Kapitalismen i siste fase?

0

En skal ikke gå lenger tilbake enn våren 2007 for å lese gjentatte forsikringer om at det var nær sagt skyfritt på kapitalismens himmel. Så kom boligkrakket i USA som igjen utløste ei finanskrise. I dag er hele verdensøkonomien rammet av krise, og det går ikke en dag uten at man kan lese om sammenbrudd og kollaps. Den nåværende krise er i følge Mervyn King i Bank of England den største krisa noensinne.

(Jeg skrev en artikkel om dette høsten 2008 under tittelen Systemkrise. Bortsett fra at alle negative tall er blitt verre siden da, er det ikke stort å legge til.)

Krisa har avslørt at USA ikke lenger har den økonomiske styrken som landet har hatt siden 2. verdenskrig. Landet er forgjeldet til langt over pipa, med en bruttogjeld på 15000 milliarder dollar. For de fleste er den amerikanske drømmen knust. 49 millioner amerikanere er fattige, arbeidernes reallønninger ligger på 1960-tallsnivå. Industrien er i stor grad nedlagt og/eller flyttet til Kina og infrastruktur, veinett, strømnett og annen livsviktig struktur forfaller i stort tempo. Men de rikeste 1% er rikere enn noen gang.

Vi har tatt et langt skritt framover...

EU, som skulle garantere for vekst, velstand og demokrati, står i ferd med å gå i oppløsning. Hellas og Italia er allerede satt under administrasjon og har fått regjeringer som skal sikre at finanskapitalens behov blir ivaretatt og de offentlige budsjettene skåret til beinet. Portugal, Spania og antakelig flere til står på vippen til å lide samme skjebne. Og heller ikke Frankrike er trygt. Italia skylder franske kreditorer et beløp på størrelse med tre ganger det norske oljefondet. Ryker Italia overende, er også Frankrike ille ute. Og ryker Frankrike, er det vanskelig å se at EU vil la seg berge i sin nåværende form. Revisjonsfirmaet Deloitte har beregnet at europeiske banker sitter med 1500 milliarder pund (2300 milliarder $, folkens!) i råtne lån. Det er mer enn hele Storbritannias økonomi. IMFs Christine Lagarde varsler om ti år med økonomisk permafrost.

I Spania er halvparten av ungdommen uten arbeid, og det betyr at i fattige områder er det knapt en ungdom som har jobb. Og dette er før de virkelig store nedskjæringene begynner. I stedet for å nasjonalisere bankene og la aksjonærene tape pengene sine, har land etter land slått ring om de rikes eiendom og legger opp til at det er befolkninga som skal få betale i form av tapte jobber, nedlegging av offentlig service og rasering av velferdsordninger. Dette er en dødsspiral som bare fører videre nedover i avgrunnen.

I løpet av rekordtid har Kina seilt opp til å bli USAs store utfordrer. På område etter område går Kina forbi USA, også på områder der USA tidligere var helt enerådende. Kina har gått forbi som stål- og sementprodusent og -forbruker. Som bilprodusent har Kina stilt USA fullstendig i skyggen. Til nå har det mye vært enkel masseproduksjon som har vært Kinas væremerke. Men nå rykker landet fram som høyteknologiland. Kina satser mer på høyhastighetstog enn hele resten av verden til sammen. Kina investerer mer i fornybar energi enn resten av verden. Kinas flyindustri rykker fram, mens USA neppe har råd til å betale for sin neste generasjon jagerfly. Og det er symptomatisk at USA trapper ned sitt romfartsprogram, mens Kina trapper opp sitt.

Det er et maktskifte i gang i verden. Det ble pinlig tydelig etter EUs toppmøte om gjeldskrisa. De reiste og ringte EU-lederne til Kina for å tigge kineserne om å kjøpe europeisk gjeld. Men kineserne så naturligvis ingen grunn til å kjøpe papirer som europeerne sjøl ikke ville kjøpe. At USA skulle kunne komme EU til unnsetning er det ingen som drømmer om en gang.

Alt dette er velkjent. Og det er mer enn tilstrekkelig til å snakke om et sammenbrudd i den kapitalistiske verdensøkonomien. Det er gått så langt at selv Aftenpostens Kathrine Aspaas skriver at «Kapitalismens tid som bærende, globalt samfunnssystem nærmer seg slutten.» (19.11.2011)

Men likevel er perspektivet langt dystrere for det økonomiske systemet som rår i verden i dag. Økonomene snakker og skriver bare om økonomi. I boka Sammenbruddet, som jeg ga ut i høst, har jeg sett økonomi, stormaktsrivalisering og de økologiske krisene i sammenheng, og det er da man virkelig ser at dette regnestykket går ikke opp. Kapitalismen har hatt sin tid, nå er det på tide å diskutere hvordan samfunnet skal se ut etter kapitalismen, og hvordan vi skal rydde opp etter de enorme skadene som rovdriften har påført planeten.

Det er velkjent at verden er på vei inn i ei klimakrise. Det er ikke et dystert framtidscenario, det skjer nå, og det pågår over hele verden. 2011 har vært et forferdelig år når det gjelder naturskader som antakelig skyldes global oppvarming. Fra enorm varme og tørke i Texas til gjentatt katastroferegn i Italia, fra flom i Pakistan til drepende varme i India. Nedsmelting av isen i Arktis går langt fortere enn de største pessimistene hadde trodd, og nylig kom det internasjonale energibyrået IEA med en advarsel om at vi er i ferd med å tape kampen om togradersmålet. IEA, som knapt kan regnes som rabulister, sier at dersom det ikke skjer vesentlige reduksjoner innen 2017, vil det ikke bli mulig å holde den globale oppvarminga under 2 grader. Og hva som da vil skje, er det knapt noen som våger å tenke på.

I 1920 var kanten av Steindalsbreen ved den røde streken. Siden den gang har breen trukket seg tilbake ca 1100 meter. Bildet er fra 2008. Foto(c)Jan R Olsen.

Planeten står på et vippepunkt. Men dessverre er det flere slike vippepunkter, og vi er farlig nær dem.

Verdens oljeproduksjon har nådd toppen. På tross av ekstremt høye oljepriser har det ikke vært mulig å øke produksjonen. Kapitalismens glanstid faller sammen med den fossile energiens glanstid.

Biologisk mangfold – artsrikdommen på jorda er truet. Dyre- og plantearter forsvinner så fort at det er snakk om den sjette store utryddelsen i jordas historie.
Nitrogen/fosfor – det slippes ut for mye, samtidig som fosformangelen rykker nærmere. Forholdet mellom fosfor og matproduksjon kan enkelt uttrykkes slik: uten fosfor – ingen mat.
Ferskvann – milliarder vil tørste om en generasjon, men milloner merker det allerede.
Jord og mat – jorda utpines, matproduksjonen står i fare. Matjorda forsvinner,
Livet i verdenshavene – havet blir surt på grunn av CO2, planktonet forsvinner, næringskjeden står i fare. De store fiskeartene kan være utryddet om noen få tiår.

Dette betyr at det ikke vil være rom for forsatt vekstøkonomi. Forbruket av ressurser må reduseres drastisk. Men uten vekst vil det heller ikke kunne finnes noen kapitalisme.

Les mer om dette i Sammenbruddet

(Denne artikkelen sto i Klassekampen som kronikk 9.12.2011 under tittelen Kapitalismen på sotteseng.)

Forrige artikkelKrise, opprør og undertrykking
Neste artikkelKapitalisme = karbonøkonomi
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).