Kjærlighetsministeriet

0
Militære styrker skal gjøre politioppgaver

(Refusert i Klassekampen)

Etter at høyreekstremisten Breivik drepte 77 mennesker 22. juli i 2011 lovte statsminister Stoltenberg at vi skulle møte terror med mer åpenhet, mer demokrati og mer kjærlighet. Det var vakker retorikk, og det uttrykte nok også følelsene til flertallet av det norske folket. Vi vil ikke at terroristen skal få gjøre Norge til en politistat og et overvåkingssamfunn. Vel ett år etter terroren begynner det å tegne seg et mønster, og det er noe annerledes.

Militære styrker skal gjøre politioppgaver
Militære styrker skal gjøre politioppgaver

Forsvaret skal samarbeide intimt med politiet

I Norge har det vært et demokratisk prinsipp at militære styrker ikke skal gjøre politioppgaver. Det bare Vidkun Quisling som har sendt militære enheter inn i en sivil konflikt, nemlig da han i 1931 beordret en gardeavdeling og fire marineenheter til Skiensområdet i forbindelse med Menstadslaget. Men sjøl da ble de ikke brukt.

Derimot var Arbeiderpartiet svært nær ved å sende militære styrker mot demonstranter i 1979:

I november 2010 avslørte NRK Brennpunkt at Odvar Nordlis regjering hadde gitt ordre til Garnisonen i Porsanger om å sende et geværkompani for å støtte en politiaksjon i Alta i 1979. Daværende sjef for Garnisonen i Porsanger og generalmajor, Torkjell Hovland, bekrefter dette.

– Vi fikk ordre om å sette i gang, og vi var vel klare til å dra den morgenen da det plutselig kom en kontraordre om at det var avlyst. Og da var vi jo veldig glade. Det var nyutnevnt forsvarsminister Thorvald Stoltenberg som fikk regjeringa til å snu.

Arbeiderpartiet var altså bare timer fra å bruke en militæravdeling mot en fredelig demonstrasjon.

22. juli åpner portene for militære styrker

Terroraksjonen 22. juli har åpnet portene på vid vegg for å rasere prinsippet om å holde militære styrker unna politioppgaver.

Gjørvrapporten har avslørt at politiet gjorde helt elendig politiarbeid 22. juli. Det kan føyes til at mens Politiets overvåkingstjeneste på søttitallet gjorde et grundig arbeid for å avsløre hva slags bøker folk kjøpte i Oktoberbokhandlene, klarte ikke politiet å foreta seg noe da en høyreekstremist fra vestkanten kjøpte tennsats og tonnevis med ugrasmiddel.

Da nazister sprengte Oktoberbokhandelen i Tromsø med dynamitt i 1977 var politiet mer opptatt av å benytte anledningen til å lete etter butikkens kundearkiv enn å etterforske nazistene i Tromsø. Politiet avviste denne kritikken, men Lundkommisjonen avdekket at kritikken var riktig. 

All terror i Norge har kommet fra høyresida. Dette er et ubestridelig faktum. Massemorderen Breivik er også høyreekstremist. Han ønsket å drepe alle marxister og kommunister. Dette faktum har blitt grovt underspilt i mediene og i rettssaka. I Gjørvkommisjonen hadde man ikke en gang brydd seg om å ta med en ekspert på høyreekstrem vold. Derimot hadde man en ekspert på islam i utvalget.

Den konklusjonen man trekker av 22. juli er at nå må Forsvaret trekkes inn i politiaksjoner innenlands. Det passer jo bra, siden Forsvaret for lengst har gitt opp å forsvare landet mot fiendtlige angrep, og har spesialisert seg i å myrde folk i land langt borte på oppdrag fra USA og NATO.

Etter 22. juli har også Garden fått nye oppgaver. – Garden står vakt rundt Slottet hver eneste dag, og er dyktige på væpnet vakthold.  I en krisesituasjon er det derfor helt naturlig at gardistene også kan settes inn i væpnet vakthold rundt andre bygninger, sier forsvarsminister Espen Barth Eide (Ap).

Militarisering er det nye mantraet – politistaten i anmarsj

Norge er naturligvis ikke aleine om militariseringa. Det pågår over hele verden. Den alvorlige økonomiske krisa og de økte sosiale motsetningene i USA har fått Pentagon til å forberede seg på å bruke militære styrker mot egne innbyggere, samtidig som også politiet militariseres – naturligvis under påskuddet om å bekjempe terror.  I Defense Authorization Act fra 2011 får det militære rett til å arrestee og fengsle folk, inklusive amerikanske innbyggere, uten å utforme en anklage eller stille dem for retten.

I Tyskland åpner nå myndighetene for første gang siden Hitler for at militærmakta kan brukes innenfor Tysklands grenser, riktignok ikke mot demonstranter.

Men mange trodde at vi var annerledeslandet. Og vi var annerledes. Jeg var sjøl blant de 200.000 under roseopptoget i juli i fjor og hørte på talene om demokrati og kjærlighet.

Men det vi får er et mer militarisert politi, et militærapparet beredt til skarpe oppdrag innenlands og mer overvåking.

Arbeiderpartiet og Høyre sørger for å innføre elektronisk overvåking av alle norske borgere gjennom Datalagringsdirektivet, som er et så alvorlig inngrep mot demokratiske rettigheter at det er blitt avvist på ulikt nivå i Tyskland, Romania og Tsjekkia.

Festung Oslo?

Politi og myndigheter gjorde en elendig jobb før og under 22. juli. Det er bevist. Og så har vi fått en stor diskusjon om stengning av Grubbegata. Det kan godt hende at det hadde vært fornuftig å stenge Grubbegata, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke hadde blitt noen bombeterror. Bilen kunne ha vært parkert i Akersgata, under lokket under Y-blokka, i Karl Johans gate (Stortinget), i Ruseløkkterrassen (UD) osv., osv. Skal man gjøre Oslo terrorsikkert ved hjelp av stengning, må store deler av sentrum stenges og forvandles til en Festung Oslo. Er det det vi ønsker?

Forestillinga om at det er prinsipielt mulig å forhindre enhver terrorhandling, er livsfarlig. Den fører i sin konsekvens inn i et mareritt av et militarisert overvåkingssamfunn. Og sjøl da, kan terror forekomme, slik all historisk erfaring viser. Det var ikke mangel på overvåking og militarisering som førte til drapene på Indira Gandhi, Benazir Bhutto og Anwar Sadat. I diktaturer er det gjerne medlemmer av sikkerhetsstyrken som gjennomfører de politiske attentatene.

Nytale

Det blir ikke kjærlighet, åpenhet og mer demokrati som kommer til å bli konsekvensene av 22. juli. Dette er bare nytale for hva som virkelig kommer til å skje, nemlig mer lagring av persondata, flere overvåkingskameraer, mer våpen, et mer militarisert politi og en mye lavere terskel for å bruke militære styrker innenland.

I George Orwells 1984 var slik nytale totalt gjennomført i samfunnet. Det var hovedparolene: krig er fred, frihet er trelldom og uvitenhet er styrke. Krigsdepartementet ble kalt Fredsministeriet og departementet for intern undertrykking ble kalt Kjærlighetsministeriet.

I Norge har den rødgrønne regjeringa kommet svært langt i å utvikle nytale på norsk. Når våre militære styrker dreper sivile i Afghanistan, kalles det å opprette fred. Når norske fly bomber libyske byer til grushauger, heter det å beskytte sivileNår man driver rovdrift på den siste olje, kalles det bærekraftig utvikling.

Derfor er det bare logisk at alt snakket om kjærlighet vil ende opp i mer politi. Kanskje kunne man slå sammen Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet for å gjøre samarbeidet mer effektivt?

Navnet er jo klart allerede: Kjærlighetsministeriet.

Oppdatering 11.09.2012:

Nå vil alle fra Ørnhøi til Willoch rive ned grensene mellom politi og militære styrker. Som Jagland sikkert ville ha sagt: Vi er der allerede!

Denne artikkelen ble levert som kronikkforslag til Klassekampen, men ble refusert.

Forrige artikkelHvem er demokrater?
Neste artikkelDommen til de tyske kardinalene
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).