Krisa og det ekstreme høyre

0

Det kom som et sjokk på mange at det høyreekstreme Front National fikk 18 % av stemmene i den første valgomgangen av det franske presidentvalget og ble tredje største parti. Hele 6,4 millioner franskmenn ga sin støtte til et parti som er åpenlyst rasistisk og reaksjonært. Men det burde ikke sjokkere – det burde være en vekker.

EU avskaffer demokratiet i Europa

Den største trusselen mot demokratiet i Europa har ikke kommet fra de høyreekstreme, men fra EU-kommisjonen og finanseliten. Det finnes en folkefiendtlig, arrogant og nedlatende holdning blant EU-eliten der de ser seg sjøl som høyt hevet over vanlige mennesker. Det er en kombinasjon av fransk elitisme og etatisme på den ene sida og tysk grundighet på den andre som har skapt et styringssystem som er uavhengig av valg og stemmerett. Uansett hva folk i medlemslanda måtte stemme på, har det ingen virkning på kommisjonen eller kommisjonens politikk. Og etter finanskrisa har eliten tatt dette et langt skritt videre. Nå er det ei lita gruppe av sjølutnevnte EU-topper med Angela Merkel og Nicolas Sarkozy i spissen som sammen med finanskapitalen har land etter land under seg. Hellas var først ute med å få en finansmann fra Goldman Sachs til å styre nedskjæringene. Så fulgte Italia. De fratar parlamentene råderetten over sitt eget lands økonomi og de fratar fagbevegelsen store deler av organisasjons- og forhandlingsretten.

Folk reiser seg mot dette diktaturet, men hvilken vei skal protesten ta?

Foran andre runde i det franske presidentvalget sa Marine Le Pen, leder for Front National:

– Det er ikke en president som skal velges 6. mai, men en enkel ansatt i Den europeiske sentralbanken, en underdirektør fra Brussel med ansvar for å innføre Kommisjonens vedtak uten spørsmål. Med regelmessige rapporter til Angela Merkels Tyskland.

Det verste er at hun har rett. Det er svært farlig når den tydeligste og mest presise kritikken av finanskapitalens diktatur kommer fra fascistene. Det er det samme i Ungarn. Der vinner det nazi-liknende partiet Jobbik på å utnytte folks raseri mot EU-diktatene og mot de ledende politikernes beviselige og svært grove korrupsjon.

Jobbik-partiet har tatt opp symboler og politikk fra den nazistiske pilkorsbevegelsen på trettitallet.

Front National og Jobbik er farlige og reaksjonære bevegelser. Men de farligste fascistene i dag går ikke med bandolærer og pilkors. De farligste fascistene er lavmælte, høyt utdannede og kultiverte mennesker i EU-kommisjonen og finansjuntaen, som uten store fakter gjør om EU til et finanskapitalens uinnskrenkede diktatur.

Hva med venstresida?

Venstresida i Europa ligger på sotteseng. I Italia er den knust og må bygges opp igjen fra bunnen. De sosialdemokratiske og sosialistiske partiene er blitt systempartier som i land etter land er med på EUs nedskjæringspolitikk, eller NATOs krigseventyr, slik vi ser i Norge. Slike partier har ingen legitimitet i kampen mot finanskapitalens rasering av velferdsstaten og massive angrep på fagbevegelsen. Det må skapes ei venstreside som står utafor systempartiene og som kjemper mot dem. Det må gjøres høylytt og konkret, slik at folk kan tro på det. Og det haster.

Det jeg er redd for er at venstresida blir for feig og for reformistisk og prøver å likne på sosialdemokratene og deres lojale venstresosialistiske støttespillere. Jeg frykter også at venstresida kaster bort kreftene sine på liksomkamper, saker som ikke er sentrale for arbeiderklassens liv og interesser.

Hvis det skjer, er det stor fare for at det er høyrepopulistene og fascistene som fanger opp det raseriet og den avmakta som nå titalls av millioner mennesker over hele Europa føler.

Krisa nå er djupere og større enn krisa på trettitallet. I mange land er arbeidsløsheten på nivå med det den var på trettitallet. Og den nedskjæringspolitikken som føres likner til forveksling på den økonomiske politikken som beredte grunnen for Hitler.

(Se Aftenpostens reportasje om nazistene i Hellas.)

Klassekampen i Europa skjerpes betraktelig, og ute blant folk er det mye rettferdig harme. Det som mangler er organisering og en tydeligere anti-kapitalistisk retning på kampen. De krisene vi står oppe i kan ikke løses gjennom reformer eller ny-keynesianske tiltak. Det er viktig å ta konsekvensen av det.

Første mai i Madrid:

Storstreik i Tsjekkia

Demonstrasjon på Václavské náměstí i Praha 25. april 2012

Les også Sammenbruddet der jeg analyserer årsakene til dagens kriser.

Forrige artikkelKlimameldinga – berget som fødte ei mus
Neste artikkel«Det er stor uro under himmelen»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).