Den ekle lille imperialisten

0

Vi har vært vitne til enda en runde der okkupanten Israel bruker sin overlegne militærmaskin til å drepe sivile menn, kvinner og barn i Gaza. Og hva sa norske myndigheter da myrderiene pågikk? Det aller viktigste for Espen Barth Eide var å understreke Israels angivelige «rett til å forsvare seg», som om en ulovlig okkupant kan påberope seg noe sånt. Hva slags land er Norge blitt?

Israels krigsforbrytelser i Gaza får ikke norsk UD til å reagere

Norge en stor våpeneksportør

Internasjonalt profilerer Norge seg som en fredsnasjon, men det er like hyklersk og usant som påstanden om at vi er en «miljøstormakt». La oss si det som det er: Norge er storeksportør av CO2 og vi er storeksportører av død og fordervelse gjennom en massiv våpeneksport. Og antakelig er det en sammenheng her.

Da de rødgrønne tok over gjorde norsk våpeneksport et historisk rykk framover. I 2005 hadde våpeneksporten en verdi på 1.547 millioner kroner. I 2009 var den oppe i 3.107 millioner. Intet mindre enn en dobling i løpet av av de første fire åra med fredspartiet SV i regjering! Våpeneksporten falt en god del tilbake i 2010, men den er fortsatt langt over nivået fra Bondeviks tid. Vi eksporterer først og fremst til USA:

Som det går fram av denne plansjen fra Statistisk sentralbyrå er USA den største kjøperen av norske våpen og eksporten dit har økt markant.

Norge eksporterer våpendeler til Israel

Nylig la Fagforbundet og Norsk folkehjelp fram en rapport som viser at Norge har et nært militært samarbeid med Israel.

– Rapporten viser at Norge gjør okkupasjonen av palestinsk område mer effektiv. Det må opphøre, sier Stein Gulbrandsen i Fagforbundets arbeidsutvalg.

Generalsekretær Liv Tørres i Norsk Folkehjelp framholder at militærindustrien spiller en avgjørende rolle for å opprettholde Israels 45 år lange okkupasjon av Vestbredden og Gazastripen.

– Militært samarbeid og våpenhandel med Israel bidrar til å styrke dette regimet, sier Tørres.

De rødgrønnes statssekretær Gry Larsen (UD) synes ikke norsk våpeneksport til okkupasjonsregimet er noe problem:

– Det er ikke problematisk at norskproduserte våpenkomponenter havner i Israel, sier Larsen. Hun forklarer at norsk forsvarsindustri i stor grad selger deler og komponenter som andre land setter inn i større system. Derfor havner norske våpenkomponenter i Israel, selv om ikke Norge selger forsvarsmateriell direkte til “land der det er krig eller hvor krig truer”.

Cut the crap! Norske våpendeler anvendes i våpen som Israel bruker i sin terror mot den palestinske befolkninga. Og regjeringa har ikke tenkt å gi etter for kritikken fra Fagforbundet og Norsk folkehjelp.

– Israel deltar sammen med andre land i Nord-Afrika og Midtøsten i Middelhavsunionen, som NATO samarbeider med. Det er ikke aktuell norsk politikk at NATO skal frastå fra denne typen samarbeid. Det er fordi vi mener at det åpner for dialog og samarbeid i regionen, sier Gry Larsen.

SVs medlemmer og velgere bør merke seg hvordan statssekretæren i deres rødgrønne UD definerer «dialog og samarbeid».

Den norske staten har tjent penger på å selge våpen til den israelske hæren. Nammo, der staten har 50% av aksjene, har et amerikansk datterselskap som har solgt 28000 panservernraketter (M72) til Israel.

Forsvarsdoktrinen: fra landforsvar til leverandør av leiesoldater

Siden Arbeiderpartiet sørget for å kuppe Norge inn i NATO i 1949 har Norge hele tida vært en lojal støttespiller for USA og NATO. Men fram til Sovjetunionens sammenbrudd var rasjonalen for norsk forsvarspolitikk at vi skulle få hjelp av NATO til å forsvare landet i tilfelle av et sovjetisk angrep. Det norske forsvaret var bygd opp for å forsvare landet. (Hvor godt det var egnet til det, er et annet spørsmål, men ideen om landforsvaret satt i ryggmargen til det norske offiserskorpset.)

Så skjer det en glidende overgang. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og den kalde krigens slutt fantes det ikke lenger noen rasjonale for den norske militærdoktrinen. Dermed skjedde det en glidende overgang til en helt ny militærdoktrine som aldri er forelagt det norske folk til noen form for demokratisk avgjørelse.

Out of area

NATO har lenge hatt en politikk for å kunne kjempe for sine imperialistiske interesser langt ut over NATO-området. Men out og area-strategien kom for første gang til praktisk anvendelse i Kosovokrigen i 1999. Siden da har den vært NATOs hovedlinje. Krigene i Afghanistan, Irak og Libya er typiske eksempler på denne politikken. Dette er reine aggresjonskriger. De har ingenting med forsvar av Norge å gjøre. Men det er denne typen virksomhet som nå er bærebjelken i Norges militærdoktrine under den rødgrønne regjeringa. Sjarmtrollet Espen Barth Eide sier det slik:

NATOs fokus de siste årene har nesten ensidig vært på ”out of area”-operasjoner. Dette er på mange måter logisk i lys av en stadig mer krevende operasjon i Afghanistan. Norge prioriterer Afghanistan høyt; vi har i dag 600 offiserer og soldater i landet og en omfattende bistandsinnsats, og planlegger å være tungt til stede så lenge NATO er det.

Norske styrker fører krig for NATOs interesser mot det afghanske folket (Foto: Forsvaret)

Tenkninga til den norske NATO-fløyen er nå at Norge må vise oss overfor USA som den flinkeste gutten i klassen, ved å stille leiesoldater til rådighet når og hvor det måtte passe vår herre og mester. Bare slik vil USA synes at vi er verdige til å få støtte dersom Norge skulle bli truet militært. Og den rødgrønne regjeringa har vært så ivrige til å tjene USAs og NATOs interesser at de ikke en gang tok seg tid til å følge grunnlovens bestemmelser før de gjorde det klart for all verden at Norge ville være med på å bombe Libya.

Og hadde ikke Kina og Russland satt ned foten, hadde vi sikkert for lengst vært inne i Syria. Lysten mangler det i alle fall ikke på.

Følg pengene

Hvorfor har den angivelige fredsnasjonen Norge blitt en storstilt våpeneksportør som driver imperialistiske kriger rundt om på kloden? Dette har naturligvis sammenheng med Norges rolle som internasjonal storeksportør av olje og med de privatiserte statsselskapene Statoils og Hydros rolle som globale utbyttere. Statoil har nå virksomhet i 30 land over hele kloden.

Statoil er et imperialistisk selskap som har interesser over hele verden. (Kilde: Statoil.com)

Statoil har for eksempel investert 2o milliarder kroner i Aserbajdsjan. Jens Stoltenberg har sagt at våre fremtidige pensjoner skal sikres gjennom denne businesskontrakten. Og det reiser med en gang spørsmålet: Hvordan skal disse verdiene forsvares? Og svaret har altså blitt å gå sammen med NATO om å utvikle et imperialistisk brannkorps som kan rykke ut og føre krig hver gang «våre interesser» trues.

Oljefondet største kapitaleksportør

I følge Lenin er det spesielle med den imperialistiske epoken at kapitaleksporten inntar en ny rolle i forhold til vareeksporten. Gjennom eksport av kapital blir de imperialistiske selskapene i stand til å utbytte land og folk på en helt ny måte. Det norske Oljefondet, som bærer det misvisende navnet Statens pensjonsfond utland, er en slik kapitaleksportør, og ikke bare en hvilken som helst, men den største i sitt slag. Per 26.11.2012 er verdien av fondet på svimlende 3.740 milliarder kroner.

Dette fondet investerer i barnearbeid, kullkraftverk, genmanipulerte vekster og ellers alt annet som kan gi maksimal profitt. Dette plasserer Norge som en av de helt store utbytterne i verden.

Og det er naturligvis også derfor Norge er blitt en sånn ekkel liten imperialist.

Les mer i Sammenbruddet

Forrige artikkelBløffen om skiferrevolusjonen
Neste artikkel«Slå ned varmen!»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).