Smarte løsninger

0

De alvorlige problemene jeg beskriver i Sammenbruddet krever nye måter å tenke på, nye og smartere løsninger. Ikke minst olje- og energikrisa og den globale oppvarminga er så alvorlige utfordringer at det ikke holder å klamre seg til teknikker, systemer og infrastrukturer som har skapt disse problemene.

Ta et problem som avkjøling av hus i varme strøk. I USA brukes 5% av all elektrisitet til air-contioning. Dette koster forbrukerne 15 milliarder dollar og fører til et CO2-utslipp på 140 millioner tonn.

Hva om det gikk an å jobbe mer på parti med naturen enn mot den?

I Iran og andre land med mye ørken, få elver og få grunnvannskilder oppfant de qanater, underjordiske vanntunneler. De ble brukt både til drikkevannsforsyning og til kunstig vanning.

Skissen viser hvordan de underjordiske vannkanalene, qanatene, fører vann til lavlandet.

Den eldste som fortsatt er i drift, er en qanat i Gonabad i det nordøstlige Iran, som etter 2700 år fortsatt gir vann til dyrking og drikkevann til nær 40 000 mennesker. Qanatene ble kombinert med vindtårn, såkalte badgir, som trakk kald luft opp fra vannkanalene ved hjelp av undertrykk, og som på den måten kunne gi luftkondisjonering med innetemperaturer opptil 15 grader lavere enn lufta utendørs. Moderne airconditionsystemer som er avhengige av olje, virker primitive i forhold.

Unge Steigan foran fire badgirer i Yazd i 2001

Da jeg besøkte den iranske byen Yazd i 2001, besøkte jeg også den gamle bydelen der alle innbyggerne bor i adobehus, altså hus bygd av strå og leire. Utendørs var det rundt førti grader. Det fantes ikke vinduer ut mot gatene. Inne i husene var det svalt, fordi vindtårnene på taket trakk kjølig luft fra qanaten opp i rommene.

På jakt etter løsninger på det moderne samfunnets problemer er det ikke så dumt å undersøke om ikke det er noe å lære av gamle sivilisasjoner.

Reisa til Iran i 2001 er grundig omtalt i heftet Det store spillet – enda en gang av Kari Austbø og Pål Steigan.

Forslag til lesestoff:

John Bellamy Foster fortsetter sitt viktige arbeid med å utvikle en økologisk marxisme i

The Ecology of Marxian Political Economy


Forrige artikkelHva skjer i havet?
Neste artikkelØkonomisk permafrost
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).