oss 100 kroner!– Dere er forrædere alle sammen. Dere vil forråde meg og sende meg og sønnene mine i fengsel. Dette skal Silvio Berlusconi ha sagt i møte med partiledelsen i Popolo della Libertà, Frihetens folk, på søndag kveld, 6.11.2011. Det var da klart at regjeringskoalisjonen og partiet hans var i ferd med å smuldre opp. Den ene etter den andre hoppet av, og det var tvilsomt om det lenger fantes noe flertall bak Il Caimano.
Etter det mislykte G-20-møtet i Cannes der Berlusconi ble stilt skolerett av Christine Lagarde fra IMF og jernduoen Merkozy, og Italia ble utstyrt med kommisarisk kontroll fra IMF, hadde storkapitalen i Italia fått nok. Det er som Klassekampen skrev på lørdag, skipet forlater den synkende rotta.
Som l’Espresso skrev etter at det ble klart at rentene på Italias lån i utlandet passerte seks prosent, og dermed var nesten tre ganger så høye som Tysklands: Italienske skattebetalere betaler nå en ekstraskatt for å beholde Berlusconi.
Italiensk storborgerskap har stilt opp bak Berlusconi uansett hvor mange sexorgier han har hatt og uansett hvor mye vrøvl han har klart å lire av seg. Han har vært deres mann. Berlusconi kom fra ingenting og er nå en av verdens rikeste menn. Hvordan ble han det, hvor kom kapitalen hans fra og hvem sto bak ham? Disse spørsmålene er ennå ikke besvart, dels fordi Berlusconi har klart å vri seg unna en serie rettssaker som kunne ha avdekket noe av dette, og dels fordi de mektige bakspillerne ønsker å holde dette skjult.
På søttitallet grunnla Berlusconi deler av formuen sin gjennom et eiendomsprosjekt som het Milano II. I 2010 hevdet sicilianeren Massimo Ciancimino, sønn av en mafiaboss, at det var mafiaen som finansierte opp Milano II, og brukte det til å hvitvaske store mengder svarte penger.
Berlusconis nærmeste medarbeider gjennom mange år, Marcello dell’Utri, medgrunnlegger av Forza Italia og senator i parlamentet, er dømt for samarbeid med mafiaen. Dommen slo fast at dell’Utri hadde sørget for mafiabeskyttelse ev en rekke av Berlusconis selskaper.
I retten i Torino har en mafiaavhopper, en pentito, Gaspare Spatuzza, hevdet at Berlusconi og dell’Utri har kjent til og støttet en serie dødelige bombeaksjoner som mafiaen utførte i 1993.
Det er også hevdet at såvel mafiaen som Fiat-konsernet med familien Agnelli i spissen og Vatikanet var med på å finansiere Berlusconi-partiet Forza Italia da det ble opprettet i 1994. Det som er helt sikkert er i alle fall at det i sin tid var Bettino Craxi, sjefen for sosialistpartiet, som seinere ble dømt for korrupsjon og flyktet til sin venn Ben Ali i Tunisia, som sørget for at Berlusconi fikk kontroll over alle nærradiostasjoner i Italia. Dette var i strid med loven, men Craxi sørget for det likevel, og dermed åpnet han veien til det som ble Mediaset, Berlusconis store mediahus, som i realiteten kontrollerer all privat TV i Italia. Mediaset er igjen kontrollert av holdingselskapet Fininvest, som er Berlusconifamiliens finansielle senter.
Berlusconi sitter altså der han sitter fordi rikfolka i Italia, Italias 1%, har villet ha ham der. Han har vært nyttig for dem. Berlusconismen har rasert mange viktige sider av det italienske samfunnet, og de har fingeravtrykkene sine på det, samtlige politikere i parlamentet. Hvis den såkalte venstresida beskylder Berlusconi for å være korrupt og lage unntak fra loven for seg sjøl, såkalte lover ad personam, så kan han med full rett slynge påstandene tilbake til dem og si at dette har de vært med på. Den såkalte opposisjonen har forsynt seg grovt av svarte penger til langt opp over albuene. I Italia kalles politikerne La Casta, den politiske kasten. – Sono ladri tutti, de er tjuver alle sammen, som flere italienere har sagt til meg.
Ute i folket har Berlusconi kunnet basere seg på et nesten totalt TV-monopol, og siden italienere flest leser lite aviser har dette vært viktig for å fortelle de historiene sjefen foretrekker. Dernest har han kjøpt katolske stemmer ved å gi de religiøse organisasjonene skattefritak. Vatikanet er Italias største eiendomsbesitter og tjener grovt på denne fordelen. La Famiglia Cristiana liker nok ikke Bs seksuelle eskapader, men de liker skattefritakene hans altfor godt til å lage trøbbel for ham. Handelsborgerskapet er kjøpt ved tilsvarende skattefritak, og har til nå latt Il Caimano holde på med småjentene sine og orgiene sine, så lenge han har sikret deres privilegier.
Berlusconi sjøl har vært desperat for å sikre seg fortsatt regjeringsmakt. Som han har sagt flere ganger: «enten er jeg statsminister, eller så havner jeg i fengsel.» Det er er ingen tvil om at dette er en reell frykt. Det er den politiske immuniteten som har holdt ham unna å bli dømt for svært grove forbrytelser.
Finanskapitalen i Italia har ikke råd til å holde på ham lenger. Derfor rakner koalisjonen og PDL og derfor sier den ene etter den andre av hans gamle allierte at nå er det slutt. Kaimanen gir seg riktignok ikke uten kamp. Han prøver å psyke ut partifellene sine ved å si at han ønsker å se alle dem som forråder ham i ansiktet. Sånt fungerte før. Men nå handler det om de helt sentrale interessene til italiensk og tysk finanskapital, og da holder ikke de gamle triksene lenger.
Men stakkars Italia, for sjøl om man nå blir kvitt kaimanen, så er il berlusconismo fortsatt en realitet. Landet er vanskjøttet i årevis, inkompetanse, byråkrati og korrupsjon er premiert, og dessverre er dette ikke bare på topplanet. Det Italia trenger er en politisk og økonomisk opprenskning som likner på den jobben Herkules gjorde da han resket møkka ut av stallene til kong Augias.
Kronikk i Klassekampen 9. november 2011
Les mer om Berlusconi og Italia i Sammenbruddet
Frankfurt-gruppa tar makta
The Guardian har pekt på at behandlinga av Hellas og Italia nå viser at det er den såkalte Frankfurt-gruppa, som ikke er valgt av noen, som tar de virkelige beslutningene i EU. Gruppa består av Christine Lagarde, IMF, Angela Merkel, Tysklands forbundskansler, Nicolas Sarkozy, Frankrikes president, Mario Draghi, president i Den europeiske sentralbanken, José Manuel Barroso, president i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, leder for euro-landene, Herman van Rompuy, president i Det europeiske råd og Olli Rehn, EUs kommisjonær for økonomi og finans.
Denne gruppa står ikke til ansvar overfor noen, og kan avsette regjeringer dersom de måtte ønske det. De kan også sette land under sin egen økonomiske administrasjon og dermed gjøre demokratiske valg og nasjonale parlamenter til meningsløse farser.
