Sandy Frankenstorm og klimakrisa

0

Varmere, våtere og villere. Dette har klimaforskerne sagt i over tretti år om det klimaet vi kan regne med dersom klimagassutslippene får fortsette. Monsterstormen Sandy har nå satt sitt dødbringende spor gjennom det karibiske øyriket og nordøstkysten av USA. Er Sandy Frankenstorm et barn av den globale oppvarminga?

Vær og klima

Det er ikke så lett å knytte et enkelt værfenomen til endringene i klima. I et bestemt klima vil været variere mellom ytterpunktene. Det vil være kalde somre og varme somre, mye nedbør og lite nedbør, mye vind og mindre vind. Men hvis temperaturen øker, vil det bli flere unormalt varme år. Det skjønner man enkelt ved å se på denne grafen:

Når gjennomsnittet forskyver seg blir hyppigheten av ekstremvær større

Men hva er sammenhengen mellom økt temperatur og stormer?

For å svare enkelt: det er høye temperaturer som driver stormene. Tropiske orkaner oppstår når overflatetempeaturen i havet når 26,5oC. Dette setter i gang en prosess der varm, fuktig luft stiger raskt og blir avkjølt. Når havet i gjennomsnitt blir varmere vil det oftere finnes områder med tilstrekkelig høy overflatetemperatur. Altså: mer varme, oftere og sterkere stormer.

Sesongmessige juni-juli overflatetemperaturer målt mot snittet for 1951–70

Forskerne diskuterer om Sandy skyldes den globale oppvarminga eller ei. Det er for tidlig å konkludere. Stormen ble tidlig kalt Frankenstorm, antakelig for å si monsterstorm på en fengende måte. Men da Mary Shelley skrev boka Frankenstein, hadde hun et djupt moralsk budskap om hva som skjer dersom mennesket utfra egoistiske og kortsiktige interesser starter å tukle med naturen. Da mente hun at vi kan utløse krefter vi ikke er herre over. Og dette skjer i dag, enten det nå gjelder Sandy eller ikke.

Eller som Karl Marx og Friedrich Engels sier i Det kommunistiske manifest:

De borgerlige produksjons- og kommunikasjonsforhold, det moderne borgerlige samfunn som har framtryllet disse veldige produksjons- og utvekslingsmidler, likner trollmannen som ikke lenger kan betvinge de underjordiske makter han har manet fram.

Det vi kan si er at stormer av typen Sandy er det vi kan vente oss mer av når den globale oppvarminga øker.

«It’s global warming, stupid!»

2012 har vært ekstremt

Som jeg har rapportert tidligere på denne bloggen har 2012 vært et år med ekstremt høye temperaturer i store deler av verden. Les bloggen: Global oppvarming kommer ikke – den er her.

Juli 2012 var den 29ende juli på rad og den 329ende måneden på rad med en global temperatur over gjennomsnittet for det tjuende århundre. I USA, Russland, India og en del flere land ble det satt tusenvis av lokale varmerekorder. Issmeltinga på Grønland og i Arktis har vært den mest omfattende siden målingene begynte. Folkens: slutt å snakke om global oppvarming i futurum eller hypotetisk konjunktiv. Global oppvarming er NÅ, i et høyst urovekkende presens.

Jeg skrev om dette i boka Veiskille som kom ut i 1990: «Vi står faktisk oppe i et eksperiment der planeten er laboratoriet og der, vi og ikke minst våre ufødte etterkommere, er forsøkskaninene.»

Det en del av oss innså allerede på 1980-tallet var at med den globale oppvarminga ville været bli våtere, varmere og villere. Og der er vi nå. Men marxistene blant oss innså også at klimakatastrofene kom til å være ganske så «klassebevisste», i den forstand at de vil ramme de fattige mye hardere enn de rike. Det er de fattige som må bosette seg i de mest utsatte områdene. Det er de fattige som ikke ha råd til sikre hus. Det er de fattige som ikke har råd til gjenoppbygging. Dette så vi på en grell måte under og etter orkanen Katrina i 2005. Det var de fattige som ble rammet aller mest knusende.

Aftermath of hurricane Sandy leaves Haiti facing new disaster

Og sånn er det nå også. I mediene har vi knapt hørt om ofrene for Sandy i Cuba, Jamaica, Haiti og resten av det karibiske øyriket. Men vi har sett hva hun gjorde med New Jersey og New York.

Bilder av kysten av New Jersey før og etter Sandy (Google Maps)

Instant stone age

Det som skjedde i New York var skremmende interessant. Det ene øyeblikket har du «byen som aldri sover» med høyteknologi, lysende skyskrapere og pulserende høyt tempo. Det neste øyeblikket har du en by (sør for 34. gate) uten strøm, uten vann, uten oppvarming, uten kommunikasjoner. Supermarkedene kunne ikke redde maten fordi fryserne sluttet å virke. Gamle folk sitter strandet i 20. etasje og kommer ingen vei. Ikke har de mat, ikke har de vann, ikke har de varme. Og når vannet forsvinner merker du fort hva som er problemet med vannklosetter!

Dette er også et bilde på framtida. Det moderne, kapitalistiske samfunnet er så komplekst at det også er uhyre sårbart. Uten tilstekkelig energi, eller når energisystemene svikter, går byen i oppløsning. Da er sulten og barbariet rett rundt hjørnet. Flertallet av verdens befolkning bor nå i byer, dvs. over 3,5 milliarder mennesker. De er totalt avhengige av at infrastrukturen fungerer. Men denne infrastrukturen er svært sårbar og den er nesten totalt avhengig av fossil energi. India, verdens nest mest folkerike land, hadde i juli 2012 et sammenbrudd i strømnettet som rammet 670 millioner mennesker, dvs. halve landets befolkning eller ca 10% av jordas befolkning. Den globaliserte kapitalismen har skapt en eventyrlig vekst, men denne veksten er ikke bærekraftig, den har svært mange likheter med en kreftsvulst som vokser ukontrollert og truer det legemet den suger næring fra.

Hva gjør du hvis du bor i en av disse megabyene og ikke får vann og energi, hvis transportsystemet ikke virker, hvis frysediskene og kjøleskapene konker ut, hvis matvarer knapt er å få tak i? Hvor mange dager tar det før livssituasjonen blir desperat?

Sandy og privatisering

Ødeleggelsene etter Sandy viser hva privatiseringa har gjort med det amerikanske samfunnet. De private selskapene som eier mye av infrastrukturen har gitt fullstendig f i å investere langsiktig. For dem har det eneste målet vært kortsiktig profitt. Derfor er så mye av strømnettet så dårlig at det svært lett blir overbelastet og konker ut. Det samme gjelder veier, broer, diker, vannledninger og kommunikasjon. En del av pumpesystemet i New York, som byen er avhengig av for å fungere, er over hundre år gammelt.

American Society of Civil Engineers ga nylig den amerikanske infrastrukturen karakteren D, altså ganske nær stryk. Sandy har demonstrert at rapporten ikke var noen svartmaling, men en dyster beskrivelse av virkeligheten.

Et døende system

Kapitalismen av i dag klarer ikke å levere velferd for det store flertallet. Sikkerhet for liv og helse, utdanning, en sikker jobb eller et sted å bo og en trygg alderdom er på ingen måte sjølsagte goder. Den rikeste promillen driver ekstrem rovdrift på verdens ressurser og setter framtidige generasjoner i livsfare, mens den overlater det store flertallet til usikkerhet, arbeidsløshet og fattigdom. Likheten mellom dagens globaliserte kapitalisme og Romerrikets siste tid blir stadig mer slående.

Ingen klimapolitikk

Løftene fra København, Durban og Rio om å senke utslippene av klimagasser er bløff fra ende til annen. Det gjøres absolutt ingenting av betydning. Obama og Romney har brukt vakgkampen til å forsikre om at de er coal guys. Ønsker vi å gjøre noe for at barn og barnebarn ikke skal bli ofre for større og villere økonomiske og økologiske kriser, må vi forsterke kampen mot kapitalismen nå. Vi har ingen tid å miste.

Oppdatering 11.11.2012:

Kasinoene fikk stormdiker på skattebetalernes regning, fattigfolk fikk ingenting.

Les også: Sammenbruddet

Forrige artikkelFordekt
Neste artikkelHellas, arbeidsløshet og opprør
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).