oss 100 kroner!
I en artikkel i Dagens Næringsliv 21. mars 2009 har journalistene Frode Frøyland og Gøran Skaalmo vist at Norge, DNA og Jens Stoltenberg har stått helt sentralt gjennom mange år i arbeidet for å få det internasjonale samfunnet til å godta kvotehandel som et virkemiddel i klimapolitikken. Kvotehandelen er altså like norsk som ostehøvelen.
Ledende sosialdemokrater har reist på reine misjonsturer rundt i verden for å selge tanken. Fra Stoltenbergs side var det dette som skulle til for å få aksept for at Norge kunne utvinne olje og gass i så stort tempo som mulig. Motstanden var stor, så Norge måtte sende emissærer rundt omkring i hele verden for å selge prinsippet om kvotehandel, blant annet gjennom norsksponsede prøveprosjekter i fattige land.
Det var først da en brasiliansk forsker på et møte i 1997 fant på å kalle klimakvotene for «grønn utviklingsmekanisme» eller Clean Development Mechanism (CDM) at gjennombruddet kom. U-landsgrupa kastet seg på ideen, og det samme gjorde ledende industriland, så i Kyoto samme år ble kvotehandel et helt sentralt element i avtaleverket.
Når for eksempel den norske regjeringa sier at Norge overoppfyller Kyoto-forpliktelsene med 10 % til tross for at Norge faktisk slipper ut 8 % mer enn det vi har forpliktet oss til etter Kyotoavtalen, så gjøres det på følgende fikse måte (Nasjonalbudsjettet 2010).
Man stipulerer først et utslipp på 57,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter, så trekker man fra klimaeffekten av skogbruket med 1,5 mill. tonn, slik man har fått aksept for i Kyoto, og så gjør man et regnskap fram og tilbake med kvotehandel med utviklingslanda og med EU, og kan dermed bokføre at Norge har «overoppfylt» sine forpliktelser med 1,3 mill. tonn.
Så gjenstår det for Norge å kjøpe kvoter for 5,4 mill. tonn, så vips har Norge «overoppfylt» Kyotoavtalen med 10 %. Nasjonalbudsjettet regner med at prisen på CO2-kvoter er 130 kroner per tonn. Da må Norge kjøpe kvoter for 0,7 milliarder kroner for å kunne stå fram som foregangsland. (Sånn sett kunne jo Norge kjøpt kvoter for hele utslippet på 57,3 mill. tonn til en pris av 7,4 milliarder kroner, så hadde vi vært «klimanøytrale» uten å redusere utslippene med så mye som en kilo.)
En svært lesverdig kritikk av norsk energi- og klimapolitikk er gitt av økonomen Frode Fanebust i boka Selvbedraget. Norge og klimakrisen.
Kvotehandel er en tryllekunst. På den amerikanske prærien i gamle dager reiste smarte skurker rundt og solgte «løvepulver», «slangeolje» og andre vidundermidler til godtroende nybyggere. Stoltenberg selger løvepulver. Det har ingen påvist klimaeffekt, utsetter reelle løsninger og fører til et spekulativt marked for kjøp og salg av kvoter. Hvor ille det er, har blant annet miljøorganisasjonen Friends of the Earth vist i en rapport.
En farlig avsporing
Rapporten hadde tittelen: «A dangerous Distraction: Why offsetting is failing the Climate and People: the evidence».
Hovedkonklusjonene er:
• Kvotehandel gir mindre kutt i klimagassutslipp enn det vitenskapen mener er helt nødvendig for å unngå klimakatastrofe.
• Det er praktisk talt umulig å slå fast om kvoteprosjekter i utviklingsland fører til mindre utslipp. Samtidig gir kvotene de rike landa lov til å fortsette sine utslipp.
• Kvotesystemet utsetter helt nødvendige strukturendringer i de rike landa.
Kvotesystemet fungerer ikke i utviklingslanda. De blir ikke hjulpet til en lavkarbonutvikling, i praksis blir en stor del av kvotene brukt på kraftverk basert på fossilt brennstoff. Kvotesystemet øker forskjellen i utslipp per capita mellom rike og fattige land.
Oppdatering:
Statkraft taper stort på råtne kvoter.
Tips:
Her er en god og enkel forklaring på video.
Les mer om kritikken av kvotesystemet i Sammenbruddet.
