Tjue års nedskjæring?

0

Den såkalte løsninga som EU-landa minus Storbritannia kom fram til 9.12.2011 skal liksom redde euroen og få medlemslandas økonomi på fote. Den vil ikke gjøre noen av delene.

Michael Roberts har i en artikkel vist hva denne planen egentlig betyr.

Landa har forpliktet seg (enda en gang) til at offentlig gjeld skal ned i 60% av BNP, og det skal skje i løpet av tjue år. Siden Tyskland har en gjeld på 87% av BNP betyr det at de skal ned med 27% på 20 år, eller 1,3% av BNP hvert år. For Italia som har 120% gjeld i forhold til BNP betyr det at de i tillegg til å balansere budsjettet hvert år må finne ytterligere 3% av BNP hvert eneste år fram til 2032! Og for Hellas betyr det å finne 4% hvert år. Dette betyr en generasjon med innstramming og massiv privatisering av offentlig eiendom.

Som Financial Times pekte på: «I motsetning til hva som rapporteres har ikke fru Merkel foreslått en budsjettunion. Hun har foreslått en nedskjæringsklubb, en stabilitetspakt på steroider. Målet er livsvarig nedskjæring med nasjonalt balanserte budsjetter opphøyet til prinsipp i enhver nasjonal grunnlov. Hun foreslår også automatiske sanksjoner i et regime som på juridisk vis tvinger gjennom at landa etterlever dette.»

Siden finanskrisa har EU-landa sprøytet offentlige midler inn i finanssektoren for å redde bankene og deres aksjonærer. Så det er jo ikke rart at de har økt gjelda. Slik ser den akkumulerte gjeldsøkninga ut i Europa:

Akkumulert gjeldsøkning i EU-landa

Se også Krisenytt fra Europa.

Nedskjæringsprosjektet er ekstremt. Michael Roberts viser hvor uholdbart dette er. Tjue år med nedskjæring for å komme ut av krisa? Hva blir de politiske konsekvensene? Hvis de enkelte landa skal forplikte seg til dette, vil de ha suspendert stemmeretten de nærmeste 20 åra. For at planen ikke skal sprekke må det jo innføres et økonomisk diktatur der denne politikken tvinges gjennom fra EU sentralt uavhengig av hva velgerne i hvert enkelt land måtte ønske.

Det jeg tenker på når jeg leser sånt som dette er hvordan seierherrene etter 1. verdenskrig tvang Tyskland til å betale helt vanvittige krigserstatninger og dermed førte landet inn i djup depresjon og massearbeidsløshet. Uten en slik økonomisk elendighet er det tvilsomt om Hitler hadde klart å vinne oppslutning.

Jobbik-fascistene marsjerer i Ungarn

Hva så denne gangen? Fascismen reiser hodet igjen i Europa og EU-lederne vil dømme en generasjon til nedskjæring, nedskjæring og atter nedskjæring. Er det virkelig noen som tror dette går bra? Jeg ser at DNA og Høyre gjerne vil gjøre det lettere å få Norge inn i EU. Det er tvilsomt om de kan skylde på at de ikke vet hva de gjør.

Noen synes jeg tar litt hardt i på denne bloggen. En leser skrev at jeg maler Fanden på veggen. Men Fanden er på veggen. Jeg bare forteller om det.

Oppdatering 15.12.2011: IMF krever at Hellas sier opp flere offentlig ansatte.

Les mer om dette i Sammenbruddet.

Forrige artikkelSmørkrisa – og Sammenbruddet
Neste artikkelBåtliknelsen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).