Regjeringa låner blant annet tungt fra Social Security Trust Fund. Dette er høyst reelle velferdsforpliktelser som den amerikanske regjeringa har overfor folket. Per i dag er det ikke finansiell dekning for disse. Hvis det ikke skjer en grunnleggende forbedring av USAs reelle økonomi, går det mot en sosial kræsjlanding i en ikke altfor fjern framtid.

Men la oss et øyeblikk se bort fra denne kruttønna og se på resten av gjelda. Det ser slik ut:

Kilde: U.S. Treasury

Gjelda til Kina var på sitt største sommeren 2011. Siden da har Kina solgt seg pent og langsomt ned, noe som utfyller bildet av Kinas strategi. (Kina bruker ikke mist sine dollar til å kjøpe bedrifter og ande realverdier i utlandet, også i USA.) Hvis verdensmarkedet mister tilliten til dollaren og begynner å handle i yuan eller andre valutaer, vil verdien av dollaren falle som en stein, og USA vil få problemer med å betale for importen sin.

Gjelda til Kina er på 10,5% av USAs gjeld utenom den interne regjeringsgjelda. Pytt-pytt, sier noen, det er da ikke stort. Det de ser bort fra er at USAs finanser er et pyramidespill, et Ponzi-opplegg, og det vil klappe sammen som et korthus dersom tilliten blir borte.

Gjør et forsøk: bygg et korthus av 52 kort. Ta så ut et av de nederste kortene. Det skulle ikke bety så mye, det er tross alt bare 2% av hele kortstokken…

Spredning

Denne bloggen leses nå av stadig flere mennesker. De mest leste artiklene er blitt lest av over 1500 folk. Og de lese fortsatt. Bloggen om Valutakrigen ble er blitt lest av over 500 allerede og gikk rett inn på en femtende plass over de mest leste artiklene.

Lesere fra 87 land har vært inne på bloggen, og 24 land har mer ti sidevisninger.

 

Forrige artikkelHellas, arbeidsløshet og opprør
Neste artikkelDet handler ikke om SAS
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).