Supermakt i solnedgang

0

(Levert inn som kronikkforslag til Klassekampen, men ble refusert.)

Obama vant, men USA har de samme problemene som før. Den samlede gjelda passerte nylig 16.000 milliarder dollar. Oppgangen etter krisa er så svak at knapt merkes. Arbeidsløsheten er skyhøy, ca. 8% i følge Obama, men over 20% hvis man hadde brukt de samme definisjonene som i 1990.

Underskuddet på handelsbalansen med Kina fortsetter å øke og monsterstormen Sandy avslørte at USAs infrastuktur er nedslitt, gammeldags og ute av stand til å skjerme verdens ledende finanssentrum fra store ødeleggelser. Hva skal så den nyvalgte presidenten gjøre?

De to store partiene i USA er enige om det meste. Derfor var da også hjemmesitterpartiet det største partiet i valget. Og ikke minst er de enige om å skjære ned på offentlige utgifter og sikre inntektene til den ene prosenten av USAs innbyggere som allerede raker til seg det meste av verdiene.

USA sliter med å holde på posisjonen som supermakt. I sin siste rapport om verdensøkonomiens framtid skriver OECD at Kina ser ut til å ville gå fordi USA allerede i 2016.

Men på to områder er fortsatt USA den ubestridte ener. Landet har verdens overlegent største militærmakt med baser over hele verden. Og USA sitter med den internasjonale reservevalutaen. Det gir den amerikanske regjeringa en handlefrihet som ikke noen annen regjering har.

Alle må handle i dollar. Og det gir også Federal Reserve (The Fed) en helt enestående mulighet til å manipulere amerikansk og internasjonal økonomi gjennom å trykke penger. I dag gjøres ikke dette ved at man reint fysisk setter i gang seddelpressa, men at man tilfører kreditt til finanssystemet gjennom såkalt kvantitativ lettelse. Iden siste runden av slike tiltak har sjefen for The Fed, Ben Bernanke, erklært at han vil gjøre dette i all evighet, dersom det er nødvendig.

USAs statsgjeld 1940 til 2008. Røde linjer er statsgjelden og Sorte linjer er den samlede gjeld (inklusive regjeringens midler i f.eks Social Security Trust Fund). Det andre kartet viser gjelden som prosent av BNP.

Siden 2000 har den amerikanske gjelda blitt fordoblet og 30. september 2012 passerte den 102% av BNP. Gjelda til utlandet er også fordoblet, og største kreditor er Kina.

Alle bortforklaringer til side, så er dette en devaluering av dollaren. I prinsippet kan dette gå greit for USA, så lenge resten av verden må handle i dollar og akseptere at en dollar er en dollar. Men i virkeligheten fungerer det som en fordekt valutakrig.

Kina har et enormt handelsoverskudd med USA, som i 2012 ser ut til å komme opp i 300 milliarder dollar. Det betyr at det hoper seg opp dollar og amerikanske statsobligasjoner utstedt i dollar på kinesiske hender. Devalueres dollaren minsker verdien av denne formuen. Samtidig knyttes Kinas skjebne til USA. Hvis Kina “trekker ut proppen” i den amerikanske dollarbobla, så følger Kinas verdier med i dragsuget.

Dette vil Kina gjøre noe med. En ledende funksjonær i Den kinesiske sentralbanken sa 29. juni 2012 at den kinesiske valutaen renminbi “har potensial til å bli en internasjonal reservevaluta”.

De siste månedene har en rekke sentralbanker, deriblant i Japan, Sør-Korea, Nigeria og Saudi Arabia annonsert at de vil kjøpe seg opp i renminbi, og dermed også svekke dollarens rolle.

I juli 2012 kjøpte Hongkongbørsen (Hong Kong Exchanges & Clearing Ltd) London Metal Exchange (LME). LME handler med 80% av verdens kontrakter i grunnleggende metaller. Denne børsen vil nå også handle i renminbi.

6. september 2012 erklærte kinesiske myndigheter at fra nå av er alle våre banksystemer og handelssystemer klare for å gjøre all kinesisk handel med olje i renminbi og ikke i dollar.

Dagen etter erklærte russiske myndigheter at fra nå av vil de selge så mye olje Kina måtte trenge og at de villeinngå kontraktene i renminbi og ikke i dollar.

Råolje er ikke en eller annen vare. Råolje er sjølve Varen i verdenshandelen. Dette er et marked som har vært totalt dominert av dollaren. Nå går Kina inn og utfordrer USA i dette nøkkelmarkedet, uten at USA kan gjøre noe med det.

På tross av at The Fed lar den elektroniske seddelpressa gå, har det ikke på noen måte løst det underliggende problemet i amerikansk økonomi. Sjøl om bankene har fått tilført alle disse tusenvis av milliarder, så fortsetter investeringene å være rekordlave. Amerkansk storkapital har gått til investeringsstreik. Årsaken er ikke at det mangler kapital. Det flyter over av kapital. Men kapitalistene har vanskelig for å finne investeringer som gir den fortjenestemarginen de er ute etter.

(Oppdatering 30.11.2012: I denne artikkelen viser Michael Roberts veldig godt hvordan denne investeringsstreika slår ut.)

Derfor er ikke lenger amerikansk industri den mest dynamiske og innovative i verden. Derfor faller USA på alle rankinger, enten det gjelder industriutvikling, kvaliteten på utdanninga eller kvaliteten på infrastrukturen. 47 millioner amerikanere må nå motta matkuponger for å klare seg. Financial Times melder at svært mange amerikanske kommuner gir opp å vedlikeholde veier, broer og tunneller, og lar naturen ta over.

Krisa har pågått i over fire år siden konkursen i Lehman Brothers, og på tross av at enorme mengder kapital er ødelagt gjennom nedleggelser, arbeidsløshet og nedskjæringer, har verken USA eller andre kapitalistiske land klart å få opp fortjenestemarginene.

Den nyliberale perioden som var kapitalens svar på krisene på 70-tallet er tydeligvis over. Anført av Reagan i USA og Thatcher i Storbritannia gikk man hardt til verks for å for å redusere lønninger og sosiale ytelser for å øke profittmarginen. Så økte man tilgangen på finanskapital uten forankring i den vikelige økonomien. Krisa fra 2008 markerer sammenbruddet for denne nyliberale epoken. Man lyktes ikke i å komme tilbake til gullalderen, men sitter i stedet med en mengde død kapital som er større enn noen gang i historien.

Angela Merkel sier at for Europas vedkommende vil krisa minst vare i fem år til. Det internasjonale pengefondet snakker om minst ti år med stagnasjon. Vi er inne i den lange depresjonen. Og dette er det lite Obama kan gjøre noe med.

Pål Steigan

Forrige artikkelThe Currency War
Neste artikkelBløffen om skiferrevolusjonen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).