Gjesteblogg: «Historieforfalsking»?

0

Av Lars Borgersrud

(Refusert i Klassekampen)

 I en lederartikkel i KK 28. september presenterer Bjørgulv Braanen for KKs lesere et angrep som historiker Olav Riste har på historieverket Norvegr (Aschehoug 2011) og historiker May-Brith Ohman Nielsen i siste nummer av Historisk Tidsskrift.

Debattstilen i Ristes artikkel illustreres av undertittelen «Attersyn med ei historieforfalsking». Sakligheten illustreres av at Riste gjør Ohman Nielsen til talerør for forlengst tilbakevist nazitysk propaganda om opptakten til 9. april.

Fordi Braanen langt på vei gjør Ristes syn til sitt uten forbehold er det påkrevet med en kommentar. I følge Riste er det «historieforfalsking» å mene at det var et kappløp mellom de allierte og Tyskland om å gjøre invasjon i Norge, ja i det hele tatt å mene at det eksisterte noen egen alliert (britisk/fransk) invasjonsplan mot Norge før 9. april 1940. Videre mener han at tyske historikere forlengst har vist at løgner om dette ble konstruert i Berlin for å kamuflere egne planer.

Braanen skriver med Riste at britiske kilder viser at «Storbritannia ikke hadde planer om å okkupere noe som helst så lenge det ikke var tegn på en tysk invasjon i Norge».

Stemmer dette? Den store serien av referater («Minutes») fra den britiske regjeringen («War Cabinet») fra starten av verdenskrigen 2. september 1939 til 9. april 1940, som ble gjort tilgjengelig på 1970-tallet, viser at dette er en altfor enkel oppfatning. I hele denne perioden ser vi stridende linjer i britisk og fransk politikk om strategi i forhold til Tyskland og Sovjet. Her er det ikke plass til å beskrive i detalj de ulike planer, delplaner, forbehold og hensyn som var oppe, derfor bare noen stikkord:

Hovedplanen var å landsette en stor invasjonsstyrke i Nord-Skandinavia. Denne planen ville føre til krig mellom de allierte og Sovjet og alliert okkupasjon av deler av Norge og Sverige. Den innebar altså ikke bare et forkjøpsangrep mot Norge (og Sverige) med tanke på Tyskland, men var først og fremst rettet mot Sovjet. Så kom vinterkrigens slutt 12. mars 1940 og de alliertes påskudd til landgang forsvant.

Etter 12. mars svingte de alliertes fokus fra Sovjet til Tyskland. Storbritannia betinget sine landgangsplaner med at man bare ville lande i Norge hvis det var tegn på tysk angrep, men med en langt mindre styrke enn planen var fra før 12. mars. Ikke desto mindre fattet War Cabinet 6. april, etter ytterligere nøling, vedtak om å starte operasjonen med minelegging og deretter å gå i land i Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik, uten noe forbehold eller kunnskap om at Hitler fem dager tidligere hadde gitt ordre til å iverksette den tyske invasjonen. De britiske marinestyrkene var faktisk på vei over Nordsjøen med invasjonstroppene ombord, noe over et døgn etter tyskerne, da man fikk meldinger om tyske skip på vei nordover og landgangsoperasjonen ble avbrutt. Men mineleggingen ble gjennomført 8. april, og overskygget her hjemme på en katastrofal måte alle varsler om det tyske angrepet.

Etter vanlig språkbruk må dette kunne beskrives som et kappløp. Men det var selvfølgelig et kappløp mellom to stormakter med høyst ulike strategiske interesser. Det framgår også klart av framstillingen i Norvegr.

Braanen bringer også videre Ristes udokumenterte påstand i Historisk Tidsskrif at Ohman Nielsen er ukjent med at tyske historikere har avvist Goebbels-myten om at det ikke lå egne tyske strategiske grunner bak den tyske invasjonen. Og han går lenger, som at det også er enighet om at den allierte landgangsoperasjonen ikke fantes. At den var en ren fiksjon. Dette er altså slett ikke tilfelle.

Ohman Nielsen klarer selvfølgelig å svare for seg. Men som en som har vært opptatt av denne tematikken og skrevet om den, undrer det meg at Braanen ikke bare formidler Ristes angrep mot Norvegr og Ohman Nielsen uten kritiske spørsmål, men i tillegg understreker betydningen av hans synspunkter ved å gjøre det på lederplass. Det er også himmelropende urettferdig når Braanen ikke kommenterer at Riste i tillegg insinuerer at hun nærmest står under innflytelse av tysk nyrevisjonisme. Ohman Nielsen er vel en av de norske historikerne som har brukt mest tid og energi på å undervise sine studenter om nazismen og fortjener tvert i mot ros for dette.

– Lars Borgersrud

Oppdatering 25.10.2012:

I kommentaren under skriver Lars Borgersrud:

«KKs debattredaktør Mjaugedal ringte i går 24.10. og fortalte at de likevel ville trykke innlegget idag, etter at de hadde oppdaget at det lå ute på nettet. Men, føyde han til, de ville ikke beklage “for det har jo ikke gått så lang tid likevel”. For oss KK-venner er det av og til litt vondt å henge med i svingene.»

Forrige artikkelIkke fortell dette til europeiske velgere
Neste artikkelPST vil ha en politistat
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).