Om dommedagsprofeter og den lille gangetabellen

0

Vi mennesker lever så kort at vi har en tendens til å tro at ting som har fungert gjennom vår levetid også vil gjøre det i framtida. Min generasjon har dessuten opplevd så store teknologiske og vitenskapelige oppdagelser at vi tar det for gitt at teknologien vil løse alle problemer. Her skal det handle om om vekst.

Datakraft og steinalderhjerner

Jeg har en datakraft på skrivebordet mitt som overgår alt den norske staten hadde til rådighet da jeg gikk på skolen. Fram til jeg gikk på gymnaset hadde vi ikke egen telefon hjemme. Nå har jeg en smarttelefon med en masse teknologiske muligheter jeg ikke en gang gidder å bruke. Jeg tror ikke den menneskelige hjernen er utviklet til å forstå så raske forandringer. Vi er en dyreart som er tilpasset det å leve i små stammer der det knapt skjedde viktige forandringer hvert tusen år. De individene som fungerte best under slike forhold, er de som fikk flest etterkommere, så det er deres egenskaper som har formet det moderne mennesket. Vi er steinaldermennesker som skal prøve å ta inn over oss forandringer som går raskere på ti år enn tidligere på tusen år. Derfor er det kanskje ikke så rart at vi roter det til. Vi er ikke selektert til dette.

Framgangen kommer til å fortsette …. eller?

De fleste jeg kjenner tror at når Norges økonomi har vokst 4% i året i etterkrigstida, så kan vi fortsette sånn også de neste seksti eller hundre åra. Ikke bare de fleste jeg kjenner, men alle økonomiske og politiske ledere tror at dette er mulig. Det har gått bra til nå, så hvorfor ikke i fortsettelsen?

Når jeg forteller fagforeningskamerater at dette nok ikke kan fortsette, ser de skeptiske på meg og lurer på om jeg er blitt mindre radikal på mine gamle dager. I mediene er det knapt noen som skjønner hva problemet består i.

Dette skjønner jeg godt. Jeg må slite med det sjøl for å ta inn over meg hva eksponentiell vekst er for noe. Gang på gang må jeg gå over regnestykkene for å se at jeg ikke har regna feil. For konsekvensene er så svimlende at det er vanskelig å tro sine egne øyne.

Lineær og eksponentiell vekst

Folk flest har vanskelig for å skille mellom lineær og eksponentiell vekst. De ser på en 4% vekst som ei rett økende linje som stiger jamnt framover. Dette kommer av at de tenker i et kort perspektiv. Den lineære kurven og den prosentvise kurven skiller seg ikke så mye de første åra.

Hvis vi har en vekst på 4% i året, vil en mengde på 100 ha økt til 122 etter fem år. Hvis vi hadde gjort om det til en lineær vekst (økning på 4 enheter hvert år) hadde vi hatt 120 etter fem år. Forskjellen er helt ubetydelig og får svært lite å si i så kort tidsspenn. Etter tjue år vil den lineære veksten ha brakt oss opp i 180, mens den prosentvise veksten har fått oss opp i 219. Forskjellen begynner å bli tydelig, men det er ikke noe dramatisk. Med vekst på 4% begynner det først å ta av etter 40–50 år. Etter 50 år har den lineære veksten nådd 300, mens den prosentvise har nådd 711. Og derfra blir det fart på sakene. Legg på femti år til, så vil den lineære ha nådd 500, mens den prosentvise har nådd 5050. En økonomi som vokser lineært, vil i vårt eksempel ha blitt fem ganger så stor på 100 år, vokser den derimot med 4% i året, vil den ha blitt femti ganger så stor. Jeg har en onkel som snart kan fylle hundre år, så det er et tall jeg kan forholde meg til. Jeg har et barnebarn som kan fylle 100 år i 2099, så hvis Norge skulle ha 4% vekst gjennom hele hans levetid, vil han kunne fylle hundre år med vissheten om at økonomien er over 50 ganger så stor som da jeg fylte femti.

Norge i 2022

Jeg har lyst på å gå enda ett århundre fram. Norge fylte nylig 200 år som sjølstendig stat, så det er et tall vi kan forholde oss til, sjøl om vi ikke kjenner noen som ble født i 1814. Nå hadde det unge Norge nesten ingen vekst i sine første tiår, men la oss likevel se på hva som hadde skjedd dersom landet hadde hatt en vekst på 4% siden da. Hadde vi snakket om lineær vekst, hadde økonomien blitt 9 ganger så stor på 200 år, og det er et tall det går an å forstå. Dersom vi snakker om en vekst på 4% i året, hadde økonomien vært 2550 ganger så stor – to tusen fem hundre og femti ganger! Det er et ubegripelig tall.

La oss si at vi snakker om befolkningsvekst. Vi har et greit utgangspunkt fordi Norge passerte sin første million i 1822. Med lineær vekst som over, ville vi da være 9 millioner i 2022. Mye folk, javisst, men mindre enn Sverige av i dag. Dem ville vi fått plass til. Hvis Norge derimot hadde hatt en befolkningsvekst på 4% (noe som bare skjer i helt spesielle situasjoner i et lands historie, men la oss likevel si det), så ville vi ha vært 2,55 milliarder!

Forskjellen på lineær og eksponentiell vekst (her 4% over 200 år.)

Den blå kurven viser lineær vekst, mens den oransje kurven viser eksponentiell vekst på 4% per år i 200 år.

Do the Math!

Det begynner å demre? Prosentvis vekst er helt greit å takle over noen få tiår, men over noen generasjoner blir den en umulighet. Astrofysikeren og matematikeren Tom Murphy har regnet ut at dersom vi på jorda skulle ha en vekst i energiforbruket på 2,3% i året i fjorten hundre år, ville vi måtte produsere mer energi enn sola, og jordoverflaten måtte ha en overflatetemperatur som er høyere enn overflatetemperaturen på sola.

Einstein skal ha sagt at eksponentiell vekst er en av de største kreftene i universet. Han skulle være rett mann til å uttale seg om kreftene i universet. Eksponentiell vekst betyr nettopp at du har en prosentvis vekst på toppen av den prosentvise veksten du alt har hatt. Da får du til slutt en kurve som går loddrett til værs.

Altså må den eksponentielle veksten ta slutt. Dette er ikke et politisk spørsmål. Det er rein fysikk og matematikk. Jorda er et endelig system som har sine helt klare grenser. Eksponentiell vekst kan ikke pågå lenge før de fysiske grensene setter en stopp for all videre vekst. På et eller annet tidspunkt må det altså flate ut.

Men hvorfor behøver dette tidspunktet å være nå? Kunne vi ikke vente noen generasjoner til? Og da nærmer vi oss politikk. For det er ikke helt enkelt å definere når nok er nok.

Vippepunkter

Men naturen har gitt og fortsetter å gi noen svært klare signaler som tyder på at vi nærmer oss noen vippepunkter, punkter der det kan komme til rein systemkollaps hvis vi går over den. Systemkollaps kan sammenliknes med det punktet der vekstkurven virkelig tar av. Systemkollaps, det er det når de gamle systemene, som for eksempel livet i havet, ikke er i stand til å fungere lenger. Organismene i havet er gjennom evolusjonen fininnstilt på å fungere med en surhetsgrad på ph 8,2. Hvis havet blir surere, som for eksempel 8,1, er det kanskje hele grupper av organismer som svarer med å dø ut. (Det skjer akkurat nå.) Og synker ph-en til la oss si 8,0 dør så mange arter ut at hele næringskjeden bryter sammen. Da har vi en systemkollaps.

I den bratte delen av kurven

Det de fleste i min generasjon ikke har innsett, og som de antakelig ikke kommer til å innse så lenge de lever, er at vi har levd i den bratte delen av kurven. På drøye seksti år er det blitt forbrukt mer lagerressurser enn i hele menneskehetens historie fram til 1945.

La oss si at vår type mennesker, homo sapiens, har eksistert i 200 000 år. I løpet av de siste seksti åra har min generasjon klart å bruke mer olje, kull, mineraler og andre lagerressurser enn alle de foregående generasjonene tilsammen! Det er et uhyrlig faktum. Og fortsatt tror de fleste at neste generasjon kan bruke fire ganger så mye som min generasjon har brukt. (Med bare 2% vekst i 70 år, blir forbruket fire ganger så stort som i dag.) Dette kolliderer ikke bare mot jordas fysiske tåleevne, det kolliderer mot grensene for sunn fornuft.

En svensk leser av boka En gång skal jorden bliva vår (den svenske versjonen av Sammenbruddet) spurte meg i en epost om hvorfor jeg gikk inn for nullvekst. Jeg svarte ham at det ikke er jeg som går inn for nullvekst. Mangelen på en rekke lagerressurser vil effektivt sette en bom for den typen vekst vi snakker om. Nullvekst vil antakelig være det beste vi kan håpe på. (Det vil si neste generasjon, siden det er de og deres barn som får regninga for dette.) Det vil kreve enorme omlegginger av samfunnet, meget stor fantasi og stor kreativitet å opprettholde dagens produksjon og forbruk, og særlig hvis det blir et par milliarder mennesker til på kloden.

Når en eksponentiell vekst møter absolutte ytre rammer i et lukket system, er det vanlige ikke stabilisering, men sammenbrudd. Tenk på jorda som Påskeøya og oss som den generasjonen som feller de siste trærne.

Bare ett minutt

Ikke før er jeg kommet så langt i en forklaring, så blir jeg kalt dommedagsprofet. Bare tull. Jeg er ingen profet, verken dommedags- eller annen slags profet. Jeg bare forteller hva fysikkens og naturens lover sier. De ulike formene for karbon som utgjør hovedgrunnlaget for verdens produksjon og eventuell velstand, for det mindretallet som får oppleve det, er en endelig ressurs, og vi har snart brukt halvparten. Prøv å se for deg menneskets 200 000 år på jorda som et døgn. I et døgn er det 1440 minutter. Grovt sett har vi brukt halvparten av karbonlagrene på 150 år. Lagt inn i denne tidsskalaen betyr det at alt dette er brukt det siste minuttet. I de første 1439 minuttene brukte menneskene nesten ikke noe av karbonlagrene. Det siste minuttet er halvparten av lagrene brent opp. Og langt over halvparten av dette igjen er brukt opp de siste 30 sekundene.

Dette er matematikk og geologi. Det har ingenting med profeti å gjøre. De som sier at det er mulig å fortsette på denne måten uten problemer, det er de som har bevisbyrden på seg. De må kjenne til noen fysiske og matematiske lover som vi andre ikke kjenner til. De må ha noen guddommelige løsninger i bakhånd som setter all fysikk og matematikk til side.

Jeg er ikke profet, men jeg kan lese og jeg kan den lille gangetabellen. Jeg har ingen problemer med å regne ut at det elitene forteller oss, ikke henger på greip.

Likevel er jeg optimist, for jeg tror faktisk at det går an å gjøre noe med dette. Det kommer jeg tilbake til i en seinere blogg.

I mellomtida kan dere lese mer om dette i Sammenbruddet.

Bruken av fossil energi følger tilnærmet en eksponentiell kurve

Den fossile energiens historie kan også sees slik som på denne figuren. I det lange perspektivet bir den bare et kjapt blaff.

Hva som kommer etter dette fossile energiblaffet er det faktisk ingen som har noe godt svar på ennå…

Etterord

Siden du har fulgt meg så langt, vil jeg legge til et lite ord om kapitalismen.

Kapitalakkumulasjonen kan brytes ned til en enkel formel, og den er slik:

P – V – P’

(der P’>P)

I denne formelen er P lik kapital og V lik varer (energi, råvarer, maskiner, arbeidskraft osv.) Hele hensikten med den kapitalistiske investeringa er å akkumulere. Som Marx sa: Akkumulere, akkumulere – det er Skriften og profetene. Og da må P’ være større enn P.

Kapitalakkumulasjonen er derfor bare en spesialutgave av eksponentialfunksjonen. Og hvordan det går med eksponentialfunksjonen i et lukket system, slik jorda er, har vi allerede sett på.

Einstein og biene

Posted on april 2, 2012

Plutselig forsvant biene! I 2007 oppdaget birøktere og forskere i Nord-Amerika at hele kolonier av honningbier bare forsvant. Det har skjedd før at bikolonier bare har forsvunnet uten noen tydelig årsak. Men denne gangen var det så dramatisk og så … Fortsett å lese →

Båtliknelsen

Du står på ei brygge sammen med fem andre mennesker. Bak dere lurer en katastrofe. Den eneste muligheten dere har, er å komme dere videre med en skrøpelig båt som ligger ved brygga. Du har en masse tung bagasje. Det … Fortsett å lese →

Vær rasende, menneske!

Jeg våkna i natt og fikk ikke sove. Det var som en stemme talte til meg. Nei, dette er ikke et dikt av Arnulf Øverland. Stemmen kom fra Durban i Sør-Afrika, og den sa: Her blir kloden forrådt, hvorfor reagerer … Fortsett å lese →

Forrige artikkelKinas råoljeimport rett til værs
Neste artikkel«Knivskarp analys från vänster»
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).