Den som har skal få

0

«Den som har, skal få, og den som ikke har,skal bli fratatt selv det han har.» – Lukas 19,25

De rikeste 1 prosent av verdens befolkning har en like stor inntekt som de fattigste 57 prosent, ifølge FNs Human Development Report. Inntektsgapet mellom de rikeste 20 prosent (der hører de fleste nordmenn hjemme) og de fattigste 20 prosent i verden økte fra et forholdstall på 60:1 i 1990 til 74:1 i 1999 og er beregnet til å nå 100:1 i 2015.

Hvis det var grunn til å reagere på klasseforskjellene og fattigdommen i verden i 1968, er det det i enda større grad nå. I 2000 levde 2,8 milliarder for mindre enn 2 dollar om dagen, 840 millioner var underernært, 2,4 milliarder hadde ikke tilgang til noen form for forsvarlige sanitære forhold, og hvert sjette barn i grunnskolealder gikk ikke på skole. (UN Development Report)

I verden som helhet hadde dollarmilliardærene (2007) verdier for 3 500 milliarder dollar – over 7 prosent av verdens BNP. Dette dreide seg om 497 mennesker.

De rikeste av de rike tapte en del på finanskrisa fra 2008–2009, men siden har de tatt igjen det tapte og økt rikdommen sin til nye svimlende høyder.

Bruttonasjonalproduktet til de 41 fattigste landa (567 millioner mennesker) er mindre enn den samla formuen til verdens 7 rikeste personer. De fattigste 10 prosent av menneskeheten står for bare 0,5 prosent av forbruket, mens de rikeste 10 prosent står for 59 prosent. (Verdensbanken) FN vedtok såkalte tusenårsmål for å stake ut en kurs med redusert sult og fattigdom, og i noen år skjedde det en svak forbedring. Finanskrisa feide disse resultatene til side, og bare i 2009 økte antall fattige og sultne med over 100 millioner, ifølge FNs matvarefond, FAO. FN har ikke lagt fram tall for 2010 ennå, men vi vet at matvareprisene eksploderte og førte til opprør i mange land.

I mange land har arbeidsfolk opplevd en absolutt forverring av levestandarden. I USA har reallønna for produksjonsarbeidere og andre uten lederoppgaver falt markant fra 1973 til i dag. Inntil 1970 hadde reallønna steget hvert eneste tiår fra 1830. På syttitallet ble denne trenden brutt. Vendepunktet kom i 1973. Det hang sammen med at kostnadene med Vietnamkrigen for alvor begynte å melde seg, men det var også det året da oljekrisa slo inn i verdensøkonomien. Inntil da hadde oljeprisene vært lave og fallende siden 1920. Amerikansk kapital sto overfor mange problemer. Konkurrentene tok stadig større markedsandeler, krigsøkonomien, som til å begynne med fungerte som en stimulering, hadde for alvor begynt å tynge økonomien, og energien ble dyrere.

Fra da av har reallønna til amerikanske arbeidere falt fra tiår til tiår. Færre klarer å skaffe seg fulltidsjobb, og de som jobber fulltid, jobber mer enn før, mange opp mot 50 og 60 timer i uka. På tross av økonomisk vekst på hele 90-tallet var fortsatt reallønna i 1999 mindre enn i 1962 målt i sammenliknbare dollar. Finanskrisa og det som har fulgt etter den har bare gjort situasjonen verre.

Les mer om dette i Sammenbruddet.

Forrige artikkelÅ tenke det utenkelige
Neste artikkelHva skjer i havet?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).