Skrift i sand – Klimameldinga

0

Man kan lese i pressa at SV vurderer å trekke seg fra regjeringa dersom det ikke snart kommer ei klimamelding fra den regjeringa de er medlem av. Hvorfor vente på et papir? Regjeringa avgir sin klimamelding hver eneste dag, og innholdet i den er: mer utslipp, økt tempo i olje- og gassutvinning og storstilt subsidiering, ikke av fornybar energi, men av oljeleting.

Den såkalte rød-grønne regjeringa lovte i 2009 å komme med ei Klimamelding i 2010 som blant annet skulle vise hvordan Norge skal:

  • overoppfylle Kyotoavtalen med 10 prosent
  • skjerpe Norges klimamål slik at de tilsvarer kutt i utslippene på 40 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser

Hva er virkeligheten?

Som gode protestanter flest har nordmenn stor tro på hva som står i skriften. SV har lenge vært fullstendig hengt opp i hva de klarte å få inn i Soria Moria-erklæringa, altså i skriften. Lysbakken & co har det med å skryte av Europas mest radikale regjeringserklæring. Men folk flest er mer praktisk orientert, de lurer på hva de vakre ordene blir til i virkeligheten. Rudolf Nielsen skriver at Intet er mer som skrift i sand, enn løfter om kjærlighet. Dette er sunt folkevett.

Og det vet vi jo. Regjeringa Stoltenberg leverer sin Klimamelding hver eneste dag, i form av hva den gjør – og hvilke konsekvenser det får.

Norges utslipp – hva er virkeligheten?

I Kyoto-avtalen forpliktet Norge seg til at våre utslipp i 2012 ikke skulle være større enn 1% over nivået i 1990. (Nå var Kyoto-avtalen riktignok altfor dårlig til å løse klimaproblemet, men vi lar det ligge et øyeblikk.)

I 2010 lå Norges utslipp 8% over nivået i 1990, og bare i 2010 alene økte det med 4,8%. (SSB) Regjeringa har altså brutt løftene sine og fortsetter å bryte dem.

Det er bare industrien som har redusert utslippene. – Utflagging?

Statistisk sentralbyrå skriver:

Mens de samlede klimagassutslippene har økt med 8 prosent siden 1990, har utslippene av CO2 økt med drøyt 30 prosent. Den kraftige veksten i olje- og gassproduksjonen på 90-tallet har vært viktigste årsak til oppgangen i CO2 -utslippene. I 2010 økte utslippene av denne gassen med 2,6 millioner tonn, til 45,4 millioner tonn. Det er det høyeste utslippet av CO2 siden beregningenes første år 1973.

Utslippene fra veitrafikk har økt med 30% siden 1990.

Utslippene fra olje- og gassvirksomheten har økt med 77,7%!

Nå prøver riktignok regjeringa å dekke seg bak kvotesystemet, men alle burde vite nå at kvotesystemet er en bløff og ikke reduserer klimagassutslippene. Se min artikkel Kvotehandel og løvepulver.

Monstersubsidier til oljeleting

Nettopp under den «rød-grønne» regjeringa har det blitt satset enormt på å øke letingen etter olje og gass. Det er den sektoren i samfunnet som denne regjeringa satser mer på enn noe annet! For å stimulere til mest mulig leting har man innført noen helt ekstreme støtteordninger til leteskapene. Mens støtte til fornybar energi og tiltak for redusert energiforbruk får knapper og glansbilder, får leteselskapene monstersubsidier. Les Jens Ingvald Olsens artikkel om dette.

I 2010 var denne støtten til et førtitalls leteselskaper kommet opp i 10,2 milliarder kroner. Eller for å si det med andre ord: 20% mer enn Kulturdepartementets budsjett for 2012. Til sammenlikning var de totale landsbrukssubsidiene, som høyresida er så sint på, 12,9 milliarder i 2010.

Kilde: Oljeskattekontoret 2011

Denne enorme subsidieringa, som ei samla regjering står bak, har naturligvis ført til en tilsvarende enorm vridning av norske investeringer over til oljeleting på sokkelen.

Investeringene på sokkelen går rett til værs, stimulert av svært gunstige skatteordninger

Samtidig faller norsk oljeproduksjon raskt

Norsk oljeproduksjon nådde toppen i 2001, og har siden falt til 60% av det daværende nivået. Det investeres altså stadig mer og produseres stadig mindre.

Norsk oljeproduksjon på sokkelen faller raskt

I tillegg til kvotehandel er det to områder som har vært regjeringas metoder for å unngå utslippsreduksjoner hjemme, og det er regnskogsprogrammet REDD+ og det andre er CO2-fangstanlegget på Mongstad.

Det finnes en omfattende kritikk av REDD+programmet, både fra miljøorganisasjoner og fra urbefolkningsgrupper. Mulighetene for svindel og korrupsjon er enorme, blant annet gjennom å definere palmeoljeplantasjer som skog. Hulheten blir enda tydeligere når Regnskogfondet kan melde at Norge gjennom Oljefondet tjener penger på rasering av regnskog.

Anlegget på Mongstad, som skulle bli Stoltenbergs store månelandingsprosjekt, er, som Greenpeace har påvist bare symbolpolitikk. Som miljøpolitikk er det ei rein blindgate.

Og der står vi:

Regjeringa har siden 2005 levert sin klimamelding daglig:

  • Økt satsing på olje- og gassutvinning i nord
  • Enorme subsidier til olje- og gassleting
  • Økte utslipp av klimagasser
  • Ingen reell satsing på fornybar energi
  • Symbolpolitikk uten reelle resultater

SV håper på ei klimamelding som inneholder såpass mye fagre løfter og symbolpolitikk at de fortsatt kan klamre seg til taburettene. Det får de sikkert. Det spiller jo ingen rolle, regjeringa har allerede avgitt den klimameldinga som oljeindustrien vil ha.

Les også: Vær rasende, menneske!
Og Sammenbruddet


 

 

Forrige artikkelLeoparden og flekkene dens
Neste artikkelEuropeisk ungdom uten framtid – under dagens system
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).