– Det här kan vi inte betala!

0

I Finland finnes det ei historie om fyllikene Pekka og Järvinen som handler om da de var på fylla i Hamburg helt på slutten av 2. verdenskrig. Gutta hadde bøtta ned alkohol og festa vilt i dagevis, mens allierte bombefly la byen i grus. Pekka og Järvinen bodde i en kjellerleiliget med ei lita glugge ut mot byen. En morra våkner Järvinen og plirer ut på den ødelagte byen før han snur seg til svirebroren og sier: – Pekka, Pekka, det här kan vi inte betala!

Dette kan ikke EU betale

EU er totalt avhengig av å importere olje. 82% av unionens olje er i dag importert, og tallet er stigende etter hvert som oljefeltene i de få oljeproduserende EU-landa tømmes. De 27 medlemslanda forbruker omtrent 13 millioner fat olje hver dag.

Etter finanskrakket i 2008 nådde oljeprisen en kortvarig bunn på 31€ per fat. (Legg merke til at jeg her hele veien snakker om oljeprisen uttrykt i euro, fordi det forteller hva EU må betale i sin egen valuta.) Siden da har økonomien i EU-landa gått fra ille til verre. Industrien stagnerer, massearbeidsløsheten herjer og EU er midt oppe i ei gjeldskrise de ikke klarer å håndtere. Men se så på oljeregninga:

Som det går fram av grafen er oljeprisen i euro nå mer enn ti ganger så høy som for 12 år siden, og den er tre ganger så høy som i desember 2008.

Den daglige oljeregninga til EU er nå på 1,2 milliarder €, 800 millioner euro mer enn i desember 2008. Den siste måneden har oljeprisen gjort nok et hopp, og det skyldes nok i store trekk vedtaket om å boikotte Iran. Bare prisstigninga fra januar til februar øker den daglige oljeregninga til EU med 100 millioner euro. Det er kort og godt den prisen EU-borgerne betaler for at deres ledere opptrer som USAs pudler.

Men det er noe mer også med denne prisutviklinga. Siden det ikke er høykonjunktur og ikke voldsom stor etterspørsel, så er det rimelig å anta at det vi ser er et tegn på at verdens oljeproduksjon har stagnert, at produsentene ikke klarer å levere mer, sjøl til så enormt høye priser. Det vi begynner å se er prisen på peak oil.

Dette betyr at energikrisa i EU er kommet for å bli, og den blir verre

Jeg har markert oljepriser på over 40€ med rødt, fordi jeg tror det representerer smertegrensa til EU. Alt over det skjærer inn i kjøttet og øker gjeldsbyrden til hvert enkelt EU-land betraktelig.

Prognosene for den økonomiske utviklinga i EU-området i 2012 er allerede negative. Man snakker om «en mild resesjon», og for enkelte land er den alt annet enn mild. Hellas er inne i sitt femte år med nedgang. Økonomien krympet 7% i fjor og antas å krympe 5% i år. Spania, Portugal, Italia med flere er ille ute å kjøre. Storbritannia stagnerer og sjøl Tyskland har problemer med å opprettholde veksten.

Saudi-Arabia har alltid vært garantisten for billig og rikelig med olje til Vesten. Den nåværende krisa viser at Saudi-Arabia verken kan eller vil spille den rollen mer. De har ikke klart å øke produksjonen, og de har heller ikke vært spesielt interesserte i å holde prisen nede. Faktum er at det saudiske kongehuset har brukt så mye penger på å holde innbyggerne i ro, for å unngå en arabisk vår, at de er blitt avhengig av oljepriser på over 100$ per fat, eller 75€ etter dagens kurser.

Energifattigdommen er her

I Storbritannia har man begynt å bruke begrepet energifattigdom, det er mennesker som ikke har råd til å kjøpe den energien de trenger for å klare sitt daglige liv. I Storbritannia regner man med at over 5 millioner mennesker lever i energifattigdom. Denne fattigdommen vil feie over hele Europa som en pest dersom oljeprisene fortsetter å holde seg så høye.

Men de europeiske lederne skjønner ikke hva de holder på med. De oppfører seg som fulle sjøfolk på landlov og tror at de kan opptre som gamle kolonimakter overfor et land som Iran. De burde i det minste hatt vett nok til å si som finnen Järvinen:

– Det här kan vi inte betala!

Les mer om energikrisa, om Peak oil med mer i Sammenbruddet

Oppdatering 16.08.2012:

Oljeprisen i euro når nye høyder.

Forrige artikkelStoltenberg og Støre brøt grunnloven!
Neste artikkelSpørsmål jeg ikke får svar på
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).