oss 100 kroner!
Av Odd Handegård.
Jeg har flere ganger sannsynliggjort at den konkrete målsettingen for den norske og globale klimapolitikken i praksis ikke lar seg realisere, og at også de konkrete klimatiltakene dermed blir meningsløse: Målet i dag er kun å «redusere klimagassutslippene» og ikke å «redusere produksjonen av fossil energi».
Verken Paris-konferansen eller noen av de andre klimakonferansene, har vært i nærheten av å drøfte spørsmålet om en internasjonal dugnad mellom fossillandene om en gradvis nedtrapping av olje- og gassektoren – bare et luftig ønske om å redusere utslippene. Klimaargumentene blir kun brukt for å realisere andre økonomiske formål enn klimamålene. Jo mer tvilsomme økonomiske tiltak, desto mer klimarelaterte framstilles de som.
I Aftenposten 22. august 2021 prøver 12 norske økonomer likevel å løse det uløselige mysteriet. De skriver at «det viktigste utslippsreduserende tiltaket vil være å sette en pris på utslipp i alle land». Dette betyr så vidt jeg kan forstå omtrent det samme som at alle land – av FN? – skal tvinges til å redusere sin fossilproduksjon. Men er det noe enklere å fatte et vedtak om å legge en CO2-avgift på alle utslipp i hele verden enn å tvinge alle fossil-produsenter til å redusere produksjonen? Trolig ikke, og også de 12 økonomene er usikre: De skriver om «sannsynlighet», om «begrenset effekt» og om at om at redusert produksjon i enkelte land, kan «bli erstattet av økt tilbud fra andre produsenter».
Men de 12 økonomene har likevel illusjonene i behold: Dersom prakt-landet Norge vedtar en ensidig norsk reduksjon av fossilproduksjonen, vil det kanskje kunne bety litt, og «Norge kan spille en potensielt svært viktig rolle ved å ta initiativ til samtaler med andre produsenter av fossile brensler». Altså nøyaktig den samme illusjonen som har nøytralisert alle effektive norske klimatiltak fra 70-tallet til i dag:
Hvis Norge går foran, vil nok de andre angivelig komme etter. Det er den norske venstresida som har funnet opp dette hypotetiske gjettverket, men høyresida fant raskt ut at dersom den aksepterte strategien, ville den realisere høyrepolitikken og globaliseringen mer effektivt: En energipolitikk som underordner Norge under EU, og som endrer maktforholdene internt i energibransjen slik at norske energimyndigheter blir i stand til å mangedoble strømprisen slik at mye mer norsk vindkraft, og en ufattelig kostbar hydrogenproduksjon m.m. skal kunne finansieres.
Det er også interessant at denne reinhekla høyrepolitikken høres ut som om den også er formulert i SVs prinsipprogram.
