Olje i solnedgang

0

Mens norske politikere som Ola Borten Moe tror at oljealderen bare er ved begynnelsen, har andre innsett at oljealderen har passert toppen og at oljeepoken i menneskenes historie er på vei mot solnedgangen.

Pentagon har innsett at det går den veien, og siden det amerikanske militærmaskineriet er den største forbrukeren av olje i verden, bekymrer dette strategene deres. I en rapport fra US Joint Forces Command blir det advart om at overskuddsproduksjonen av olje i verden kan bli helt borte, og fra 2015 kan mankoen være så mye som 10 millioner fat per dag. General James N. Mattis advarer i rapporten mot om at dette kan føre til redusert vekst og økt spenning, og kan føre til sammenbrudd i flere land.

Tyske Bundeswehr (dvs. Forsvaret) har gjort en studie av hva konsekvensen av synkende oljeproduksjon vil kunne bli for politikk og økonomi i verden. (Peak oil – Sicherheitspolitische Implikationen knappe Ressourcen). Konklusjonene er mer enn dystre:

Siden varetransporten er avhengig av råolje, kan prisene på internasjonal transport gå rett i været, noe som kan føre til manglende tilførsel av vitale varer, blant annet mat. Olje brukes direkte eller indirekte i produksjonen av 95 %prosent av alle industrivarer. «I et middels langt tidsperspektiv vil det globale økonomiske systemet og enhver markedsorientert nasjonal økonomi kollapse», mener utrederne til Bundeswehr.
Siden alle økonomiske sektorer er avhengig av olje, kan «peak oil» føre til hel eller delvis kollaps i markedene. «Et tenkelig alternativ vil være rasjonering styrt av regjeringene og fordeling av viktige varer, eller å sette opp produksjonsplaner eller andre tvangsmidler som kan erstatte markedsmekanismene i krisetider.»

Bundeswehr regner med at mange stater ikke vil klare å gjøre de nødvendige investeringene i tide, og frykter også for at demokratiet ikke vil overleve. Helt eller delvis sammenbrudd i samfunnets nøkkelfunksjoner kan skape «rom for ideologiske og ekstremistiske alternativer til dagens regjeringssystemer.». Dette kan igjen føre til åpen konflikt.

Amerikanske myndigheter har vedtatt at innen 2020 skal halvparten av Pentagons oljeforbruk komme fra bioenergi. En studie i Science i 2007 sa at bare å oppnå en 10 prosents dekning av drivstoffbehovet i USA fra biodrivstoff vil kreve at 43 prosent av jordbrukslandet i USA brukes til etanol og biodiesel.

Biodrivstoff er blitt lansert tungt som det miljøvennlige alternativet til olje og naturgass. Dette førte naturligvis til en investeringsboom i dyrking av mais, soya, raps med mer for å produsere drivstoff. I en verden der over en milliard mennesker, ifølge FN, rammes av sult, skal altså verdifullt jordbruksland brukes til å dyrke drivstoff til biler.

Produksjon av etanol til drivstoff i USA. Det meste kommer fra mais.

Fra 2001 til 2008 økte verdens produksjon av bioetanol fra 18,6 milliarder liter til 64,6 milliarder liter, mens biodiesel økte fra 1 milliard liter til 11 milliarder liter i samme periode. Etterspørselen etter biodrivstoff har drevet matvareprisene til svimlende høyder. Fra 2005 til januar 2008 økte den internasjonale hveteprisen med 143 prosent, mais med 105 prosent, ris med 154 prosent og oljevekster med 197 prosent.

I februar 2011 lå FAOs prisindeks for 6 av de viktigste matvarene på 236 poeng, mens indeksen nådde 213 i toppåret 2008, og det på tross av at det i 2008 var høy økonomisk aktivitet første del av året, mens 2011 var preget av nedgang og krise. Og nettopp matvareprisene var en grunnleggende årsak til den serien av folkelige opprør i arabiske land som innledet 2011.

Kilde: FAO

I 2010 ble mer enn en tredel av USAs maisproduksjon til bioetanol, og innen 5 år regner man med at hele 50 prosent av maisen i USA ender opp som biodrivstoff. At denne tendensen er skadelig for miljøet og til enda større skade for verdens fattige, begynner å bli nokså opplagt. Og nå har også Obama brukt sin autoritet til å drive produksjonen av biodrivstoff til enda større høyder, en økning på 200 prosent innen 2022.

Hva det vil bety for matvareprisene og for verdens fattige kan vi bare begynne å ane.

Forrige artikkelØkologisk fotavtrykk
Neste artikkelMøte om boka på Litteraturhuset i Oslo
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).