oss 100 kroner!Den svenske fredsbevegelsen arrangerte en viktig konferanse i Degerfors 3.-5. august. Jeg holdt et innlegg der og satte krigsfaren i sammenheng med den økonomiske krisa i verden. Stefan Lindgren deltok i samme panel som meg, og har skrevet en kommentar på bloggen sin der han kritiserer enkelte punkter i min innledning.
Stefan Lindgren er en svensk forfatter, journalist, oversetter og forsker. Han var i sin tid redaktør for Gnistan og han gir ut nyhetsbrevet Ryska Posten om Ryssland. Innlegget hans finner du her.
Her er mitt svar til Stefan:
Den verste krisa i kapitalismens historie
Det var ikke tid på konferansen til å gå djupt inn i den kapitalistiske krisa. Derfor er det mulig at vi bare delvis er enige om dette.
Poenget fra min side er at kapitalismen er inne i ei så djup krise at den ikke ser ut til å kunne komme ut av den uten en massiv ødeleggelse av produktivkrefter. EU-kommisjonen og IMF snakker om en stagnasjon som kan vare i opptil 20 år. Og den måten de prøver å løse krisa på er ved å rasere offentlig sektor, likvidere det som måtte være igjen av velferdsstaten, kaste nye millioner ut i arbeidsløshet, kort sagt ved å forsterke krisa ytterligere.
Revolusjon?
Stefan skriver:
Dessvärre tror jag inte att den socialistiska revolutionen står för
dörren. Men ser vi på vad som hände på 30-talet öppnade det för
arbetarklassen att flytta fram positionerna på en rad områden, för
omfattande reformer. Det är alltså förhastat att säga att
reformismen uttömt sina möjligheter. Tvärtom har den fått en fet chans till
comeback.
Det jeg sa om revolusjonen på konferansen var ikke hva jeg trodde, men hva overklassen frykter. Både Pentagon, ratingbyrået Moody’s, EU-toppen osv. har sagt er at de frykter at folkemassene ikke kommer til å finne seg i denne politikken i lengden, og at de derfor kommer til å gå til revolusjon. Derfor styrker de militariseringa av samfunnet og forbereder seg på å bruke militære styrker mot egen befolkning i tilfelle opprør.
Finnes det rom for reformismen?
Det var ikke slik at trettitallet åpnet for reformismen. Arbeiderklassen flyttet ikke fram posisjonene sine. Det var fascismen som vant fram.
Tillegg: Michael Roberts gir her et viktig bidrag til å forstå hvorfor det var krigen og ikke keynesianismen som brakte verden ut av trettitallskrisa. Les: The Great Depression and The War.
Reformismens glanstid oppsto ikke før andre verdenskrig hadde rasert så enorme mengde produktivkrefter og drept så ufattelig mange mennesker at kapitalismen kunne starte på ny frisk. Med lave lønninger og store investeringsmuligheter var profittraten skyhøy og kapitalens rom for å godta velferdstiltak og økte lønninger desto større. Fra 1948 til 1971 økte arbeiderlønningene i USA omtrent i takt med produktivitetsveksten. Men den kurven ble brutt i 1971. Siden da har reallønningene for amerikanske arbeidere stagnert. Velferdsstaten var på sitt sterkeste ved inngangen til syttitalet. Siden da har den blitt bygd ned i land etter land. Fagbevegelsen har også blitt gradvis og systematisk svekket.
Nå skjer dette ikke gradvis, men i enorme sprang. Dette åpner ikke noe rom for en reformistisk politikk. Den sosialistiske internasjonalen står i likhet med den tradisjonelle høyresida for privatisering og nedskjæring av offentlig sektor, reduksjon av pensjoner og velferdsordninger osv.
Les min blogg: Soria Moria slott – eller sosialdemokratiet og krisa
Tid for gjennomførbare stukturreformer?
Videre skriver Stefan:
Även idag bör en vänsterpolitik gå ut på att
formulera krav på grundläggande reformer, strukturreformer, som
är genomförbara här och nu, samtidigt som man bedriver forskning,
folkbildning, bred debatt om vilket samhälle vi ska ha i framtiden. Hur
skulle ett modernt socialistiskt samhälle kunna se ut?
Det er utmerket å formulere krav om grunnleggende reformer, slik du skriver, Stefan, men om de er gjennomførbare nå, er et spørsmål om klassekamp. Der er situasjonen dessverre slik som Warren Buffett har sagt: «There is a class war going on, and it is my class, the super rich, who are winning.» Stadig flere land i Europa blir nå lagt under det direkte styret til finanskapitalen, slik Hellas og Italia har blitt, og finanskapitalens krav er: slakt de offentlige budsjettene, skjær ned lønningene, spark folk ut på gata, halver pensjonene. Finanskapitalen eksproprierer statsbudsjettene for å redde sine egne profitter.
Hvor ser du rommet for grunnleggende reformer? Hvordan skal du få finanskapitalen til å godta strukturreformer til fordel for arbeiderklassen? Ser du ikke at denne lille klassen av superrike ser på det å bevare status quo i seg sjøl er en revolusjonær handling?
Gjeldskrisa
Stefan skriver videre:
Men sen är jag också oenig i delar av den konkreta beskrivningen av
kapitalismens kris.
Skuldberget är i sig inte ett oöverkomligt problem. Skulder motsvaras
alltid av någons tillgångar. Att «skuldberget» ökar kan i sig vara ett
tecken på att vi blivit bättre på att utnyttja världens kapitaltillgångar,
att mobilisera ledigt kapital till lönsamma projekt.
Gjeld kan fungere slik du skriver. Men de siste tjue åra har det ikke vært noe forhold mellom produktivitetsvekst og gjeld. Produksjonen i Vesten har stagnert. Industrien er flyttet ut. Men gjelda øker eksponentielt. Alle tidligere imperier har opplevd det samme på slutten. De degenererer og må øke gjelda for å bevare makta. I USA er flere byer konkurs, et stort flertall av statene er på randen av konkurs og de klarer ikke å opprettholde grunnleggende infrastruktur, som veier, strømnett, kloakk, broer, tunneller. De klarer heller ikke å betale for utgifter som brannvesen og politi. Men gjelda deres, og gjelda til USA øker. Den en gang så stolte bilindustrien er delvis rasert. Bilismens hovedmetropol Detroit er delvis en spøkelsesby.
Hele veksten i USAs forbruk 2000-2008 var basert på gjeld og ikke på vekst i den produktive sektoren. Og for første gang har ikke den «militære keynesiansimen» fungert. Krig førte ikke til vekst, bare til mer gjeld og ytterligere stagnasjon.
Stefan skriver:
Att USA just nu lånar upp i rekorddtakt är faktsikt en bra affär för USA,
eftersom de lånar upp till praktiskt taget nollränta (ibland rentav
till negativ ränta) och då kan släcka gamla skulder med billiga nya
pengar. Antagligen är USA:s skuldsituation besvärlig nog ändå, men
länge som omvärlden är beredd att hålla USA-papper som inte ens
ger någon avkastning, så är situationen hanterlig. Mycket av skrämselpropagandan
om USA:s skuldberg har för övrigt en konkret måltavla och det är att
hindra Obama från att vidta några som helst åtgärder mot krisen.
USA har en stor negativ handelsbalanse, særlig med Kina. USA kan ganske riktig bruke det at de har den internasjonale reservevalutaen. Men hvor lenge? Kina tegner nå kontrakter direkte i renminbi. USAs gjeldsspiral er et ponzi scheme, et pyramidespill. Så lenge ingen gjør noe drastisk, kan spillet fortsette. Men hvis dollaren mister sin posisjon, raser pyramiden.
Det er riktig at republikanerne står for en vanvittig politikk, som har paralysert USA, men begge de to partiene er enige om å fortsette de ekstreme nedskjæringene og skattelettelsene til de rike. Obamas regjering har vært et lydig og effektivt redskap for Wall Street som har latt de superrike tømme statskassa til skade for middelklassen og arbeiderklassen.
Atomkraft?
Stefan skriver om atomkraft:
Jag tror Lynas, som miljörörelsen nu betraktar som «avfälling» har
rätt på en punkt, och det är att miljörörelsen måste
anamma kärnkraften, inte villkorslöst – inte i jordbävningszoner, men
det är hur som helst det enda alternativet till oljan.
Atomkraft er ikke, og kan ikke bli, noen erstatning for olje, kull og gass. Karbonenergiene står for 85% av verdens energiforsyning. Det finnes ingen mulighet for at atomkrafta, sjøl om den var sikker, kunne erstatte mer enn noen få prosent av dette. Og det ville kreve en strip mining uten sidestykke. I tillegg til at man får et lagringsproblem i 100.000 år som ingen har noe svar på.
Om peak oil
Og videre:
Oljan ser inte ut att peaka i morgon utan oljeshejkerna kan fortsätta
att pungslå oss så länge huvudalternativet – kärnkraften – är i malpåse.
(Lynas har andra idéer om t ex privatisering av världens vattenresurser
som jag inte allas delar.)
Verdens oljeproduksjon har allerede stagnert, og har siden 2005 ligget på et bølgende platå. De fleste oljeproduserende land er allerede forbi sin peak. Norge passerte sin i 2001, og er nå på 60% av hva den var da. Storbritannia er snart nettoimportør av olje. (Riktignok har nå Kina kommet inn, og vil være med og dele Storbritannias siste olje, men det forandrer ingenting.)
Skifergassboomen i USA er i hovedsak en hype. Det skjer alvorlige ødeleggelser av grunnvannet og miljøet ellers for å pine gass ut av skiferlagene. Men så snart et borehull starter å produsere, så faller produksjonen raskt, og det må bores nytt. Denne typen produksjon er tvert om, slik som tjæresand og boring på ekstreme havdjup, tvert om et symtom på peak oil.
Tillegg: Motstandskampen mot fracking øker i USA.
Alt dette har jeg dokumentert i boka mi som på norsk heter Sammenbruddet, men som på svensk har den langt mer optimistiske tittelen En gång skall jorden bliva vår.
