Båtliknelsen

0

Du står på ei brygge sammen med fem andre mennesker. Bak dere lurer en katastrofe. Den eneste muligheten dere har, er å komme dere videre med en skrøpelig båt som ligger ved brygga. Du har en masse tung bagasje. Det samme har en av de andre. To av de andre har også ganske mye vesker og bager, mens de to siste har med seg bare ei håndveske hver.

Båten er så skrøpelig at dersom du og han andre med masse bagasje tar med dere alt, så vil det ikke bli plass til noen av de andre. Da ville dere to overlate de fire andre til katastrofen. Ja, selv hvis dere setter igjen noen av de tyngste koffertene, slik at dere kommer mer på linje med dem som har nest mest, vil det bli plass til bare fire passasjerer. Skal alle overleve, blir det plass til bare ei håndveske til hver. I de tunge koffertene ligger hele den måten du er vant til å leve på, alt det du har vært vant til å ta som en selvfølge. Skal du bare la alt dette stå igjen? På den andre sida: Kan du bare la de fire andre stå igjen på brygga, overlatt til en sikker undergang?

Denne lille scenen beskriver et klassisk dilemma, men jeg tror at slik det er beskrevet, ville over 90 prosent av de spurte sagt seg villige til å sette igjen det meste av sin kjære bagasje for å redde sine medmennesker. Overført på verdenspolitikken er det en annen sak.

Det økologiske fotavtrykket er et mål på menneskehetens belastning på jordas økosystemer. Det sammenlikner den belastninga menneskene representerer, med jordas økologiske evne til å regenerere, gjenskape seg. Fotavtrykket tilsvarer den mengden biologisk produktiv jord og sjøområde som trengs for å tilfredsstille vårt forbruk samt å bryte ned vårt avfall. På denne måten er det mulig å beregne hvor mye av jorda (eller hvor mange jordkloder) det ville kreve for at hele menneskeheten skulle ha en gitt livsstil og et gitt forbruk. Per i dag (2011) tilsvarer menneskehetens totale økologiske fotavtrykk ressursene til 1,4 jordkloder. Det vil si at menneskeheten bruker økologiske ressurser 1,4 ganger fortere enn det som skal til for å fornye dem.

Det betyr at menneskeheten som helhet i dag lever over evne. Forbruket av råvarer, vann og matjord, utslipp av klimagasser, ja alle typer belastning på miljøet er så omfattende at vi måtte ha hatt enda en halv planet til for å fortsette på denne måten i det lange løp. Det vil si: Dette forbruket er svært skeivt fordelt. I dag lever det nesten 7 milliarder mennesker på jorda, men dersom alle skulle ha samme levemåte som USA, ville det være plass til bare 1,4 milliarder. Hvis alle skulle ha samme økologiske fotavtrykk som Norge, ville det være plass til 2 milliarder.

Og ikke bare det. I 2060 vil jorda antakelig ikke ha sju, men ni milliarder mennesker. Alle vil trenge mat, energi, reint vann, skolegang, kultur, tak over hodet og alt det andre. Norske langtidsplaner tilsier at vi i Norge skal ha en vekst på 3 prosent i året. Det høres ikke så mye ut, men det betyr at vårt fotavtrykk skal dobles to ganger fram mot 2060. I 2060 planlegger altså Norge å sette et så stort fotavtrykk at det ville være plass til bare én av jordas ni milliarder dersom alle skulle gjøre som oss.

På individnivå har heldigvis de fleste av oss en etikk og moral som gjør at vi antakelig ville ha satt igjen den tunge bagasjen for at alle de andre også skulle få plass i båten. Men når vi kommer opp på samfunnsnivå, tar vi det som en selvfølge at Norge skal fortsette med å sette et så stort fotavtrykk at det ville blitt plass til bare 2 av verdens 7 milliarder mennesker dersom alle skulle gjort som oss. Ikke bare det, men du ville få store problemer som politiker i Norge hvis du seriøst gikk inn for at norsk forbruk skulle ned på et nivå som ville være bærekraftig i det lange løp. Men det er slike politikere vi trenger.

Norge er et petrosamfunn med ei petroregjering og en petroopposisjon. Mediene er også nesten totalt ukritiske til petrosamfunnet. Dette påvirker all tenkning og politikk i Norge. Derfor får vi ingen debatt om disse spørsmåla.

Les også om vekst og om kapitalismens siste fase.

Les mer om dette i Sammenbruddet.

Forrige artikkelTjue års nedskjæring?
Neste artikkelHvem er de mektigste av de mektige?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).