Soria Moria slott – eller sosialdemokratiet og krisa

0
Theodor Kittelsen, Soria Moria slott, 1900. For sosialdemokratiet går det ikke lenger noen vei til Soria Moria.

Theodor Kittelsen har malt et nydelig bilde med tittelen Soria Moria slott. Det viser fattiggutten Halvor med skreppa si, som ser trollslottet i det fjerne. I dag bruker jeg det som bilde på drømmen om kapitalismens gullalder.

Klassekampens gåte

lederplass i Klassekampen skriver Bjørgulv Braanen om den danske sosialdemokratiske regjeringa 13.01.2012:

I løpet av 100 dager ved makten har regjeringen rukket å løpe fra nær sagt alle de sentrale løftene fra valgkampen. Nå er den røde regjeringen (Socialdemokraterne, Socialistisk Folkeparti og Radikale Venstre, med Enhedslisten som del av det parlamentariske grunnlaget) i ferd med å utforme en innstrammingspolitikk som nærmest er identisk med det høyrepartiene tapte valget på.

Dette er ikke så ulikt hva resten av sosialdemokratiet i Europa gjør i vår tid. De kan være rause med løftene for å vinne et valg. Men når de eventuelt vinner makta, ender de opp med å føre omtrent den samme ny-liberale politikken som forgjengerne.

Braanen avslutter lederartikkelen slik:

Dette er ikke en historie om Helle Thorning-Schmidts karakterbrist, men en historie om sosialdemokratiets problemer og krise. Hvis ikke sosialdemokratene er i stand til å representere en alternativ politikk til de borgerlige, vil deres politiske rolle og innflytelse som talerør for arbeidstakernes og de sosialt svakerestiltes interesser, være uttømt.

Men finnes det noe rom for en slik reformpolitikk som Braanen etterlyser? Han har rett i at sosialdemokratiets krise ikke skyldes karakterbrist. Når Ed Miliband signaliserer at han vil gå til valg for Labour med en fortsettelse av nedskjæringspolitikken, så er det ikke fordi han er et dårlig menneske.

Sosialdemokratiets og reformismens krise kommer ikke av moralsk brist, men av kapitalismens krise. Det er ikke lenger noe rom for reformismen, slik den kunne utspille seg i de to første tiåra etter 2. verdenskrig.

Gullalderen 1945–1973

I 1945 var store deler av industrien og produksjonsapparatet i Europa i ruiner. Krigen hadde rasert enorme mengder kapital. Arbeidslønningene var svært lave, profittraten var skyhøy. Gjenoppbygginga ga rom for den raskeste veksten i Europas industrihistorie. Mellom 1948 og 1973 var veksten mer enn dobbelt så stor som gjennomsnittet for perioden 1820–2000.

Kilde: The European Economy Since 1945, Barry Eichengreen

(Til sammenlikning var veksten 2001–2010 i EU 1,3% og i eurosonen 1,1%.)

Dette var en periode med ekstensiv vekst. Kapitalbasen ble bygd opp igjen. Dette var også en periode med sterke fagforeninger, ikke bare i Norden, men i land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Italia. I Frankrike og Italia hadde kommunistpartiene nylig stått i spissen for en væpna frigjøringskamp mot nazismen. I øst sto ei sosialistisk blokk som av mange arbeidere i vest ble oppfatta som et alternativ. Situasjonen var duket for klassekompromiss.

Den sterke veksten ga rom for den sosiale kapitalismen. Sosialdemokratiet og den reformistiske fagbevegelsen fikk løfter om en gradvis økning av velferden, mot at den bidro til å holde lønnsveksten i sjakk og demmet opp mot en radikalisering av arbeiderbevegelsen. Ei framstilling av dette er blant annet gitt i boka The European Economy Since 1945 av Barry Eichengreen.

Gullalderen tok slutt i 1973

I 1971 ble USA nødt til å forlate gullstandarden. Og i 1973 kom oljekrisa som på et øyeblikk sendte produksjonskostnadene rett i været. Den økonomiske krisa 1973–74 markerte slutten på gullalderen. Fram til da hadde den sosiale kapitalismen og sosialdemokratiet stort sett levert varene til arbeiderklassen. Velferden hadde økt, lønningene hadde økt og arbeiderklassens andel av verdiskapinga hadde økt på bekostning av kapitalen. Denne grafen for USA viser hvordan arbeidslønningene holdt følge med produktivitetsveksten fram til 1973, for så å miste kontakten deretter.

Kapitalens svar på krisa var å gå over fra ekstensiv vekst til intensiv vekst, altså teknologisk innovasjon, å erstatte mennesker med maskiner. Dette forberedte overgangen til en gradvis demontering av velferdsstaten og angrep på fagbevegelsen. USA fikk sin reagonomics og Storbritannia sin Thatcher. Fagbevegelsen i de ledende industrilanda ble systematisk underminert og tidvis utsatt for rein fagforeningsknusing som i USA og Storbritannia. Arbeiderklassens andel av verdiskapinga falt og profittene raste i været.

Systemkrisa 2007–?

Jeg har tidligere vist hvor alvorlig den nåværende økonomiske krisa er, for eksempel i bloggen Kapitalismen i siste fase? og Krise, opprør, undertrykking – og ikke minst i boka Sammenbruddet.

Det som foregår nå er et reint slakt av det som måtte være igjen av velferdsstaten i mange land. For å redde kapitalismen skal lønningene ned, og de øvrige sosiale kostnadene som fra kapitalistenes synspunkt «spiser av profitten», slik som pensjoner, helsevesen, utdanning osv. skal skjæres ned til beinet. De varsles om en nædskjæringspolitikk som kan komme til å vare i 20 år.

Det rommet som var for sosial kapitalisme og reformpolitikk fra 1948–73 finnes ikke lenger. Alle regjeringer har gjort sitt ytterste for å sikre finanskapitalen på bekostning av resten av samfunnet, og det gjelder sosialdemokratene like mye som høyrepartiene. Og har de ikke lykkes, er de ganske enkelt avsatt uten noen form for demokratisk prosess og erstattet med finanskapitalens egne folk, slik som i Italia og Hellas.

Alt som har skjedd siden subprimekrisa i 2007 viser med all ønskelig tydelighet at vi ikke står overfor ei vanlig syklisk krise, sik kapitalismen har med regelmessige mellomrom. Det handler om ei djuptgripende systemkrise der kapitalismen som sådan står på spill.

Ikke noe rom for reformismen

Og da er vi tilbake til Braanens gåte: hvorfor leverer ikke sosialdemokratiet de varene de har lovet? Han gir sjøl halve svaret: det kommer ikke av karakterbrist. Men han sier ikke hva det så kommer av. Men svaret ligger i dagen: De leverer ikke varene fordi dagens kapitalisme ikke levner dem rom til det. Det er ingen vei som fører tilbake til gullalderen. Ingen Soria Moria-erklæring, ingen oppfrisking av reformismens fasade kan levere den varen.

Det vi står overfor er drastisk nedskjæring av kostnadene til arbeidskrafta, både i form av lønn, men også i form av velferd, helse, pensjoner og utdanning. Skal sosialdemokratene og reformistene fortsette i regjering, er det den varen de må levere. Vikarbyrådirektivet er ett av mange eksempler på dette.

Massearbeidsløsheten er allerede et faktum. Voldsom økning av studieavgifter tar fra arbeiderklassens barn muligheten for høyere utdanning. Privatisering av helsevesenet gjeninnfører et klassedelt helsesystem. Kapping av pensjonene gjeninnfører storstilt fattigdom for gamle og sjuke.

Men det er liten grunn til å tro at denne nedskjæringspolitikken kan holde på i det lange løp uten en mye mer autoritær kapitalisme, enten i form av teknokratiske regimer, slik de ikke-valgte EU-toppene legger opp til, eller i form av mer eller mindre utilslørt fascisme.

Situasjonen i Hellas er en god illustrasjon på at rommet for reformismen er i ferd med å forsvinne. Skal man i det hele tatt reise et troverdig alternativ til dagens brutale nedskjæringspolitikk, kommer man ikke utenom i det minste:

  • Nasjonalisering av bank og finans
  • Kontroll med kapitalbevegelsene
  • Betydelig beskatning av de rikeste
  • Brudd med EUs budsjettdisiplin
  • Sikring av helse, pensjoner og sosiale ytelser
  • En uavhengig pengepolitikk
  • Nasjonalisering av nøkkelindustrier for å sikre sysselsetting og innenlandsk produksjon

Hellas kunne ha trengt en folkefrontregjering med omtrent et sånt program. Flertallet av grekerne ville synes at dette er et rimelig minimumsgrunnlag. Men det finnes intet parlamentarisk grunnlag for et slikt program. Partiene i parlamentet står for lydighet mot EU og finanskapitalen. Bare det å etablere et grunnlag for et slikt program, ville i dagens Hellas være ikke noe mindre enn en sosial revolusjon. Det ville være å gå i strupen på internasjonal finanskapital, og det ville kreve en massemobilisering nedenfra nesten uten sidestykke. 33% av grekerne skal i følge meningsmålinger visstnok være for en sosial revolusjon. Det betyr i så fall at de har en anelse om hva dette handler om.

Reformismens problem er at den sosiale kapitalismens epoke er slutt. Det finnes ikke noe økonomisk rom for den. Nå står det mellom en stadig mer brutal og autoritær kapitalisme på den ene sida eller en grunnleggende sosial revolusjon på den andre. Jo tidligere man innser dette, jo bedre.

 

Forrige artikkelBarbari eller solidaritet
Neste artikkelDragens år – Kina og den økonomiske krisa
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).