Bløffen om skiferrevolusjonen

0

Sjefen for Statoils landbaserte virksomhet i USA, Torstein Hole, sa nylig til NTB at USA vil være sjølforsynt med gass 100 år framover. Han er en av mange som jubler over den såkalte «skiferrevolusjonen». Har man nå avlyst «peak oil»?

«Og Statoil er med!»

«USA i ferd med å bli en av verdens største gassprodusenter. Og Statoil er med,» jubler Dagbladet. Som alltid er norsk presse totalt ukritisk når de store oljeselskapene har behov for markedsføring som sikrer aksjekursene på børsen.

Dagbladet er naturligvis ikke alene. Fra USA kommer det ene jubeloppslaget etter det andre, og det snakkes og skrives om at USA skal bli verdens største oljeprodusent om noen få år. Verdens energimarked skal «revolusjoneres», som det heter i Dagbladet.

Er det noe hold i dette?

Det er helt sant at den voldsomme satsinga på boring etter skifergass og skiferolje gjennom såkalt «fracking» har økt produksjonen av særlig gass i USA.

Denne veksten framstilles gjerne sånn:

En oppmerksom leser vil se denne grafen bare framstiller et lite segment av produksjonen, og dermed ser veksten enorm ut. Hvis man ser på hele bildet er ikke utviklinga like imponerende:

Her ser man at den totale produksjonen av fossil energi i USA fra midten av søttitallet har variert innenfor et ganske smalt segment. Oljeproduksjonen har gått markant ned, gassproduksjonen noe opp, men ikke dramatisk.

Ei boble?

Ei lang rekke selskaper investerer tungt i utvinning av skifergass. Det kommer den ene meldinga mer euforisk enn den andre. I 2010 kjøpte Kina seg inn i Chesapeake, et av de største i den amerikanske skifergassbransjen. Qatar planlegger også oppkjøp i USA. Men er det hold i dette, eller er det ei boble?

La oss først understreke et par fakta:

  • Utvinning av skifergass er ekstremt avhengig av store mengder vann. Vannet blandes med sand og giftige kjemikalier til en guffen sløsj, som spyles ved høyt trykk inn i skiferlagene for å knuse dem og få fram gassen.
  • Dette store vannforbruket kommer i direkte konflikt med matproduksjonen i USA, og ikke minst i år som 2012 da store deler av landet har vært utsatt for ekstrem tørke.
  • Kjemikaliene som brukes forgifter grunnvannet.
  • Det må bores et utrolig stort antall brønner for å holde produksjonen oppe. Og likevel faller den raskt. Levetida for en brønn er svært mye kortere enn for vanlig olje- og gassutvinning. Fallraten er typisk på 40% i året mot 4–5% for konvensonelle brønner.
  • Fracking kan utløse jordskjelv, og er derfor forbudt flere steder.

Det er også en del kritikere som mener at den energien du får igjen etter all den energien du har brukt (energy return on energy invested, EROI), ikke er så stor som tilhengerne hevder.

Økonomisk har skifergassvirksomheten en lang rekke fellestrekk med ei boble. Det investeres veldig mye, alle selskapene går fortsatt med store tap og prisen på gassen holder seg så lav at det er tvilsomt om de vil komme til å tjene penger.

Vi får se.

USA blir ikke sjølforsynt

De store visjonene om at USA skal bli sjølforsynt med energi passer godt i en valgkamp, men har lite med virkeligheten å gjøre:

Som vi ser er det et svært gap som må fylles om USA skulle bli sjølforsynt med fossil energi, og sjøl med den lille oppgangen som følge av skifergassutvinning er det svært langt til at en kan snakke om sjølberging. Redusert avhengighet, ja, sjølberging, ikke tale om.

Men aller verst

Skifergasseventyret er nok først og fremst det, et eventyr, beregnet på å fortelle til investorer, slik at de vil investere penger. Men det som er langt verre er at i stedet for å tyne enda mer hydrokarboner ut av bakken for å holde et pill råttent system oppe, burde man umiddelbart prøve å finne ut hvordan man kunne bruke mindre av stoffet.

Togradersmålet er tapt

Oljeselskapene har allerede påvist minst tre ganger så mye fossil energi som det som kan forbrukes innen 2050 dersom togradersmålet skal kunne holdes.

Det internasjonale energibyrået IEA, som ikke kan kalles miljøaktivister, sier nå at døra for å holde togradersmålet er i ferd med å lukkes.

Finner de mer, blir brøken enda verre. Det betyr at hele den desperate jakta på den siste olje som også Statoil er med på med full kraft, er totalt ødeleggende for menneskeheten på ikke så altfor lang sikt. Hvis så mye som halvparten av det som er påvist blir brent, beveger vi oss over i et klimascenario som vi trenger science fiction for å beskrive.

Oppdatering 28.11.2012:

Les også denne viktige og rystende artikkelen av Michael Klare.

Les også:

Sandy Frankenstorm og klimakrisa

Varmere, våtere og villere. Dette har klimaforskerne sagt i over tretti år om det klimaet vi kan regne med dersom klimagassutslippene får fortsette. Monsterstormen Sandy har nå satt sitt dødbringende spor gjennom det karibiske øyriket og nordøstkysten av USA. Er … Fortsett å lese →

Oljekrise, økonomi og klima: fest setebeltene!

Posted on mai 28, 2012

På piazzaen i Tolfa skal det ikke mye til før folk begynner å snakke om krisa. Det er vanskelig å få jobber, den nye eiendomsskatten kommer til å gjøre det dyrt å eie egen bolig, og ikke minst: bensin og … Fortsett å lese →

Peak oil – Monbiot på djupt vann

Posted on august 12, 2012

Klassekampens faste skribent George Monbiot har gjort sjølkritikk og tatt avstand fra sine gamle standpunkter. I Klassekampen 3.8.2012 skriver han at han i likhet med mange andre har varslet en nært forestående «peak oil» – en topp i verdens oljeproduksjon. … Fortsett å lese →

Global oppvarming kommer ikke – den er her

Posted on august 29, 2012

Juli 2012 var den 29ende juli på rad og den 329ende måneden på rad med en global temperatur over gjennomsnittet for det tjuende århundre. I USA, Russland, India og en del flere land ble det satt tusenvis av lokale varmerekorder. … Fortsett å lese →

Forrige artikkelSupermakt i solnedgang
Neste artikkelDen ekle lille imperialisten
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).