Peak oil – Monbiot på djupt vann

0

Klassekampens faste skribent George Monbiot har gjort sjølkritikk og tatt avstand fra sine gamle standpunkter. I Klassekampen 3.8.2012 skriver han at han i likhet med mange andre har varslet en nært forestående «peak oil» – en topp i verdens oljeproduksjon. Nå trekker han tilbake dette standpunktet og skriver: «Vi tok feil … Oljetoppen har ikke inntruffet, og den kommer trolig ikke til å inntreffe på lenge.»

Hvordan har så den godeste Monbiot kommet til denne erkjennelsen? I artikkelen understreker han at vi må bygge politikken på fakta. Det er en god holdning. Hva slags fakta er det som har fått en kjent skribent som Monbiot til å snu 180 grader? Jo, det er faktisk ett eneste dokument. «En rapport fra oljedirektøren Leonardo Maugeri, publisert av Harvard-universitetet, legger fram tunge bevis for at en ny oljeboom er i gang.»

En eneste rapport var det som skulle til for å omvende Monbiot, en-kilde-journalistikk, altså. Det han ikke nevner er at denne rapporten ble betalt av BP og at den ikke er vurdert av andre forskere. Rapporten oppfyller altså ikke de mest grunnleggende kravene til en vitenskapelig studie.

Men det som er verre er at rapporten inneholder grove feil både i datagrunnlaget og i matematikken. Journalisten David Strahan, som har spesialisert seg på energi og olje, har dokumentert at Maugeri gjør helt elementære feil, noe den tidligere oljedirektøren har måttet innrømme i intervju med Strahan. Maugeri vil ha oss til å tro at et årlig fall i produksjonen på 6% vil betyr en nesten total utradering av produksjonen på ti år. Men enhver skolejente veit at et årlig fall på seks prosent betyr at basistallet hele tida minker, slik at nedgangen over ti år blir 46% og ikke «nesten alt», som Maugeri får seg til å skrive.

Hvis vi ser på norsk oljeproduksjon så nådde den toppen i 2001. Siden da har produksjonen på norsk sokkel falt hvert eneste år. Oljedirektoratet sier i sin ressursrapport 12.10.2011 at «Oljeproduksjonen på norsk sokkel … er nesten halvert siden toppen i 2001 og er nå på samme nivå som i 1991.» At Statoil og oljeminister Borten Moe framstiller dette som om Norge er på vei inn i en ny oljealder har med aksjekurser og næringsinteresser å gjøre, og ikke med vitenskap.

Grafen bygger på offisielle tall fra Oljedirektoratet og fargene viser til produksjonen på de ulike feltene på norsk sokkel.

Og Norge er ikke aleine. De aller fleste oljeproduserende land har passert toppen og er på vei nedover. Det er bare noen få regioner igjen som enten ikke har begynt nedgangen eller som fortsatt er på vei opp.

Produksjonen i Bordsjø-området er snart ikke i stand til å dekke regionens eget forbruk. Det kommer både av det dramatiske fallet i Storbritannias produskjon, men også av halveringa av norsk oljeproduksjon.

Data om oljereserver og -ressurser er omspunnet med forretningshemmeligheter, propaganda og strategiske manipulasjoner, så det kan være vanskelig å trenge igjennom. Hva er for eksempel sannheten om kjente reserver i Saudi-Arabia? Regimet er et av de mest undertrykkende og minst transparente i verden, og det frykter med rette at «den arabiske våren» kan komme til å feie det ut av palassene. Derfor holder man kortene tett til brystet. Det man derimot vet er at regimet har brukt så mye penger på å holde massene i ro at man er avhengig av en oljepris på rundt 100$ per fat.

Men om det bløffes mye med tall for reserver, finnes det mye sikrere data om produksjon. For noen år siden ble Joint Organisations Data Initiative (JODI) opprettet for å gi produsenter og forbrukere en mest mulig komplett database over verdens oljeproduksjon.  I følge denne databasen nådde verdens oljeproduksjon såvdt 71 millioner fat om dagen i 2008. I 2011 lå produksjonen nede på 67 millioner fat, eller lavere enn produksjonen i 2005. Dette er sterke indikasjoner på at oljetoppen ikke ligger foran oss, men bak oss. Jeg holder meg her til råolje, fordi det er «ekte vare». I en del oversikter blander man inn biodrivstoff og olje produsert av naturgass, men det er ikke relevant når vi diskuterer oljetoppen. Når Monbiot snakker om 91 millioner fat, så er det ikke råolje, men en slik blanding av råolje og annet flytende brennstoff.

Maugeri, og dermed Monbiot, har kjøpt propagandaen om at skifergass fra Bakken-feltet i USA vil innlede en ny oljealder. Men nettopp det forholdet at verdens oljeprodusenter nå må ut på ekstreme havdyp eller må tyne olje ut av tjæresand og skifer er symptomer på at oljetoppen er nådd. Den frukten som hang lavest er plukket. Den olja som var lettest å utvinne er stort sett pumpet ut. Det at vi har nådd oljetoppen har jo aldri betydd at olja har tatt slutt. Det betyr at det er omtrent like mye olje igjen nede i bakken som det som er forbrukt til nå. Problemet er at den olja som er igjen vil bli stadig vanskeligere å utvinne, den vil ha synkende energikvalitet og den vil kreve stadig økende investeringer. Og man vil måtte bruke stadig mer energi for å utvinne den. Det blir altså stadig lavere «energy return on energy invested» ENROI.

Igjen er norsk oljeproduksjon typisk, for mens oljeproduskjonen er blitt nesten halvert, så er investeringene på norsk sokkel over tre ganger så store i 2012 som i 2002. (Av de opprinnelige reservene er det bare 17% igjen!)

Med unntak av i 2010 har investeringene på norsk sokkel økt voldsomt det siste tiåret.

Det har vært en stor hype rundt skifergassproduksjonen i USA. Det skyldes delvis Obama-administrasjonens behov for å vise at den vil løse USAs energikrise og selskapenes behov for å holde aksjekursene oppe. Men problemene er mange. Den knusinga av skiferen, fracking, som er nødvendig for å frigjøre gassen, krever enorme mengder vann og tilførsel av giftige kjemikalier. Dette truer allerede grunnvannet i mange amerikanske delstater. Dessuten fører det til setningsskader og jordskjelv. Når en brønn begynner å produsere skifergass faller produksjonen veldig fort, i motsetning til tradisjonelle felt. Bransjen går med store underskudd, og sjøl Statoils skifergasspartner Chesapeake Energy raser i børsverdi. I USA vokser protestene mot fracking i styrke og omfag.

Det var altså helt unødvendig for Monbiot å gjøre sjølkritikk. Maugeris rapport holder ikke vann, verken i datagrunnlaget eller metoden. Oljetoppen er her, og den vil gjøre det enda vanskeligere å opprettholde den veksten som en kapitalistisk økonomi er helt avhengig av.

Se også denne aktuelle kommentaren: http://www.mcclatchydc.com/2012/08/12/160935/will-high-oil-costs-permanently.html

Les mer om dette i Sammenbruddet  eller om Peak oil her på bloggen.

Oppdatering 28.08.2012:

Toppsjefen for Shell: Verden trenger fire Saudi-Arabia de neste 10 årene!

Forrige artikkelKapitalismen, krigen og vi – innlegg på konferansen i Degerfors
Neste artikkelSammenbruddet fortsetter
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).