Hva skjer i havet?

0

Mens jeg holdt på med å samle grunnlagsmateriale til Sammenbruddet, kom jeg over rapporter fra det britiske miljøverndepartementet som sa at store mengder av dyreplanktonet i havet har forsvunnet den siste generasjonen. Det var rystende lesning. Hele 73% av dyreplanktonet skal ha forsvunnet siden 1960, og 50% bare siden 1990.

Deretter fant jeg andre rapporter som sa at det går samme veien med planteplankton. Dette er de små organismene som også dyreplanktonet lever av. Nedgangen er langsommere enn for dyreplankton, men med et fall på 1% i året, er det likevel et drama. Plankton er den nederste delen av næringskjeden i havet, de store fiskeslagene er totalt avhengig av at dette mikroskopiske livet finnes. Og vi mennesker liker å tenke på at vi er øverst i næringskjeden. Men derfor rammer det oss også når planktonet forsvinner.

Men det er alvorligere enn som så. Planteplankton står for fotosyntesen i havet. Gjennom fotosyntesen blir CO2 tatt opp og omdannet til oksygen. Planteplanktonet bidrar altså til å redusere konsekvensen av CO2-utslippene i atmosfæren og produserer halvparten av det oksygenet vi puster inn. Hva skjer med havet, hva skjer med atmosfæren hvis plantonet forsvinner eller blir enda mer redusert?

Noen klimafornektere har trøstet offentligheten med at det ikke er så farlig med økte utslipp av CO2, fordi det vil bli tatt opp i havet, og øker havtemperaturen, så vil enda mer av denne klimagassen bli oppløst i havvannet.

Men jo mer CO2 som oppløses i havet, jo surere blir havvannet. Ved Mauna Loa-observatoriet på Hawaii måles CO2-nivået i atmosfæren. Men der måles også surhetsgraden i Stillehavet. Målingene gjennom de siste tjue åra viser at mens CO2-mengden i atmosfæren har økt, har pH-verdien i havet sunket, det vil si: havet er blitt surere:

Sterk tendens til økende CO2-nivå og fallende pH

Det som skjer når CO2 tas opp i vann, H2O, er at det dannes karbonsyre, HCO3, slik:

CO2 + H2O => H+ +HCO3

De ekstra hydrogenionene som dannes i denne prosessen binder seg til CO3-ioner og danner enda mer karbonsyre, samtidig som det blir færre CO3-ioner. Dette er fatalt for det dyrelivet i havet som trenger disse ionene for å bygge skall og skjeletter. Disse skjelettene og skallene består av kalsiumkarbonat som dannes slik:

Ca2+ + CO32- => CaCO3

Blir havet surere, kan ikke skalldyrene, koralldyrene og alle de andre organismene i havet som er totalt avhengig av å bygge skall og skjeletter på denne måten, overleve. Mer CO2 i havet = lavere pH = massedød av mange former for dyreliv i havet.

Norsk polarinstitutt skriver at:

Reker vokser saktere og raudåta får dårligere skall. Når havet blir surere, får fisken mindre mat og fiskerne mindre fisk.

– Maria Fossheim og Kim Holmén

Prognosene for økt surhetsgrad i havet ser ikke hyggelige ut:

Det går mot at verdenshavene blir mye surere

Jeg blir skrekkslagen av dette fordi dette tyder på at det kan bli svært dramatiske endringer bare i løpet av noen få tiår, altså mens barnebarnet mitt blir en voksen mann.

Les mer om dette i Sammenbruddet, og bruk noen minutter på denne filmen:

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=5cqCvcX7buo&feature=player_embedded#!]

Forrige artikkelDen som har skal få
Neste artikkelSmarte løsninger
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).