KINA 1999 – quo vadis?

0

Høsten 1998 besøkte jeg Kina sammen med journalist Peter M. Johansen fra Klassekampen. Vi hadde møter med ledere på toppnivå, på provinsnivå og vi møtte folk på grasrota. Våre undersøkelser fikk oss til å trekke denne konklusjonen: «Sjøl med synkende vekstrater vil Kina om 20 år ha større økonomisk tyngde enn USA. Dette vil skape grunnleggende og varige forandringer i verden. Antakelig sitter det allerede strateger i USA som frykter et rikt Kina enda mer enn de frykter Saddam.»

(Teksten er tidligere gitt ut som hefte av AKP og Studieforbundet Ny Verden)

forbudtbybarn

INNHOLD

Alternativ lenke:

http://www.akp.no/hefter/kina/kina.htm#_Toc440346229

Innledning

Jeg har besøkt Kina fem ganger tidligere, første gang i 1970, siste gang i 1984. En kan også si det slik: i løpet av fjorten år besøkte jeg Kina fem ganger og så var det femten år til neste gang. Det gir et slags perspektiv. Det Kina jeg møtte i 1970 og i 1977 skilte seg ikke veldig fra hverandre i økonomisk forstand. Det var rimeligvis store politiske forskjeller på ett plan ved at 1970 var fortsatt i kulturrevolusjonens tegn og de store revolusjonslederne Mao, Zhou Enlai og Zhu De var fortsatt i live og spilte en aktiv rolle. I 1977 var de alle døde og makta var midlertidig i hendene på den svake overgangsfiguren Hua Guofeng. Men på et djupere plan var ikke forskjellen mellom 1970 og 1977 så stor. Jordbruket dominerte fortsatt landet og tungindustrien var den dominerende delen av industrien. Politisk var det også i realiteten nokså små forskjeller.

Det Kina jeg opplevde i 1981 og 1984 var et Kina i forandring. Politisk var det blitt langt mer pragmatisk, men fortsatt hadde det ikke skjedd store synlige endringer på det politiske planet. Kommunistpartiets paroler dominerte fortsatt gatebildet og en måtte gå under overflaten for å begynne å ane forandringene. Økonomisk var det derimot begynt å skje mye, først og fremst på landsbygda. Politikken til Deng Xiaoping, som slo gjennom i partiledelsen i 1978, var begynt å sette sitt preg, særlig på jordbruket. Overgangen fra kollektive folkekommuner til privat jordbruk hadde skapt helt nye økonomiske og sosiale forhold på landsbygda. Vi som deltok på disse studiereisene så konturene av en ny kapitalistklasse tegne seg i den gule jorda, og vi så hvordan tradisjonelle kapitalistiske utbyttingsforhold vokste ut av forskjellen mellom rike jordbruksområder og fattige og mellom gunstig beliggenhet (i forhold til markeder, transport osv.) og ugunstig.

Det riktige begrepet er at vi så konturene av en ny kapitalistklasse, ikke at vi kunne slå fast at den hadde oppstått.

Femten år etter var forandringene dramatiske. Det begynner med det reint visuelle. Kinas byer ligner stadig mer på Hongkong eller Seoul enn på de byene jeg kjente. Skyskrapere skyter opp over alt og i et tempo som kan ta pusten fra de fleste. Vi besøkte Beijing, Shenyang, Dalian og Shanghai, og særlig Shenyang hadde jeg store problemer med å kjenne igjen i det hele tatt. En sliten og grå industriby hadde blitt forvandlet til en, i hovedsak, moderne storby. Og Shanghai hadde helt endret karakter, sjøl om det fortsatt var mulig å kjenne seg igjen på The Bund eller i de gamle gatene fra kolonitida.

På toppen av dette kommer alle de nye luksusbilene, alle de voldsomme reklameplakatene for all verdens kapitalistiske produkter og firmaer og all forurensinga fra bilene. Shanghai er i dag en boom-town, en by full av investeringer, prosjekter, nybygg, luksus og fattigdom side om side, en by med nyrike som anstrenger seg til det ytterste for å vise verden hvor rike de er og arbeidsløse på hvileløs jakt etter jobb. Skyskraperne vokser i været mens du står og ser på, men om de vil bli fylt med virksomhet når de er ferdige, eller om de vil bli stående som spøkelseshus, er det i mange tilfeller ingen som veit.

For å balansere bildet, er det ingen tvil om at levestandarden er økt betraktelig. Den vanlige kineser har bedre klær, bedre mat, flere kalorier, bedre boforhold enn for femten år sia. Det er et større og mer variert kulturtilbud, det er en større åpenhet overfor utlendinger, det er flere som studerer osv.

Reformene kom seinere til Shanghai enn resten av kystområdet, men de har til gjengjeld større tempo nå som de er gjennomført.

Hva slags system er det i Folkerepublikken Kina? Sjøl kaller landet seg en sosialistisk markedsøkonomi under proletariatets diktatur. Sosialisme og proletariatets diktatur er begreper som er brukt på så forskjellige samfunnsmodeller, at vi i denne rapporten skal prøve å konsentrere oss om det vi observerer og sette det inn i en marxistisk analyse av klassekrefter og økonomi.

I denne framstillinga vil vi bruke kinesernes egen terminologi når vi refererer til kinesiske kilder. I avslutningskapitlet skal vi prøve å problematisere dette og komme med noen forslag til analyse. Men vi kan ikke understreke ofte nok at vi har besøkt Kina i meget kort tid, vi har besøkt få steder og truffet få mennesker. Vi har bare vært i kystområdene og har ikke besøkt landsbygda. Og vi snakker ikke språket. Dette betyr at vår rapport skal tas nøyaktig som det den er, nemlig en rapport fra en kortvarig studiereise kombinert med egen lesning. Studiereisen ble gjennomført i november 1998 av Peter M. Johansen og Pål Steigan. Vi reiste på oppdrag fra AKP, som i mange år har drevet studier av økonomiske utviklingsmodeller i den tredje verden. I Kina kjøpte vi tjenester i form av hotellopphold, reiser, tolketjeneste osv. fra det offisielle reisebyrået. Tidligere var det offisielle forbindelser mellom AKP og KKP. Det har det ikke vært på mange år. Men vi møtte naturligvis representanter for KKPs utenriksavdeling, både sentralt og lokalt. Vi var interessert i å få kunnskaper om Kinas offisielle politikk, i tillegg til det vi kunne samle sammen av opplysninger og inntrykk fra andre kilder. Denne rapporten er i sin helhet skrevet av Pål Steigan. Berettiget og uberettiget kritikk kan derfor rettes til undertegnede. Når den delvis er skrevet i vi-form og delvis er holdt i jeg-form er det fordi en del av de vurderingene som ligger til grunn er diskutert med Peter. Hans Kina-kunnskaper er betydelig større enn mine egne, så jeg har kunnet trekke veksler på dem.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Formålet med reisen

Det er mange gode grunner til å studere Kina. En åpenbar grunn er at landet har over en femdel av menneskeheten som innbyggere. Etter bestemte kriterier (se seinere) har Kina verdens nest største økonomi, nest etter USA, og det har en av verdens raskest voksende økonomier. Kina er et land i den tredje verden, og står derfor overfor mange av de samme problemene som flertallet av menneskeheten sliter med. Det er derfor nærliggende å spørre seg om det finnes generelle lærdommer som kan trekkes av Kinas erfaringer. Undertegnede har tidligere gjennomført tilsvarende studiereiser til Japan, Sør-Korea og Indonesia. De østasiatiske «tigerøkonomiene» har utvilsomt vært forbilder for Kina under moderniseringsprosessen. Hvilke konsekveser har det fått, og vil Kina være i stand til å styre unna de problemene de andre østasiatiske landa har kommet opp i?

Kinas politiske og økonomiske kurs ble lagt dramatisk om i 1978, da sentralkomiteen ga sin tilslutning til Deng Xiaopings politisk-økonomiske program. Tjue år etter er det på tide å se hva som har blitt konsekvensens av dette. Deng ville at «noen skal bli rike først» «for at resten skal bli rike seinere». Hva har blitt de økonomiske realitetene av dette? Det er kjent fra aviser og andre media at dette har ført til store klasseskiller. Det er også kjent at Kina nå har en hær av arbeidsløse og en ukontrollert flukt fra fattigdommen på landsbygda til en usikker tilværelse i storbyene. Blir sosial uro det neste?

Mao Zedong skrev i 1956 en artikkel med tittelen «Om de ti viktigste forholdene». Her skisserer han noen av de aller viktigste økonomiske og sosiale motsetningen i Kina:

  1. Forholdet mellom tungindustri på den ene sida og lettindustri og landbruk på den andre.
  2. Forholdet mellom industri i kystområdene og industri i det indre av landet.
  3. Forholdet mellom økonomisk oppbygging og oppbygging av forsvaret.
  4. Forholdet mellom staten og produsentene.
  5. Forholdet mellom sentrale og lokale myndigheter.
  6. Forholdet mellom han-nasjonaliteten og minoritetsnasjonalitetene.
  7. Forholdet mellom parti og ikke-parti.
  8. Forholdet mellom revolusjon og kontrarevolusjon.
  9. Forholdet mellom riktig og galt.
  10. Forholdet mellom Kina og andre land.

Mye av Kinas skjebne rommes i disse ti forholdene. De var ikke bare gyldige på femtitallet, men også i dag. I denne rapporten skal vi særlig komme til å berøre punkt 1., 2., 4., 8. og 10.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Reiserute og program

Vi besøkte Beijing der vi blant annet møtte representanter for de sentrale myndighetene på forskjellige områder. Deretter dro vi til Liaoning-provinsen i nordøst og besøkte provinshovedstaden Shenyang og havnebyen Dalian. Derfra fløy vi til Shanghai der vi hadde et tettpakket program med lokale representanter for næringsliv, myndigheter og folk fra kultursektoren.

Zhang Falian og Zhen Zhi Hui

Zhang Falian, tolk og politisk analytiker og Zhen Zhi Hui, tolk og representant for Shanghais UD

Onsdag 4/11
Ankomst Beijing, innkvartert på hotell Minzu i Beijing sentrum.
Omvisning i Den forbudte byen.
Torsdag 5/11
Med bil til Ba Da Ling og Den store muren.
Om ettermiddagen møte med Zhu, visesjef for liaisondepartementet.
Fredag 6/11
Møte med partiforlaget ved generaldirektør Luo Shugang.
På ettermiddagen dro vi til partiskolen og møtte ledelsen der. På kvelden var vi på bankett med Ma Wen Pu, viseminister for partiets utenriksavdeling og diskuterte diverse spørsmål med ham. Vi markerte blant annet vårt ønske om at Kina skulle være mer aktivt i å stå i mot USAs krigspolitikk mot Irak. Vi diskuterte økonomi, klassemotsetninger i Kina. Ikke overraskende var vi fortsatt uenige om Tienanmen 1989.
Lørdag 7/11
Samtale med en filippinsk journalist og hans kone.
På ettermiddagen besøkte vi Himmelens tempel, et Ming-tempel til ære for sola, bygd med sikte på høytidelighetene ved vintersolverv.
Avreise fra Beijing med tog om kvelden. Mål: Shenyang.
Søndag 8/11
Ankomst til Shenyang. Vi ble mottatt av lederen av utenriksavdelinga i Liaoning-provinsen, Zhang Ru Ming, med følge. Besøkte det nest største markedet i Kina.
Besøk i Qing-palasset. Bygd tidlig på 1600-tallet da Qing-keiserne ennå bare var en lokal makt i nord. Seinere overvant de Ming og fra 1644 til 1911 regjerte de Kina.
Bankett og diskusjoner med Zhang på kvelden.
Mandag 9/11
Rundebordspresentasjon om omstrukturering av statsbedriftene.
Etter lunsj var vi på bilfabrikken Jin Bei, den var 50% eid av Toyota.
Spaserte en runde borti nærliggende arbeiderområder. Massevis av små, enkle spisesteder.
Tirsdag 10/11
Toget til Dalian.
Vi bodde på Nan Shan gjestehus nær det gamle japanske kolonikvarteret. Omvisning i byen. Besøk på et nytt konferansesenter. Besøk i byens dyrehage.
Bankett med Nicholas Zhang, visedirektør i Dalians UD-kontor. Kveldstur i downtown Dalian.
Onsdag 11/11
Vi dro ut til den nye økonomiske sonen i Dalian møtte ledelsen for sonen. Besøkte etterpå byens store skipsverft.
På ettermiddagen fløy vi til Shanghai. Mottatt av partiets utenriksavdeling. Spasertur i byens største handlegate.
Torsdag 12/11
Besøkte Sino-Nor joint venture – Shanghai Nycomed Pharmaceutical Co. ltd.
Deretter dro vi til Oriental Pearl Tower, Shanghais 460 meter høye radio- og TV-tårn. Etter lunsj dro vi ut til Wai Gaoqiao Free Trade Zone, der vi møtte ledelsen for sonen, besøkte havna og Shanghai JVC Electronics Co. ltd. Så biltur halvveis rundt Shanghais indre ring.
Fredag 13/11
Vi besøkte Shanghai Bibliotek.
Etter lunsj dro vi på besøk i et boligområde der vi møtte distriktskomiteen og folk fra nærmiljøet, blant annet en trivelig pensjonistfamilie. Så bankett og diskusjoner med Yang Guoqiang, visegeneraldirektør i Shanghais utenrikskontor.
Lørdag 14/11
Dro til Shanghai Museum etter frokost. Etter lunsj en tur til Yu Yuan-hagen, et vakkert Ming-anlegg i sentrum. Så var vi i Foreign Languages Press og tok en kveldstur på The Bund.
Søndag 15/11
Hjemreise.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Tidligere diskusjoner i Kina

En begivenhet som går igjen i all omtale av Kinas nyere historie er det 3. plenumsmøtet i partiets 11. sentralkomite. På dette møtet i 1978 ble Deng Xiaopings økonomiske reformprogram vedtatt. Dette var innledninga på en vei vekk fra sentral planlegging og stadig mer i retning av markedsøkonomi. Folkekommunene, som var blitt innført på Maos initiativ i 1958, ble oppløst og etter kort tid erstattet av privat jordbruk. Reformene begynte på landsbygda, og fortsatte fra jordbruk til lettindustri. Deretter begynte man å opprette de spesielle økonomiske sonene, der Shenzhen ved Hongkong var den første. De første sonene lignet veldig på tilsvarende soner andre steder i den tredje verden, der utenlandsk kapital fikk muligheten til å utnytte billig lokal arbeidskraft, praktisk talt til alle døgnets tider. Seinere har reformene blitt overført til byene i kystområdene og nå står byene i innlandet for tur.

Jeg besøkte Kina som leder for AKP-delegasjoner i 1981 og i 1984. I 1981 hadde vi en del meget interessant diskusjoner om forholdet mellom plan og marked og om mulighetene for at markedsøkonomien i Kina kunne generere en ny kapitalistklasse. Vi påsto at når man slapp de kapitalistiske kreftene løs, ville også visse økonomiske lovmessigheter gjøre seg gjeldende. Enkelte folk ville tilegne seg det samfunnsmessige overskuddet og benytte denne fortjenesten til å sikre seg merverdien fra andre menneskers arbeid. Vi lyktes også i å påvise at dette allerede hadde skjedd i og i nærheten av Shenzhen der f.eks. femti familier i en tidligere fattig fiskerlandsby hadde utnyttet sitt transportmonopol til å akkumulere så store formuer at de kunne bygge et internasjonalt hotell og ansette 600 mennesker. Framveksten av kinesiske kapitalister var ikke bare en forestilling som hadde oppstått i våre hoder, det var en del av kinesisk virkelighet. Vår dokumentasjon av det vi kalte «statskapitalistiske» virkemidler var så uomtvistelig at guvernøren for Shenzhen tok dette begrepet inn i sin tale ved avslutning av vårt besøk. Den var også så tydelig at lederen for statens planleggingskommisjon i Beijing måtte ta hensyn til den i vår diskusjon av de økonomiske reformene.

Det problemet vi ofte sto overfor i diskusjonene i 1981 og 1984 var at de kinesiske representantene i liten grad var kjent med eller brukte tradisjonelle marxistiske begreper. For kinesere som ikke har hatt noen personlige erfaringer med kapitalismen, men bare kjente begrepet som synonym for alt som er kriminelt, galt, undergravende osv., var det veldig vanskelig å forholde seg til en diskusjon av de nye kapitalistiske elementene i kinesisk økonomi.

Med erfarne og skolerte kadre, og særlig folk med internasjonal erfaring, stilte det seg annerledes. I samtalene med dem var det mulig å få både interessante diskusjoner om dette og tilleggsopplysninger om problemet. Disse folkene argumenterte annerledes for reformene enn de offisielle mediene. De argumenterte omtrent slik Lenin argumenterte for Den nye økonomiske politikken (NEP) i Russland i 1920-åra: «Vår sosialisme har en lav produktivitet, vi klarer ikke å skape et sterkt nok fundament for en utviklet sosialisme uten å ta et skritt tilbake, uten å slippe løs også kapitalistiske krefter til å utvikle produktivkreftene i landet.»

Fortsatt møter man argumenter i samme gate, og Dengs begrep «sosialismens første stadium» er et begrep som på ett vis inkluderer en slik argumentasjon.

Men ingen som har besøkt Kina de seinere åra, og som har noe som helst kunnskap om historie, kan være i tvil om at det Kina nå gjør er noe ganske annet og mye mer vidtrekkende enn Lenins NEP-reformer.

Da vi reiste til Kina formulerte vi målet for studiereisa slik:

«Vårt primære ønske er å studere den økonomiske og sosiale utviklinga i Kina. Spesielt er vi interessert i å finne ut hvordan Kinas raske økonomiske utvikling har påvirket de sosiale forholda i Kina. Vi tenker på forholdet mellom de fattige og de nyrike, forholdet mellom by og land, forholdet mellom kystregionen og innlandet, forholdet mellom statsbedriftene og de private bedriftene, forholdet mellom planøkonomi og markedsøkonomi. Hvilke sosiale spenninger har oppstått og hvordan behandles de? Hva med arbeidsløsheten? Det rapporteres om en stor, permanent arbeidsløshet. Hvordan ser man på den og hva gjøres?»

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Økonomisk status

Rett forut for vårt besøk i Kina forelå det to analyser av Kinas økonomi, som begge har interesse i denne sammenhengen. Den ene var Verdensbankens rapport «The World Bank and China» som var lagt ut på nettet (www.worldbank.org/html/extdr/offrep/eap/cn2.htm ) og den andre var foretatt av redaksjonen i The Economist og utgitt i magasinets utgave 24. oktober 1998.

The Economist gjør et kort historisk overblikk og peker på at mellom 1820 og 1952, da verdensproduksjonen økte åtte ganger, falt Kinas andel av verdens BNP fra en tredel til en tjuendedel. Dette er et statistisk uttrykk for hva kolonialismen betydde for Kina i form av en økonomisk katastrofe uten sidestykke. Gjennom krig, kanonbåtdiplomati og rå terror ble Kina åpnet for stormaktene. Prisen det kinesiske folket måtte betale kan også uttrykkes i disse enkle nøkkeltallene som det britiske finanstidsskriftet viser til. Kinas inntekter per innbygger falt fra å ligge på verdensgjennomsnittet til å ligge på fjerdeparten av verdensgjennomsnittet.

I 1949 brøt Kina ut av den imperialistiske dominansen og bygde sin egen økonomi ut fra sine egne behov. Dette skapte en storindustri og en materiell basis for igjen å øke folkets materielle velstand. Uten de 29 årene fra 1949 til 1978 hadde den raske økonomiske utviklinga etter 1978 ikke vært mulig. The Economist skriver at Kinas gjennomsnittlige årlige vekst fra 1978 til 1998 har vært 9%. Kinas inntekt per innbygger har økt fra en fjerdedel av verdensgjennomsnittet til halvparten av snittet. Landets andel av verdens BNP har økt fra 5% til 10%. Målt etter kjøpekraft har Kina i dag verdens nest største økonomi, bare overgått av USA.

Selv om Kinas vekst skulle synke til 5,5% per år, noe som er realistisk hvis erfaringene fra Japan, Taiwan og Sør-Korea skal legges til grunn, vil Kina i 2015 nå igjen USAs samlede BNP.

I rapporten fra Verdensbanken blir det først og fremst lagt vekt på de økonomiske endringene fra 1978. De økonomiske reformene som ble lansert av Deng Xiaoping blir høylydt applaudert. Overgangen fra kommandoøkonomi eller planøkonomi til markedsorientert økonomi er helt i tråd med bankens økonomisk-ideologiske program. I rapporten pekes det på at analfabetismen har blitt voldsomt redusert i løpet av disse tjue årene, at forventet levealder er høyere og spedbarndødeligheten lavere enn i langt rikere nasjoner. Det vises også til at de 200 millionene kinesere som levde i absolutt fattigdom har fått bedret sine levekår slik at de har kommet over den offisielle fattigdomsgrensa.

Kinas økonomi

1995

1996

1997

Vekstrater (%) 
BNP

10.5

9.6

8.8

Eksport

13.2

8.3

27.7

Import

10.8

8.8

9.4

Inflasjon (%)(CPI)

17.1

8.3

2.8

Nasjonalregnskapet (% BNP)  
Overskudd

.1

.5

2.5

Brutto investeringer 

40.8

39.2

36.9

Offentlige finanser (% BNP) 
Budsjettbalanse 

-1.7

-1.6

-1.6

Utenlandsk finansiering

-.1

0

-.1

Program (Verdensbankens FY) ($million)

FY95

FY96

FY97

Utlåning 

3,000

2,970

2,815

Brutto utlegg 

2,207

2,199

2,121

Kilde: Verdensbanken 1998. FY= fiscal year, regnskapsår.

Økonomiske nøkkelfaktorer og trender

1976

1986

1996

1997

GDP (US$ billions)

148,8

295,7

825

935

Gross domestic investment/GDP

28,4

37,7

39,2

38,2

Exports of goods and services/GDP

5,1

12,2

19,3

22,3

Gross domestic savings/GDP

29

35,2

41,3

42,2

Gross national savings/GDP

29

35,3

40

42,2

Current account balance/GDP

0,2

-2,5

1,1

4,3

Interest payments/GDP

0

0,2

0,6

0,6

Total debt/GDP

0

8

15,6

14,8

Total debt service/exports

0

9,6

8,8

9,2

Present value of debt/GDP

,,

,,

14,1

,,

Present value of debt/exports

,,

,,

65,1

,,

1976-86

1987-97

1996

1997

(average annual growth)
GDP

9,3

10,1

9,6

8,8

GNP per capita

8,3

8,5

8,6

7,2

Kilde: Verdensbanken

Kina har vært medlem av Verdensbanken siden 1981 og har vært bankens største låntaker siden 1992. I 1998 har Kina lånt 2,62 milliarder US$ fra banken, slik at total gjeld til banken er på 31,1 mrd. US$. Likevel utgjør dette beløpet ikke mer enn ca. US$ 2,50 per innbygger, noe som er det laveste i hele Øst-Asia.

Betalingsbalanse
mill. US$

1976

1986

1996

1997

Eksport av varer og tjenester

7 383

29 583

171 700

207 800

Import av varer og tjenester

7 125

37 472

154 100

167 200

Handelsbalanse

258

-7 889

17 600

40 600

Kilde: Verdensbanken

Verdensbanken, som har støttet Kinas økonomiske reformer, gir en ganske optimistisk vurdering av Kinas framtidsutsikter. The Economist derimot, leser tallene og tegn i sol og måne annerledes.

Tidsskriftet siterer Beijing-økonomen Hu Angang som antyder at tallet på arbeidsløse i 1999 vil gå opp til 18 millioner. The Economist mener også at Kinas tall for økonomisk vekst i beste fall er sterkt misvisende, i verste fall direkte feilaktige. Her siterer man et Montreal-basert tidsskrift, The China Analyst, som mener at dersom man trekker fra bedriftenes lageroppbygging, kan Kinas vekst i siste kvartal 1998 være så lav som 2%.

The Economist mener også at den asiatiske krisa vil komme til å ramme den kinesiske økonomien sterkere enn det man offisielt er villig til å innrømme.

Det britiske finanstidsskriftet griper også fatt i en av Maos ti viktigste forhold, (riktignok uten å vise til Mao), nemlig forholdet mellom kysten og innlandet. Bladet mener at denne kløfta nå er blitt så stor at den truer Kinas stabilitet. Man sammenlikner situasjonen i dag med situasjonen på 1800-tallet da traktathavnene med deres utenlandske enklaver hadde en levestandard og en økonomi uten kontakt med bondemassene i landet innenfor. «Fordelene med de vestlige investeringene, teknologi, moderne bedriftsledelse og markedsføring har ikke blitt spredd utover kystområdene, og de står derfor i fare for å bli helt skilt fra resten av Kina.» Bladet mener videre at den tilsynelatende suksessen for utenlandske investeringer i kystsonen bygger på en fiksjon og at realiteten er at mer enn halvparten av de multinasjonale selskapene som har etablert seg i Kina taper penger. I alt er 120.000 utenlandske selskaper etablert i Kina.

I motsetning til hva man kan få inntrykk av når man besøker kystbyene, er det fortsatt landbruket som står for størstedelen av økonomien, skriver The Economist. Bladet mener også at det er så som så med sentralregjeringas evne til å styre den økonomiske utviklinga, sjøl evnen til skatteinnkreving synes å ha gått ned: I 1989 var skatteinngangen 30% av BNP mot bare 12% i dag.

The Economist anklager også kinesiske myndigheter og særlig de lokale lederne for å drive korrupsjon i stor stil. Privatisering og reform «har blitt en anledning for bedriftsledere og deres gudfedre i lokalregjeringene til å sikre seg personlig kontroll over uoverskuelige mengder felleseiendom, det Xiao Geng ved Hong Kong University kaller ‘privatisering av inntekter og sosialisering av tap’».

Ubalansen mellom kystregionen og innlandet har trukket 100 millioner arbeidssøkere fra innlandet mot kjøttgrytene ved kysten. Bare i Shanghai antar myndighetene at det er ca. 3 millioner «flytende befolkning».

The Economist siterer kilder som sier at den kinesiske statens gjeldsgrad i 1988 hadde økt til 82%, mens tallet i 1995 hadde økt enda mer, til 570%. I følge bladet betyr det at kinesiske statsbedrifter er enda mer gjeldstynget enn de sørkoreanske chaebol. Alt dette gjør Kina sårbart for økonomisk nedgang, slik som krisa i Asia. The Economist hevder også at 3 av 4 kinesiske statsbanker er insolvente, nedlesset med dårlige lån. Med så dystre tall blir det naturligvis en gåte hvorfor Kina ikke for lengst har fulgt de østasiatiske økonomiene ned i krisa. The Economist oppgir den store private sparinga til kinesiske husholdninger som en av forklaringene. Kinesiske banker sitter i dag med 600 milliarder US$ i kapital fra husholdningene.

Vår studiereise var for kort og for konsentrert om noen få byer i kystsonen til at vi kan verifisere eller falsifisere The Economists dystre spådommer. Men med krisa i land som Indonesia, Malaysia og Sør-Korea i tankene, bør man være forsiktig med å ta lett på muligheten av at Kina kan rammes av samme type krise som resten av Asia, og i så fall vil det være et fall som vil sette dype spor i hele verdensøkonomien.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

De forestående reformene

Verdensbanken peker ut følgende områder som de mest nærliggende for Kinas videre reformprogram:

  • Sørge for makroøkonomisk stabilitet og videreføring av reformene.Verdensbanken frykter tydeligvis ei krise i Kina, og prioriterer derfor stabilitet på topp. Banken aksepterer et lavere tempo i reformprogrammet hvis det må til for å sikre stabilitet.
  • Reformering av bank og finans. Dette handler om å sanere bankenes dårlige lån, øke kontrollen med bankvesenet og opprettelse av et obligasjonsmarked.
  • Omstrukturering av de statseide bedriftene. Dette dreier seg om styrte konkurser, fusjoner, redusert statlig styring, åpning for privat kapital. Dette handler også om å «frita» bedriftene for ansvar for pensjoner og sosiale tiltak og overføring av dette til samfunnet.
  • Omlegging av offentlige finanser. Dette handler om å opprette tiltak for arbeidsløse, arbeidsmarkedsreform, sosialstøtte, endring av skattepolitikk m.m.
  • Reduksjon av fattigdom og menneskelig utvikling. Fortsatt lever ca. 270 mill. kinesere for under 1US$ per dag. Kinesiske myndigheter har satt seg som mål å eliminere den mest ekstreme fattigdommen innen 2000. Det handler om å utlikne noe av ubalansen mellom kysten og innlandet og det handler om kamp mot HIV og AIDS.
  • Produktiviteten i jordbruket. På hele 1990-tallet har produktiviteten i jordbruket sakket etter produktiviteten i industrien. Myndighetene prøver å stimulere til økt produktivitet i landbruket for å motvirke dette.
  • Fjerne flaskehalser. Både transport, telekommunikasjon og energi er sektorer som er dårlig utviklet for å imøtekomme Kinas behov. Det neste tiåret vil det bli investert minst 750 mill. US$ for å rette på dette.
  • Beskyttelse av miljøet. Kina er beryktet for alvorlige miljøproblemer knyttet til den industrielle veksten. Nå er det satt av store fonds for å redusere disse problemene.

Under vårt besøk satte vi spesielt søkelys på reformene av statsbedriftene, arbeidsløsheten og de økte sosiale ulikhetene. Vi knyttet dette til forsøk på en helhetsanalyse av Kinas økonomi og strategi.

Arbeidsløshet og privatisering

Zhong Pengrong som er direktør for et privat konsulentbyrå i Beijing snakket nylig (desember 1998) om Kinas arbeidsløshet på en konferanse organisert av Kinas journalistforbund. Zhong regnes i følge China Daily som en av landets fremste eksperter på sysselsetting. Han sa at sjøl om den registrerte arbeidsløsheten i de kinesiske byene er på bare 3%, er det virkelige tallet på arbeidsløse, inkludert oppsagte arbeidere og arbeidsløse bønder anslagsvis mellom 150 og 260 millioner, det vil si mer enn 20% av arbeidsstyrken. Han mente derfor at det er meget viktig for landets utvikling at det skapes så mange arbeidsplasser som mulig.

Zhong sa også at 90% av de oppsagte arbeiderne har blitt med på statlige omplasseringsprogrammer, der staten og det lokale næringslivet samarbeider om å finne nye arbeidsplasser for de oppsagte. Zhong roste Wenzhou i Zhejiang-provinsen for å ha fremmet privat næringsliv for å skape nye arbeidsplasser. Titusener av jobber skal ha blitt utviklet på denne måten.

Vi tok opp problemet med arbeidsløsheten flere steder, mest konkret i stålindustribyen Shenyang og i Shanghai. Ingen var villige til å formulere problemet så skarpt som Zhong Pengrong, men tendensen i det vi fikk vite gikk i samme retning. Det er en viss begrepsforvirring om hva man mener med arbeidsløs. I noen tilfeller brukes det bare om folk som har mistet jobben, altså oppsagte arbeidere. Men begrepet oppsagte arbeidere brukes også om pensjonister som har blitt strøket av bedriftenes lønningslister og som har behov for offentlig pensjon og ikke en ny jobb. Det brukes også om folk som nylig har fått seg en ny jobb etter at de har vært oppsagt. Og mens Zhong Pengrong regner med de kronisk undersysselsatte på landsbygda i sine tall, noe som må være riktig for å se helheten i problemet, fant vi få som var villige til å se dette som et arbeidsløshetsproblem.

Skomaker i Beijing

Skomaker på gata i Beijing

Vi besøkte et lokalt arbeidskontor i Shanghai og fikk et foredrag om hvordan de løste de daglige problemene med å finne jobber til folk. Inntrykket er at et mindretall kunne formidles til nye jobber direkte, men kontoret stilte en garanti om en eller annen form for jobb umiddelbart, eller trygd. Trygden ble oppgitt til en minsteutbetaling på 500 yuan i måneden, noe som er tøft å klare seg på i Shanghai. Man måtte ta den jobben man fikk, hvilket kunne bety hva som helst. Kvinner hadde større problemer med å få ny jobb enn menn og størst problemer hadde eldre arbeidstakere. Ledelsen ved kontoret hadde besøkt Nord-Europa for å se på ordningene der, og inntrykket er at Kina prøver å finne fram til en slags velferdsmodell med et visst sikkerhetsnett til erstatning for de garanterte utbetalingene i de oversysselsatte statsbedriftene.

Men det er en lang og tung vei å gå. I Shenyang hadde vertskapet lagt opp til en stor rundebordskonferanse for oss om de økonomiske reformene. Hovedvekten ble lagt på omstrukturering av statsbedriftene, arbeidsløshet og omskolering. Her var det etablert et samarbeid mellom staten, statsbedriftene, private bedrifter og fagforeningene, og Gu Zhiming fra Liaoning-provinsens fagforeningsledelse traff spikeren på hodet da hun sa at hun følte seg uvel når hun måtte prøve å forklare arbeiderne at det var i deres egne langsiktige interesse at de mistet jobben. Fagforeningene har ikke noen reell makt, men må prøve å sikre arbeiderne de rettighetene de har krav på. Samtidig er fagforeningene satt i den klemma at de også skal forsvare samfunnets og bedriftenes interesser, og når det er konflikt mellom disse interessene skal de prioritere samfunnets og bedriftenes interesser over arbeidernes. Akkurat dette er ikke noe nytt i Kina, slik har det vært hele tida. I den grad det har vært noen utvikling, har fagforeningene fått litt mer reell innflytelse enn før.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Omlegging av statsbedriftene

Statsbedriftene i Kina er tunge strategiske hjørnesteinsbedrifter. De har betydd svært mye for å legge et industrielt fundament for det nye Kina, men de har vært meget konservative. Så lenge de kunne nå planmålene sine med å sysselsette flere folk, har de ikke blitt stilt til ansvar for ressursbruken. Dette har ført til stagnasjon. Det har ikke gjort saka bedre at de har hatt det man kan kalle føydale trekk. En ansatt i en statsbedrift kunne riktignok ikke miste jobben, men han kunne heller ikke si opp. Her skulle han jobbe og her skulle han få dekket sine behov for alt fra daghjem til pensjon. På denne måten har statsbedriftene fått en rekke andre oppgaver enn å produsere biler eller stål.

I etterpåklokskapens bleke lys kan man si at det skulle vært gjort noe radikalt med statsbedriftene for lenge siden. Hadde man tatt fatt i problemet innenfor planøkonomien, er det ikke sikkert at krisa hadde vokst seg så stor. Nå blir fallet desto større. Det gjøres en rekke grep for å legge om statsbedriftene. Oppgavene deres endres ved at det sosiale kravet som var stilt til dem fjernes og overtas av samfunnet. Bedriftenes ledelser får frie hender til å gjennomføre oppsigelser, nedbemanning og rasjonalisering. Man åpner for private mindretallsaksjonærer på eiersida, og man legger opp til at statsbedriftene ikke skal styres av staten på annen måte enn gjennom generalforsamlinga og aksjeflertallet. De millionene med ansatte som kommer til å miste jobben, skal i hovedsak sysselsettes i privat virksomhet, eventuelt med statlige subsidier.

Det innrømmes at Kinas mangelfulle sosiale sikkerhetsnett er en alvorlig hindring for denne reformen. På et møte i Den allkinesiske industri- og handelsføderasjonen i desember 1998 ble det pekt på at uten et sosialt sikkerhetsnett med generell dekning, vil ikke Kina lykkes i å gjennomføre reformene, skriver China Daily. Arbeidernes frykt for å slutte i statsbedriftene og begynne i privat sektor bunner i det dårlige velferdstilbudet. Nå skal det gamle systemet erstattes av et offentlig pensjons- og velferdssystem finansiert av staten, bedriftene og den enkelte. Dette skal dekke pensjoner, arbeidsløysetrygd og helseforsikring. Det rapporteres at 90% av statsbedriftene oppfyller sine betalingsforpliktelser til fondet, mens bare en liten del av de private selskapene gjør det.

Liaoning-provinsen som vi besøkte hører til det gamle tungindustrielle beltet i nord. Her ligger det gamle Anshan-stålverket, fabrikken som var et utstillingsvindu for Maos politikk. Nå er det og den andre tungindustrien teknologisk akterutseilt og med store markedsproblemer, først og fremst på grunn av den internasjonale krisa. Det betyr at omstillingsprosessen her vil komme til å ryste hele provinsen, med muligheter for å utløse politisk og sosial uro. Hvis omstillingsprosessen derimot skulle lykkes i Liaoning, vil den antakelig lykkes i hele landet.

Omlegginga av statsbedriftene og opprettelsen av et sosialt sikkerhetsnett henger også sammen med innføring av det sivile lovverket. I følge myndighetene tar man sikte på å styrke legaliteten i samfunnet og distansere seg fra vilkårlighet og tilfeldighet i lovverk og lovanvendelse.

Smog over Beijing

Smogen henger tungt over høyblokkene i Beijing

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Inntrykk fra Beijing

Siden jeg besøkte Beijing i 1984 var den svært forandret, det vil si det sentrale av byen omkring Tienanmen, var ved det gamle, men mot utkantene hadde det skjedd mye. Øst for Tienanmen er de fleste internasjonale storhotellene og her finnes også en rekke hovedkvarterer for multinasjonale selskaper. Men også i vest var det mange nye skyskrapere, blant annet et utall bankpalasser. Industrial Bank of China, Agricultural Bank of China, Commercial Bank of China, og ikke minst Everbright Bank of China (!) er komplekser man passerer på vei til Ba Da Ling og Den store muren. Reisa dit, som i sin tid var litt av et prosjekt, går nå for det meste på en seksfelts motorvei og er gjort unna på en drøy time.

Men akkurat som byggeprosessen har vært voldsom, er forurensinga blitt det også. Så lenge jeg har kjent byen har den riktignok vært en plage for oss allergikere, men tidligere var det mye kullforurensing det gikk på, nå er det mye mer CO2 og svevestøv. Til enkelte tider av døgnet er biltrafikken forferdelig. Skal Kina lykkes med sine moderniseringer, må myndighetene ta miljøproblemene langt mer alvorlig enn de gjør nå. Det forurensningsnivået som er i Beijing i dag betyr for tidlige dødsfall blant astmatikere og eldre mennesker og det betyr mer sjukefravær og dårligere livskvalitet.

Ellers var inntrykket fra Beijing at byen på mange måter har beholdt sitt særpreg. Den er fortsatt den majestetiske hovedstaden i nord. Mer regulert og mindre anarkistisk enn Shanghai, men også mye mindre dynamisk og initiativrik.

En fordel ved å besøke Beijing er at man kan få møte folk fra den nasjonale ledelsen, med de fordelen det gir. Men helst bør man ha samtalene etter en rundtur i landet, og ikke først, slik vi hadde. Når man tar samtalene til slutt, er det mulig å stille langt mer konkrete og poengterte spørsmål og ha mye mer å fare med enn når man diskuterer uten først å ha sett virkeligheten ute i landet.

Når det er sagt, var samtalene både med liaisondepartementet og partiskolen interessante nok, og de har bidratt til bakgrunnsmateriale for det denne rapporten inneholder om myndighetenes strategiske vurderinger.

Shenyang og Dalian

Shenyang er hovedstaden i Liaoning-provinsen. Provinsen ligger til Gulehavet og er en del av det nordlige industri- og jordbruksbeltet. Shenyang har vært en tungindustriby, og er det delvis fortsatt, men det er servicenæringene og handelen

Shenyang skyline

Shenyangs nye skyline

som vokser mest. Her besøkte vi Kinas nest største marked, et marked der både private og kollektiver selger sine varer. Det er helt enormt, og viser i hvor høy grad Kina er blitt orientert mot markedsøkonomi. For noen få år siden krydde det av russiske oppkjøpere her. De kom i fulle fly mange ganger i uka, særlig fra Irkutsk, kjøpte opp i stort og solgte over hele Russland. Men krisa i Russland har nesten stoppet strømmen av kjøpmenn. Nå kommer det et fly bare nå og da, men det interne kinesiske markedet blomstrer som aldri før.

Vi besøkte den delvis Toyota-eide Jin Bei-fabrikken. Den produserer minibusser og gjør det godt. Men den har ikke et japansk nivå i teknologi og tempo. Her er det nok de lave arbeidslønningene som gjør utslaget for japanerne. Bussene selges for det meste på det kinesiske markedet.

Togreisa til Dalian førte oss gjennom et flatt jordbruksområde. Dette var tidligere folkekommunejord, men dyrkes nå privat. Underveis passerte vi stålbyen Anshan, som i likhet med Shenyang må omstille seg ganske kraftig. Dalian ligger på ei halvøy ut mot Gulehavet. Ytterst på halvøya lå Port Arthur, som nå er en del av Dalian-området. Nord-øst for sjølve byen ligger den nye økonomiske sonen.

I forhold til Shenyang er Dalian en imponerende by. Her er det enda flere, større og mer glinsende skyskrapere. Et forsonende element er imidlertid at det er gjort en god del med offentlige parker og plasser for å mjuke opp det sterile skyskrapermiljøet.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Shanghai

Shanghai er i dag den virkelige motoren i kinesisk økonomi. Siden begynnelsen av 1990-tallet har byen hatt en vekst som befinner seg helt i verdenstoppen. Mens hele Kina har et BNP per capita på 890 US$, oppgir Shanghai et BNP på 3000 US$, eller nesten 3,4 ganger tallet for hele Kina. Lokale myndigheter antyder at man i løpet av få år regner med å nå 5000 US$ per innbygger. Dette betyr i så fall at byen raskt nærmer seg et nivå som svarer til halvparten av EU-landet Portugal. Med sine 16 mill. innbyggere blir dermed Shanghai en «regional stormakt».

Nå må det skytes inn at denne veksten har vært sterkt eksportdrevet, og at med dagens krise i Asia, er det ikke på noen måte sikkert at man kan forlenge gårsdagens kurver opp i skyene.

Shanghai frihavn

Fra frihavna i Shanghai

Pudong, Shanghai

Utsikt mot det nye forretningsområdet i Pudong, Shanghai. Oriental Pearl Tower til venstre.
Shanghais utenrikshandel
År

Import 100 mill. US $

Eksport 100 mill. US $

Handels-overskudd

1978

1,33

28,93

27,60

1979

2,03

36,75

34,72

1980

2,40

42,66

40,26

1981

3,43

38,07

34,64

1982

2,88

36,05

33,17

1983

4,92

36,48

31,56

1984

8,13

35,87

27,74

1985

18,13

33,61

15,48

1986

16,22

35,82

19,60

1987

18,36

41,60

23,24

1988

26,40

46,50

20,10

1989

28,16

50,32

22,16

1990

21,10

53,17

32,07

1991

23,40

57,40

34,00

1992

32,20

65,55

33,35

1993

53,50

73,82

20,32

1994

67,42

90,77

23,35

1995

74,79

115,77

40,98

1996

90,25

132,38

42,13

1997

100,40

147,24

46,84

Denne figuren viser at det var stagnasjon i Shanghais eksport fra 1979 til 1986 og at importen i 1990 bare var litt høyere enn i 1985. Det er 1990-tallet som markerer det store omslaget i byens økonomi.

Shanghai har satset stort på industri, handel, infrastruktur og tjenesteytende næringer. Den mest synlige delen av infrastrukturen er nettet av motorveier på viadukter rundt og gjennom bykjernen. Fra 1978 til 1997 har byen investert ca. 180 milliarder yuan i infrastruktur (vel 160 mrd. kroner). Det er bygd tre store nye broer over Huangpu-elva og det er investert i et nytt kloakksystem, noe som var overmodent, ettersom Shanghai har vært beryktet for sin forurensing. Det er bygd en ny metro og et 460 meter høyt TV-tårn, The Oriental Pearl Radio and TV-tower. Det er også bygd et meget avansert bibliotek, Shanghai Bibliotek, et stort nytt museum og en ny opera, som alle sammen holder topp internasjonal standard.

Myndighetene har lagt til rette for ei byutvikling basert på høyhus og skyskrapere. Multinasjonale selskaper har fått svært gode vilkår for investering i byen og har svart med å være aktivt med på karusellen.

Mellom Huangpu-elva og Yangtze-deltaet ligger Pudong-området, som tidligere for det meste var åkerland. Her er det lagt ut en frihandelssone ut mot deltaet og et finanssentrum nærmere Huangpu. I finanssenteret er det reist noen av verdens høyeste bygninger. Når området står ferdig vil minst tre av skyskraperne her være høyere enn Sears Tower i Chicago og også høyere enn Petronas Towers i Kuala Lumpur. I Pudong-området er det også planlagt noe som kalles «an information port with multimedia as its basic feature» (en informasjonshavn med multimedia som sitt viktigste trekk). (Vi møtte dessverre ingen som kunne redegjøre for hva dette skulle bli for noe, men begrepsmessig likner det på Malaysias «multimedia super corridor», en slags høyteknologiby som er under utvikling sør for Kuala Lumpur.)

De travleste handlegatene i Shanghai, Nanjinggata og Huaihaiavenyen, er i dag tettpakket av internasjonale moteforretninger, restaurantkjeder, hoteller osv. MacDonald, Kentucky Fried Chicken, Fuji og Panasonic kappes om å ha de mest markskrikerske lysreklamene. Man aner forbilder som Times Square eller kanskje aller helst Tokyo og Hongkong. På 500 meters spasertur traff vi 15-20 tiggere og tre-fire halliker, eller folk som ga seg ut for å være det. Kanskje de var tjuver som lurte dumme turister inn i bakgatene med løfte om «pretty lady» bare for å rappe pengene deres? Uansett er det ingen tvil om at prostitusjonen florerer i Kina, ikke like åpent som i Oslo, men den er lett å få øye på og ikke til å ta feil av.

Når man står oppe på den øverste utsiktsplattformen i The Oriental Pearl Tower ser man de gamle høyhusene i Shanghai, Shanghai Mansion og The Peace Hotel, langt der nede som små legohus.

Skyskraperne vokser nærmest i været mens man ser på. Det bygges døgnet rundt og i et vanvittig tempo. Byggeboomen overgår til og med Tokyo på 1980-tallet, men vil boomen i Shanghai også ende med kollaps? Mye kan tyde på det, for det er tydeligvis mange tomme høyhus. Kjempesvære plakater med telefonnumre man kan ringe om man er interessert i et kontor eller ti, signaliserer en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. Etter vanlige markedsmekanismer skulle da prisene begynne å falle og eventuelt ta med seg entreprenørfirmaene og bankene deres i fallet. På spørsmål om dette sier lokale politikere at myndighetene er villige til å subsidiere bygginga nå, og på den måten avverge krakk, fordi man vil komme til å trenge lokalene om noen få år. Men det forutsetter jo at myndighetene ikke allerede har nok dårlige lån å ta vare på fra før. En kan jo også spørre seg om det er riktig ressursbruk å pumpe opp en overopphetet bygningsindustri når det er så mange sektorer som trenger støtte til utvikling.

Vi bodde i en del av Shanghai som nok står for fall, i Donghu hotell i gata ved samme navn. Her rår fortsatt den gamle koloniarkitekturen med to-tre etasjer og smale, kronglete gater. Her spiser folk frokosten stående eller sittende på huk ved et enkelt gatekjøkken som kanskje bare er en sykkel med ei vogn der man tilbereder

Matservering i Shanghai

Maten tilberedes på gata i den gamle bydelen i Shanghai.

dimsun eller ris. Et par løkkupler avslører en ortodoks kirke, og her og der finnes små barer som drives av ungjenter som er lei av å slite som servitører i de store restaurantene og har valgt å friste lykken på egen hånd. Strøket har en loslitt sjarm i motsetning til Huaihai-avenyen som riktignok ikke er loslitt, men som heller ikke har noen form for sjarm. Her jogget jeg gatelangs i sekstida om morgenen for 15 og 20 år siden. Den gangen måtte jeg vokte meg for folk som tømte innholdet i nattpottene sine ut i gata. Det slapp jeg denne gangen. Gatene er de samme og fortsatt sykler man så langsomt at en jogger kan holde følge. Men det er mange flere biler og mange flere og mer rikholdige butikker. Folk er også bedre og mer variert kledd. Visst har Kina skiftet farge, nå ser man nesten ingen som går i blå eller grønne maodresser. Her er det mye elegant snitt og stor variasjon å se. Her er det heller ingen tiggere, slik det er på de to store handlegatene. Kinas statistiske sentralbyrå melder at gjennomsnittsinntekten i Kina har økt 14 ganger siden 1979, en vekst på 212 % i reallønn.

Moderniteten vil nok også innhente Donghugata. Skyskraperne kryper nærmere, og stadig nye kvartaler jevnes med jorda for å gi plass til stål, glass og betong.

Shanghai bibliotek

Shanghai Bibliotek er et av verdens mest moderne

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Shanghai Bibliotek

Da Clinton var i Kina fikk han se Shanghai bibliotek, og ikke uten grunn. Det er ett av de mest avanserte i verden. Vi besøkte det også og ble vist rundt av blant annet visedirektør Wu Jiangzhong, og vi fikk se et bibliotek som bygger på det ypperste i moderne bibliotekteknologi og informasjonsteknologi. Gamle bøker skannes inn og legges i søkbare databaser. Mange av dem trykkes opp i tillegg, slik at studenter og vitenskapsfolk også kan lese de gamle verkene på papir. Lånekort koster 10 yuan i året og alle kan løse lånekort. Med lånekort får man fri adgang til å søke i bibliotekets databaser og til å låne PC. Biblioteket har tilgang til internett og bruker epost. Bygningen består av et stort femetasjers grunnkompleks med to høye tårn. Mye av boklageret finnes i tårnene, og bøkene hentes fra reolene i små datastyrte vogner. Biblioteket garanterer at en låner aldri skal vente mer enn 20 minutter på ei bok, sjøl om den skal hentes fra magasinet. Biblioteket har fullt multimediastudio, inkludert DVD. Bygningen er oppført i marmor og har svært smakfulle interiørløsninger der kinesisk kvalitetshåndverk er tatt i bruk. For å få til dette har man engasjert noen av verdens dyktigste folk på disse områdene, og det er helt tydelig at dette er et flaggskip og et vindu mot verden, i tillegg til å være verdens 7. største bibliotek. Det var kort og greit imponerende.

Shanghai museum

Interiør i Shanghai Museum

Shanghai Museum

På Folkets store plass i Shanghai ligger Shanghai Museum. Det utgjør i likhet med biblioteket en av et antall kulturelle prestisjeprosjekter i byen. Museet viser kinesisk kultur gjennom fire tusen år og er også oppført for å tilfredsstille de mest kresne krav innen faget. Her har man også søkbare databaser og her har man en smakfull presentasjon som de aller fleste museer jeg har sett ville være mer enn ivrige etter å kunne etterlikne. Igjen er bygningen utsmykket med håndverksarbeid i toppklasse.

Ved Folkets store plass ligger også det nye rådhuset og Shanghai Teater. Dette så vi bare på avstand, men det er også et bygg av internasjonal klasse. Bygd som en funksjonalistisk visjon av et Ming-tempel av den franske arkitekten Charpentier, er det ment å skulle ta i mot de største opera- og teaterforestillinger.

Partiet

Hvis man spør hva slags system Kina har, svarer kineserne sjøl at de har proletariatets diktatur under ledelse av Kinas Kommunistiske Parti. Og det er ingen tvil om at man har et diktatur, i betydning av uinnskrenket makt uavhengig av valg eller maktbalanse. Hva det vil si at det kalles proletariatets diktatur, kan man spørre om, og det er i hvert fall ikke fordi arbeiderklassen utøver dette styret. På godt og vondt utøves makta av Kinas Kommunistiske Parti. Det påberoper seg å være proletariatets parti, og har historiske grunner for det, fordi det springer ut av arbeidernes og fattigbøndenes revolusjon mot føydalstyret. Men samtidig utgjør partiet en elite, høyt hevet over vanlige arbeidere og med makt og privilegier som er fjernt fra arbeidernes hverdag. Dette er ikke noe nytt. Slik var det tidligere også. KKP har 65 millioner medlemmer, altså en god del mer enn det er innbyggere i Frankrike. Sånn sett er det en stat i staten. Hvilken vei Kina går er i veldig stor grad avhengig av hva som skjer i KKP. Rekrutteringsgrunnlaget til KKP er de flinkeste i klassen, lederne lokalt, lederne i bedriftene. Sånn sett blir partiet et meritokrati, og dette er ikke uten bakgrunn i Kinas historie, for å si det slik.

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at aldri har arbeiderklassen i Kina vært større enn i dag, og aldri har den hatt bedre utdannelse. Et par av de fagforeningslederne vi møtte var da også ganske frittalende og nokså klart bevisste sin rolle som talspersoner for arbeidskameratene. Noe av det som ble sagt virket som en kinesisk variant av forholdet mellom Partiet og LO.

Da partisekretæren på JVC-fabrikken i Shanghai fortalte om forholdet mellom den japanske deleieren og partiavdelinga, var det som å høre om forholdet mellom Ragnar Kalheim og direktør Siem på Akers Mek i 1950-åra. «De var skeptiske til at partifolk skulle sitte i bedriftsledelsen, men når de så at jo flere partimedlemmer det var i bedriften, jo høyere var produktiviteten, så forsvant skepsisen.» Partisekretæren var nå direktør og visepresident i styret.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Ny teknologi

En liten kronologi

  • 1982 Kina oppretter sin første telekommunikasjonslinje med optisk kabel. Den var på 13,6 km.
  • 1982 Kina får sitt første digitale telefonnett.
  • 1984 Det første dataoperativsystemet basert på kinesisk språk blir utviklet.
  • 1984 Kina utvikler sin første PC.
  • 1984 Kina sender opp sin første telekommunikasjonssatellitt.
  • 1984 Kina får sitt første personsøkersystem.
  • 1986 Kinas satellittbaserte telekommunikasjonssystem blir satt i drift.
  • 1987 Det første digitale telekommunikasjonssystemet i Kina blir satt i drift.
  • 1987 Det første 900 MHz mobiltelefonsystemet blir tatt i bruk.
  • 1992 Det første GSM-systemet for mobiltelefon blir satt i drift.
  • 1993 I samarbeid med Japan blir det første kinesiske fiberoptiske kommunikasjonssystemet tatt i bruk.
  • 1994 Et kinesisk institutt kopler seg for første gang på internett.
  • 1994 Det første offentlige datanettverket blir tatt i bruk.
  • 1996 GSM-dekning underveis i 15 provinser.
  • 1997 Tibet får optisk kabelforbindelse til resten av Kina.
  • 1997 De første kinesiskproduserte GSM-telefoner ser dagens lys.
  • 1998 Kina oppretter et departement for informasjonsindustri.

I dag er det en rekke multinasjonale selskaper, inkludert Ericsson og Nokia som er med på å bygge ut GSM-systemene i Kina. Kina har begynt å satse hardt og tungt på moderne datateknologi og kommunikasjon.

De nye økonomiske sonene

Vi besøkte de nye økonomiske sonene i Dalian og i Shanghai. Sonene legger opp til å trekke til seg multinasjonal storkapital og har lykkes med å gjøre det. Til å begynne med, slik som i Shenzhen, var billig arbeidskraft det lokkemidlet som skulle trekke utenlandsk kapital til Kina. Nå er ikke lenger kinesisk arbeidskraft i sonene så billig i forhold til konkurrentene. Nå legges vekten på infrastruktur, god kommunikasjon, tilrettelegging, gode vilkår for bedriftslederne (golfbaner etc.!), lavt skattenivå. I følge myndighetene begge steder er det nå lovregulert arbeidstid med førtitimers uke fordelt over fem arbeidsdager. Det er lover som regulerer arbeidsmiljø, sosiale ordninger osv., og de blir kontrollert.

Det er ingen tvil om at de økonomiske sonene er kapitalistiske i hele sitt vesen, men med mindre vi har oversett noe, framtrer de ikke som noe i nærheten av de «slavearbeidsleirene for internasjonal kapital» som vi kjenner eksempler på rundt omkring i verden.

Vi besøkte to fabrikker, et havneanlegg og et verft. Verftet i Dalian bygger båter for Wilhelmsen, Jebsen og andre norske redere, og har med andre ord utkonkurrert deler av norsk skipsbyggingsindustri. Men de har neppe råd til å konkurrere med å erstatte fagarbeid med dårlig kvalitet til lav pris. Her er det Veritaskontroll og internasjonale standarder som gjelder.

Shanghai Nycomed, en kinesisk-norsk joint-venture holdt for tida til i nedslitte og dårlige bygninger, men i løpet av våren 1999 flytter de inn i et nytt anlegg. Vi besøkte både de nåværende bygningene og anleggsplassen. For tida later bedriften til å være rein ompakking og distribusjon av Nycomeds produkter (fra Skottland). Med tida skal det visst også komme i gang produksjon. Fagforeningsleder Bao Jinlan var en munter og skarp dame. Hun ville veldig gjerne bli invitert til Norge for å lære om norsk fagbevegelse.

I Shanghai besøkte vi også JVCs fabrikk, en velregulert og ordentlig elektronisk fabrikk med unge arbeider og et litt for høyt støynivå. Også her var fagforeningslederen, Yu Lan Mao, en sterk og myndig person. Hun forsikret at hun ikke ville nøle med å ta opp arbeidernes krav hvis de følte deg urettmessig behandlet. Om arbeiderne følte det på samme måte, veit vi jo ikke.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Hva er «sosialistisk markedsøkonomi»?

Kina bygger i dag på dengismen, eller som det heter offisielt: «marxismen-leninismen-mao-zedongs-tenkning-deng-xiaoping-teorien for å bygge sosialismen med kinesiske særtrekk». Dette betyr i praksis Dengs verker og Dengs politikk. På partiskolen står fortsatt enkelte verker av Marx, Engels, Lenin og Mao på pensum, men det meste som studeres er Dengs tanker.

Det sentrale i dengismen er tesen om at sosialismen ennå er i sin aller første fase, og at denne fasen vil vare lenge. Det karakteristiske ved denne fasen er at produktivkreftene ikke er tilstrekkelig utviklet og for å utvikle dem er det nødvendig å ta i bruk markedsøkonomien i stor skala. Et annet trekk er å åpne opp for verdensøkonomien. I 1979 sa Deng: «Det er helt sikkert feil å si at markedsøkonomien bare hører hjemme i kapitalistiske samfunn, og at bare kapitalistiske samfunn kan ha markedsøkonomi. Hvorfor kan ikke sosialismen ha en markedsøkonomi? Dette betyr ikke på noen måte at vi praktiserer kapitalismen.» Han sa seinere at «Tro ikke at enhver planøkonomi er sosialistisk og enhver markedsøkonomi kapitalistisk.» I argumentasjonen for Dengs posisjon skriver KKPs propagandaavdeling at «Signalene fra markedet er nødvendig for å få til en riktig fordeling av ressursene. …Prismekanismen og konkurransen blir brukt for å dirigere ressursene dit de gir best avkastning. Men på grunn av markedets svakheter og negative side, er det nødvendig å styrke statens makroøkonomiske regulering og kontroll.»

I et kort historisk tilbakeblikk hevder forfatterne av den siterte brosjyra at den sentraliserte planøkonomien viste sin styrke i den tidlige fasen da det var store, nasjonale grep som måtte tas: omdanning av jordbruket, håndverk, industri og finans i sosialistisk retning krevde sentral styring. Problemene oppsto da økonomien ble mer kompleks og de økonomiske forbindelsene mer sammensatte. Da ble planøkonomien for rigid, og i stedet for å være full av vitalitet, stagnerte den sosialistiske økonomien. Det hevdes videre at sosialismens erfaringer har «tvunget oss til å innse at en markedsøkonomi der markedet spiller den grunnleggende rollen i distribusjonen av ressursene, er helt nødvendig for sosialisert produksjon.»

I historisk sammenheng er dette en videreføring av den tsjekkiske økonomen Ota Sik, slik han argumenterer i boka «Plan og marked», bare at dengismen går mye lengre i å gjøre markedsøkonomien til en forutsetning for sosialistisk økonomi. I sosialismens historie har disse standpunktene blitt sterkt fordømt av nesten samtlige kommunistiske ledere og nesten av samtlige land som har kalt seg sosialistiske. Dette har blitt regnet som den ytterste form for revisjonisme og kongeveien til en kapitalistisk restaurasjon.

I ettertid er det lett å se at diskusjonen om plan og marked skulle vært mye mer seriøs. Det var mye dogmatikk og lite vitenskapelighet i diskusjonen. Nå har vi den fordelen at det foregår et gigantisk sosialt eksperiment foran øynene våre der det ikke lenger er den sentraliserte planøkonomien som prøves ut, men «den sosialistiske markedsøkonomien». Og i hvert fall på ett punkt må man være enig med Deng, og det er når han sier at «praksis er kriteriet på sannhet». Dette er elementært i enhver marxistisk metode, og det var ikke minst her Marx tok sitt oppgjør med skolastikk og idealisme, da han i Teser om Feuerbach slo fast at «Spørsmålet om hvorvidt objektiv sannhet kan tilskrives menneskelig tenkning er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål. I praksis må mennesket bevise sannheten, det vil si virkeligheten og kraften, dennesidigheten i sin tenkning. Diskusjonen om tekningens realitet eller ikke-realitet, uavhengig av praksis, er et rent skolastisk spørsmål.»

En god elev av Marx vil da ta for seg spørsmålet om den «sosialistiske markedsøkonomien» på følgende måte: «Det hevdes at markedsøkonomien ikke bare er forenlig med sosialismen, men en nødvendig forutsetning for å utvikle den videre når sosialismen først er etablert. Javel, la oss så undersøke dette i praksis ved å studere erfaringene med å gjøre nettopp dette.»

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Kapitalakkumulasjon

Hvis markedet får lov til å fungere, vil den som har en eller annen fordel i utgangspunktet ha en mulighet for å akkumulere. Denne fordelen kan være god jord, kort vei til markedet, en bedre teknologi, gode forbindelser, arv, eller for den del smarte løsninger. Slik vil det faktisk være så lenge samfunnet er basert på lønnsarbeid. Dette drøftes grundig av Marx i «Kritikk av Gothaprogrammet», der han nettopp kritiserer dem som tror at et samfunn basert på prinsippet «til enhver etter arbeid» vil avskaffe denne typen ulikheter. Marx sier at «Denne typen defekter er uunngåelige i den første fasen av det kommunistiske samfunnet, når det nettopp har oppstått og etter langvarige fødselsveer fra det kapitalistiske samfunnet. Retten kan ikke være høyere enn samfunnets økonomiske struktur og den kulturelle utviklinga som dette gir.» Her påviser Marx også at lik rett nødvendigvis betyr å knesette ulikhet.

Sosialismen må altså ikke bare akseptere, men faktisk anerkjenne, at enkelte vil tjene mer og skaffe seg mer og raskere velstand enn andre. Men til nå har vi snakket om inntekter av eget arbeid. Men hva med inntekter av andres arbeid?

Hva gjør den kinesiske bonden som på grunnlag av en eller flere av de fordelene vi har nevnt ovenfor, tjener fem til ti ganger så mye som naboen? Hva gjør den håndverkeren som oppnår en liknende fordel? De kan bygge seg et nytt hus, kjøpe dyre forbruksartikler osv., og det har de også gjort. Men etter loven kan de nå også ansette folk til å jobbe for seg, så de bruker en del av det akkumulerte overskuddet til å ansette fremmed arbeidskraft. De blir småkapitalister og får heretter en del av sine inntekter ved å utbytte fremmed arbeidskraft.

Og dette skjer i Kina, i stor målestokk. Det kunne man allerede konstatere tidlig på åttitallet, men nå er dette et landsomfattende forhold. Til å begynne med regulerte man dette nokså strengt. Men nå ansees dette som normal, ja nærmest patriotisk virksomhet. De nye småkapitalistene holdes fram som forbilder og som vellykte eksempler på politikken med at «noen må bli rike først».

Nyrike

Noen er svært fornøyde med å bli rike først.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Den nye kapitalistklassen

I et umodent og framvoksende marked, vil muligheten for enkelte til å rykke fra småkapitalist til storkapitalist i høy grad være til stede. Tidlig på åttitallet hadde Kina fortsatt sterke restriksjoner på hvor mange ansatte en enkelt kapitalist kunne ha, men det viste seg nødvendigvis ganske snart at det nesten var umulig å kontrollere på denne måten. Det er massevis av måter å omgå slike regler på for den som er litt oppfinnsom. Dessuten skulle man nå også forberede integrasjonen av Hongkong i Kina. Dette har tydeligvis også betydd å åpne for Hongkong-kapitalisters investering i hele Kina, og da kunne man ikke ha slike restriksjoner.

Så nå har man ikke bare storbønder og håndverksmestere som har folk ansatt, nå har man tradisjonelle kapitalister som ansetter hundrevis av mennesker og akkumulerer formuer på utbytting av fremmed arbeidskraft.

«Den sosialistiske markedsøkonomien» har skapt en ny klasse av småkapitalister og nå vokser det fram en ny klasse av storkapitalister. De er rike, vi snakker om 100-200 ganger en arbeiders inntekt, hvis ikke mer. De er mektige, de har forbindelser, støttespillere, nettverk, og de begynner antakelig å oppfatte seg og opptre som en klasse. En dag vi hadde diskutert dette spørsmålet med kinesiske representanter, ser vi ei overskrift i China Daily om at ei gruppe industrieiere og eiere av servicebedrifter stiller krav til skattepolitikken. Slikt vil det bli mer av.

I tillegg kommer de utenlandske multinasjonale selskapene og deres utbytting av kinesisk arbeidskraft. Dette punktet lar vi imidlertid ligge foreløpig.

Vi diskuterte spørsmålet om de nye kapitalistene med flere offisielle representanter, blant annet med professor Fan Wen ved Beijing Administrative College, professor Wu Yu Yao ved partiskolen i Beijing, med visedirektør Zhu i partiets liaisonkomite og med Zhang Falian, vår faste følgesvenn i Kina med status som politisk analytiker.

Samfunnsviterne Fan og Wu var de som klarest forsto hva vi mente og som et stykke på vei ga oss rett i at det finnes en ny kapitalistklasse i Kina. Blant andre folk vi møtte var det liten vilje til å godta at de nye kapitalistene utgjør en klasse, ja sjøl det å akseptere at de faktisk er kapitalister, var ofte vanskelig å svelge. Men som Zhang Falian sa på slutten av reisen: «Kanskje vi skulle begynne å kalle en spade en spade.» Vi forsøkte oss i noen samtaler med å bruke Marx’ begrep der han skiller mellom en «klasse i seg», altså en klasse som objektivt eksisterer, men som ennå ikke er seg bevisst som klasse, og en «klasse for seg», en klasse som er seg politisk bevisst som klasse og som handler deretter. Dette falt på steingrunn. Begrepet og tenkemåten lot til å være ukjent.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Hvordan hindre kapitalistisk restaurasjon?

I følge dengismen er det partiet og proletariatets diktatur som skal hindre at de nye kapitalistene endrer samfunnets sosialistiske karakter. Men det partiet som skal spille en så avgjørende rolle, har det sjøl noen djupere forståelse for de samfunnskreftene man står overfor? Av de stedene vi besøkte var det bare på partiskolen at dette ble sett på som et problem, og der sa man rett ut at denne motsetninga ville komme til å føre til en klassekamp der partiet måtte mobilisere arbeiderne mot kapitalistene. Men krever ikke det en høy bevissthet også blant arbeiderne? Jo. Men hvordan utvikles den? Neste spørsmål: hvis arbeiderne skal mobiliseres som motvekt mot og i siste instans garantist mot en kapitalistisk restaurasjon, krever ikke det en rettssikkerhet for arbeiderne, slik at de ikke er redde for å anmelde skadelige forhold, av frykt for represalier? Jeg ser poenget ditt. Det er et godt poeng. Vi har opprettet telefonnumre der folk kan ringe inn anonymt, slik at de ikke behøver å være redde. Men det løser jo ikke spørsmålet om rettssikkerheten, og det løser heller ikke spørsmålet om den politiske bevisstheten. I siste instans bruker vi loven. Proletariatets diktatur kan hindre at kapitalistiske krefter underminerer sosialismen….

Man skal være uhyre forsiktig med å trekke bastante konklusjoner etter et 14 dagers besøk i et land med 1300 millioner mennesker. Men vi har ennå ikke opplevd verken direkte gjennom møter, eller skriftlig fra autoritative kilder noe som tyder på at KKP har noen egentlig forståelse av kapitalismens karakter eller av de kapitalistiske kreftene i Kina. Så selv om man går ut fra at KKP er et parti av utelukkende uselviske idealister, så er det vanskelig å forstå hvordan dette partiet skulle kunne hindre at den nye kapitalistklassen konsoliderer seg og sin makt i Kina.

Så kommer det evige spørsmålet: Hvem skal vokte vokterne? KKP har plassert seg som samfunnets garantist nummer en. Men hva om partiet sjøl skulle være interessert i å konsolidere det kinesiske klassesamfunnet? Mange vil si at KKP er den politiske klassen med den egentlige makta i Kina. De vil vise til at partiet som kollektiv styrer de avgjørende beslutningene i samfunnet og at reformprosessen også faktisk har gjort mange partikadre til rikfolk. Partikadrene har jo en masse fordeler når det gjelder kontakter, nettverk, kunnskaper om ressurser, trening i å styre osv. Og de sitter med makta til å si ja eller nei til en søknad, en konsesjon, et prosjekt.

Eller ta et hverdagslig, tenkt eksempel: La oss si at i et ektepar er mannen en viktig lokal kader i kommunistpartiet med ansvar for konsesjoner, løyver osv. Kona er ansatt i et utenlandsk firma som konsulent. Hun lærer nok om de utenlandske firmaenes behov til at hun kan starte eget konsulentfirma. Hennes informasjoner vil være gull verdt for de utenlandske firmaene og de vil vite å betale for det. Sett at hun får disse fra mannen sin, og slik sett driver innsidehandel, da hjelper det lite at han formelt går på kaderlønn. På hvilket punkt dette blir kriminell virksomhet er ved siden av poenget. Eksemplet viser i et mikrokosmos hva slags muligheter som finnes til å slå mynt på partiposisjoner uten at det formelt er korrupsjon og svindel med i bildet.

Når vi tar opp dette, møter vi forståelse, på individplanet. Det finnes en masse eksempler på partikadre som har misbrukt sin posisjon til å sikre seg fordeler og rikdommer. Beijings borgermester måtte gå av på grunn av korrupsjon, og på veien fra Tienanmen til flyplassen kjører vi forbi et svært byggekompleks som blant annet involverte bestikkelser til borgermesteren. Det vises til hvordan offiserer i hæren brukte sin posisjon til å opprette egne kapitalistiske selskaper. Det vises til korrupsjon og politisk skandale i Guangdong-provinsen. Og det vises til at alt dette har man løst ved å bruke opprenskninger i partiet pluss rettsapparat og politi.

Men dette svarer ikke på spørsmålet om hvem som skal vokte vokterne. Det svarer ikke på spørsmålet om muligheten for at KKP kan være eller bli korrupt av å ha tilnærmet absolutt makt.

Og hva med neste generasjon? Min generasjon kinesere veit godt hva fattigdom er. De som er tretti og bor i byene har bare vært med på oppturen. Vi møtte en ung, sympatisk mann. Han var fra bondefamilie og hadde en universitetsgrad. Det samme hadde de tre brødrene hans, og han så ikke dette som merkelig i det hele tatt. Men uten sosialisme i Kina ville det aldri ha skjedd. Det er et lite mirakel, men for vår venn en dagligdags sak. Hans generasjon har vært med på oppturen, og veit ikke noe om hva det har kostet. Og så kommer gullgrisenes generasjon, barna av ettbarnspolitikken. Som eneste barn, og i noen tilfeller eneste barnebarn, er mange av dem så bortskjemte som det er mulig å bli. Nå er de cirka tjue og på vei til å få politisk innflytelse. Noen av dem er blitt nyrike. Vil de evne å vise solidaritet? Vil de ha hjerte for de 200 millionene kinesere som fortsatt lever på 1 dollar dagen? Her og der så vi noen nyrike gullgriser. Mobiltelefon og gull, dyre, om ikke smakfulle klær og med oppblåst legeme og oppblåste miner. De så ut som om de var svært fornøyde med partiets politikk med å «la noen bli rike først», men de så også ut som om de aldri har tenkt på tillegget «for at alle skal bli rike seinere». Og min påstand er at dersom det er opp til gullgrisene, så trekker de opp stigen etter seg og låser døra for å hindre at andre skal komme etter. For dem er det fordelaktig om det finnes mange nok som lever på fattigdomsgrensa, så har de rik tilgang på tjenere og tilfeldig arbeidskraft.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Prognose for Kinas økonomiske utvikling

Kinas økonomer går ut fra at landet kommer til å bevare veksten på tross av krisa i Asia. Tabellen viser deres anslag for Kinas økonomiske utvikling i 1998 og 1999.

1998

1999

1.
Aggregate and industrial index
GDP increase rate (pc)

7.7-8.1

8.6

Increase rate of added value of primary industry (pc)

3.2

3.5

Increase rate of added value of secondary industry (pc)

9.2

10.2

Included: heavy industry (pc) light industry (pc)

9.7

9.3

11.0

10.3

Increase rate of added value of tertiary industry

8.3

8.5

Included: communications (pc) commercial service (pc)

10.8

8.5

11.0

8.5

2.
Investment in fixed assets
Investment size (100 million yuan)

28800

33300

Nominal increase rate (pc)

15.5

15.6

Actual increase rate (pc)

16.3

14.5

Investment rate (pc)

35.9

37.8

3.
Prices
Inflation rate of commodity retail index (pc)

-1.5

1.7

Inflation rate of consumer goods retail index (pc)

1.0

2.5

Inflation rate of price index of capital goods

-0.7

0.9

GDP deflation index (pc)

-0.3

0.6

Increase rate of urban residents’ actual per capita disposable income (pc)

4.9

4.8

Increase rate of rural residents’ actual per capita net income (pc)

2.2

3.1

4.
Residents’ income and consumption
Actual increase rate of urban residents’ consumption (pc)

6.8

7.6

Actual increase rate of rural residents’ consumption (pc)

5.7

5.6

Actual increase rate of social consumption (pc)

16.3

15.0

5.
Consumer goods market
Consumer goods retail sales (100 million yuan)

29300

32400

Nominal increase rate (pc)

7.3

10.6

Actual increase rate (pc)

8.7

8.6

6.
Finance
Financial income (100 million yuan)

10050

11680

Increase rate (pc)

16.2

16.2

Financial expenditure (100 million yuan)

11020

12680

Increase rate (pc)

19.3

15.1

Financial deficits (100 million yuan)

970

1000

7.
Banking
Residents’ savings deposits (100 million yuan)

55770

67220

increase rate (pc)

20.4

20.5

Added loans (100 million yuan)

14450

15000

Increased currency issue (100 million yuan)

1500

1760

8.
Foreign trade
Gross import volume (100 million US dollars)

1525

1700

Increase rate (pc)

7.1

11.5

Gross export volume (100 million US dollars)

1925

2060

Increase rate (pc)

5.4

7.0

(10/22/98) Kilde: www.chinaeco.com (Har et meget omfattende og oppdatert utvalg av statistikk.)

Disse tallene må imidlertid tas med ei klype salt. Dette er tall fra oktober 1998 som bygger på tidligere prognoser. De kan ikke være korrigert for virkningene av krisa i Asia. Ved årsskiftet 98-99 rapporterer Kinas statistiske byrå at eksporten bare økte med 0,4% de første ti månedene i 1998 sammenliknet med samme periode året før. Det er jo nullvekst. Salg til Japan falt med 8,3% og til ASEAN-landa med hele 16,1%. Det betyr at for å oppnå nullvekst må Kina ha vært i stand til å finne nye markeder andre steder, ikke minst i Europa.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Kina skriver verdenshistorie

Det er verdenshistoriske proporsjoner på det som foregår i Kina. Det er svært dumt å overse det, for uansett hvordan det går, vil det ha store virkninger for hele verden, også for oss i Norge. Hvis Kina skulle gå inn i ei krise like alvorlig som den i Indonesia, vil det uten tvil bli et hardt slag for verdensøkonomien. Kina har trukket til seg halvparten av utenlandsinvesteringene i Asia. Det sier seg sjøl at hele verden vil bli berørt at et kinesisk krakk. Dessuten vil et slikt sammenbrudd også få politiske følger, i verste fall ville det kunne føre til at Kina splittes opp slik Sovjetunionen ble det, og det ville neppe bli et vakkert skue. Den er blant slike ingredienser en verdenskrig framstilles av.

Det er ingenting i dag som tyder på at en slik fare er overhengende. Kina vil merke den asiatiske krisa, og merker den allerede i form av bortfall av store markeder. Men Kina har også et stort indre marked som i hvert fall delvis kan kompensere for tapene ute. Det blir spennende å se hvordan denne omstillinga vil gå.

Det viktige i dag er imidlertid å konstatere at Kina allerede er en økonomisk og industriell kjempe, og det er en kjempe på full fart til å bli en gigant. Sjøl med synkende vekstrater vil Kina om 20 år ha større økonomisk tyngde enn USA. Dette vil skape grunnleggende og varige forandringer i verden. Antakelig sitter det allerede strateger i USA som frykter et rikt Kina enda mer enn de frykter Saddam.

Kina har skapt en moderne industri og er i ferd med å skape en moderne tjenesteytende sektor og en moderne infrastruktur. Og Kina har begynt å sikte mot toppen, ikke mot en god poengplass eller en plass blant de seks beste. Kina tar sikte på førsteplassen og har tenkt å bli der. Dette sier ingen i dagens Kina. Tvert om er målene forsiktig satt. I 2050 skal landet ha nådd et godt middels nivå, omtrent på linje med Australia. I seg sjøl er dette enormt. Hvis Kina når et økonomisk nivå på linje med de femten rikeste landa i verden, vil Kina være den ene dominerende økonomiske makta i verden i kraft av sitt enorme innbyggertall. Denne typen prognoser er meget tvilsomme, fordi bare små forskjeller i vekstrate vil slå enormt ut over så mange år. Men for å fortsette talleken litt til: Australia har i dag et BNP per capita som er ¾ av USAs. Hvis Kina i 2050 når 75% av USAs nivå i 2050, vil landets totale BNP være ca. 7 ganger USAs! En kan jo bare forestille seg hva et slik økonomisk jordskred ville bety i geopolitisk sammenheng.

Det som følger av et slikt mål er at dersom Kina som helhet skulle nå dette målet i 2050, ville sjølsagt deler av Kina ligge langt foran. Shanghai, Guangzhou, Hongkong og kanskje andre kraftsentra vil være internasjonale tyngdepunkter innen kultur, politikk og økonomi. Allerede lenge før dette, kanskje alt i det første tiåret av tjuehundretallet vil Kina begynne å kjøpe opp de beste vitenskapsfolkene i verden, slik USA har gjort tidligere. Hjerneflukten vil bli snudd, med de konsekvenser det vil få. Husk bare hva USA skylder sine immigrantintellektuelle. Hvis det 20. århundre ble det amerikanske århundre, er det stor sannsynlighet for at det 21. århundre blir det kinesiske århundre. Man behøver ikke akseptere den kinesiske prognosen for å se dette. Sjøl om landet ikke skulle lykkes med å nå lenger enn opp på verdensgjennomsnittet, så blir det et økonomisk jordskjelv. For det betyr i så fall at Kina vil øke fra 10% av verdens BNP i dag til 23%. Med enhver målestokk blir det en økonomisk gigant.

Også kulturelt viser Kina ambisjoner om å nå toppen. Shanghai Bibliotek er blant verdens ypperste, teknologisk og når det gjelder faglig nivå og innhold. Det er «state-of-the-art» innen tradisjonelt bibliotekvesen og multimedia. Dessuten er det utsmykket med det ypperste av kinesisk interiørkunst. Slik det unge Norge viste sine ambisjoner som ung nasjon gjennom å bygge Universitetet i Oslo, Nationaltheatret og Nasjonalgalleriet som templer for kunnskapen, scenekunsten og billedkunsten, bygger Kina i dag Shanghai Bibliotek, Shanghai Museum og Shanghai Teater som slike templer. (At vi i dag er ute av stand til å skape noe vakkert på dette nivået, sier mer om oss enn vi aner.)

Og hvis Kinas tradisjonelle høykulturelle kvalitet kombineres med datateknologi og annen moderne vitenskap og teknikk, er det vanskelig å se noen som skulle kunne matche dem, og i hvert fall i Vesten. EUs statsbyggingsprosjekt virker patetisk i forhold til det kinesiske prosjektet.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Vil Kina lykkes?

Det store spørsmålet er sjølsagt om Kina vil lykkes. Innledningsvis refererte vi en rekke kritiske faktorer som tidsskriftet The Economist hadde trukket fram. Dette er virkelige snubletråder som kan dukke opp og hindre, svekke eller ødelegge det kinesiske prosjektet. De to største farene er antakelig oppsplitting av Kina, eventuelt med påfølgende krig, og muligheten for angrep på Kina. Det er ikke umulig at USA, når landet ser den kommende økonomiske trusselen mot sitt verdensherredømme, vil provosere fram en krig eller i det minste destabilisering for å ødelegge Kinas materielle basis. Før man kritiserer denne advarselen for å være urealistisk, bør man tenke etter hvilket land som flest ganger i det 20. århundre har forsøkt å bombe land «tilbake til steinalderen». Det virker som om kineserne er klar over denne faren, derfor poengterer de veldig sterkt at de er motstandere av enhver form for hegemoni.

Bortsett fra faren for krig er det en rekke interne forhold som kan ødelegge Kinas ambisiøse strategi. La oss kort drøfte dem (i uprioritert rekkefølge).

Økonomisk krise

Kina kan bli rammet av Asiasyken, slik resten av Øst-Asia har blitt. Kinas eksportdrevne vekst har svært mye til felles med de asiatiske «tigrene»: åpning for multinasjonale selskaper, overinvestering i byggeindustrien, stor andel dårlige lån, ubalanse mellom jordbruk og industri, korrupsjon, store klasseskiller, og altså stor avhengighet av eksport.

På kort sikt er det avgjørende hvordan Kina greier å takle den nåværende økonomiske krisa i verden. Mye tyder på at den kan bli langvarig og at Kina må være innstilt på å tape enda mer av sine markeder. Den kinesiske staten har sprøytet inn 100 milliarder yuan i 1998 for å styrke hjemmemarkedet. Det er mye, men det er mye mindre en Japans krisepakke, og Kina har antakelig muligheten til å gjøre mer av det samme uten å sette statsøkonomien i fare. Kina har også et veldig stort overskudd på handelsbalansen, og kan tåle å tape en del eksportinntekter.

Sjøl om faren for økonomisk krise avgjort er til stede, er det ikke på noen måte sikkert at Kina går på samme smellen som resten av Øst-Asia. I det lange løp derimot er det nesten garantert at Kina kommer til å bli rammet av sykliske kriser, ikke minst fordi landet nå knytter seg så sterkt til verdensøkonomien og fordi så stor del av kinesisk økonomi er en markedsøkonomi. Over et femtiårs perspektiv må det ansees for utelukket at Kina skal kunne unngå ett eller flere alvorlige økonomiske tilbakeslag. Det er bare i fantasiens verden man kan tegne jamne vekstkurver femti år inn i framtida og regne med at de blir oppfylt.

Klassemotsetninger

En alvorlig bombe under arken for kinesisk framtidsoptimisme er de enorme klasseforskjellene som reformpolitikken har skapt. Etter offisielle tall er det altså over 200 millioner mennesker som lever for under 1 US$ per dag, mens det altså er skapt et sjikt av nyrike kapitalister som kanskje håver inn 1000 US$ per dag, for ikke å ta for hardt i. Og det finnes millioner av mennesker i den nye middelklassen som tjener fra 50 til 200 ganger minstelønn. Dette er klasseforskjeller som etter er gigantiske etter enhver målestokk. På kort sikt kan kinesiske myndigheter si at dette er et midlertidig onde som man må leve med i en overgangsperiode. Men de nyrike ser det verken som et onde eller som et overgangsfenomen. De vil slåss for å beholde sine privilegier. For de fattige kan forskjellene kanskje bli godtatt så lenge de sjøl får det bedre for hvert år, men når følgene av svikten i verdensmarkedet skal fordeles, kan det bli en annen sak. Klasseforskjellene i Kina truer i det lange løp stabiliteten i samfunnet, og det ville ikke være overraskende om de kan utløse i det minste lokale opprør. Før Suharto-regimet falt sammen i Indonesia var det mange tilfeller av lokale opprør fra misnøyde fattigfolk, på tross av at Golkars politi og militære holdt samfunnet i et jerngrep. Golkar er Suhartos «parti».

Skal Kina unngå en sosial eksplosjon er man nødt til å redusere klasseforskjellene, dels ved å skattlegge de nyrike, dels ved å regulere de enorme profittmulighetene og dels ved betydelige overføringer til de fattigste. Når vi snakker om å «regulere profittmulighetene», så betyr det jo for eksempel å slå hardt ned på og forby den hårreisende utbyttinga av barnearbeid og hva som er på grensa til eller over i slavearbeid. En del av de nye mandarinene i Kina har utvilsomt blod på hendene og hvis myndighetene fortsetter å se gjennom fingrene med dette, vil det øke trykket i den sosiale trykkokeren.

Matvarekrise – motsetning by og land

Kina har svært lite dyrkingsareal per innbygger. Moderniseringa har redusert arealet ytterligere, blant annet fordi det bygges på jordbruksland. De første åra etter Dengs reformer økte jordbruksproduksjonen, fordi de nye inntjeningsmulighetene stimulerte til økt produksjon. Samtidig har sammensetninga av landbruksproduksjonen dreid vekk fra ris og hirse og over mot grønnsaker, fjærkre, egg og oppdrettsfisk. Dette har betydd en mer variert diett for kineserne og rikelig med landbruksvarer i byene, men det har også betydd at kornproduksjonen har blitt redusert. Noe av kornproduksjonen går også med i den sterkt økte produksjonen av øl og brennevin.

Grønnsakselger i Shanghai

Grønnsakselger i den gamle bydelen i Shanghai

På 1990-tallet har jordbruket sakket akterut i forhold til industrien. Det har nesten vært nullvekst, dvs. 1-2%. I det lange løp er dette meget skummelt for Kina. Matvaremangel og sult kan velte den ambisiøse strategien. Med sitt store overskudd på handelsbalansen har Kina i dag handlefrihet til å kjøpe matkorn på verdensmarkedet, men problemet forsterkes av at verdens samlede kornproduksjon går ned. I følge FAO (nov. 1998) ventes produksjonen av alle matkorn å gå ned med 2,1% i 98/99.

Fattigdomsproblemet i Kina er fortsatt i hovedsak et problem på landsbygda, sjøl om man nå også har fått et økende antall fattige i storbyene. Men de kommer fra fattigdom på landsbygda, og er dermed knytta til den. Hvis ikke levestandarden bedres radikalt og matvaresikkerheten blir bedre for Kinas fattigste, vil dette kunne true Kinas stabilitet og ambisjoner.

Korrupsjon

En ganske fersk undersøkelse viser at svært mye av Kinas valutainntekter forsvinner uten at myndighetene kan klargjøre hvor de blir av. Den økonomiske kriminaliteten er utbredt og har djupe forankringer i samfunnet. Det snytes på handel, på valutatransaksjoner, på skatten, på alt, og det finnes hele forbrytersyndikater som involverer alt fra nyrike til parti- og statsfunksjonærer. Reint bortsett fra den lovlige kapitalakkumulasjonen som finnes, finnes det en ulovlig, en svart økonomi med en milliardomsetning. Av og til blir toppen av isfjellet avdekket, slik som i Guangdong nylig, men vi må gå ut fra at akkurat som med isfjellet befinner det alt vesentlige av denne virksomheten under overflaten. Mange maktpersoner har interesse av å holde dette skjult. Vi har sett at i Sør-Korea, Indonesia og Japan har den svarte økonomien hatt et omfang som har truet hele samfunnsøkonomien. Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i Kina.

Nå er det signalisert at kinesisk presse skal få større frihet til å drive avslørende journalistikk. Men foreløpig står dette som et fromt ønske i forhold til det som har vært situasjonen til nå. Det er umulig å forestille seg at dette problemet skal kunne lukes ut uten større frihet, større frispråk og større gjennomsiktighet både i økonomi og statsforvaltning. Er Kina i stand til å gjøre dette? Landet har ingen tradisjoner for åpenhet og fri presse, og man holder krampaktig på at det var riktig å knuse demonstrasjonene i 1989 slik det ble gjort. Men faktum er at det har blitt mer åpenhet i samfunnet. Samfunnet er mer avslappet enn for 15 år siden. Vårt poeng er bare at litt mer pressefrihet og litt mer åpenhet ikke vil være nok for å komme korrupsjonen og den økonomiske kriminaliteten til livs. Det vil heller ikke være tilstrekkelig å styrke politiets og myndighetenes innsats, blant annet fordi elendigheten er djupt infiltrert i maktorganene.

Motsetninga mellom kysten og innlandet

Som nevnt tidligere i rapporten og som The Economist poengterer, er den økonomiske ubalansen mellom kysten og innlandet en alvorlig trusel mot Kinas framtid. Dette forsterkes av at det er i innlandet at de nasjonal minoritetene for en stor del befinner seg, dermed får motsetninga til en viss grad et han kontra ikke-han preg over seg. Kina kan opplagt få et opprør av islamske fundamentalister, og særlig hvis en gryende islamsk bevissthet kan suge næring fra en rettferdig økonomisk misnøye.

Motsetninga mellom kyst og innland er også et infrastrukturproblem. Kina må simpelthen få til en langt bedre utvikling i innlandet for ikke å overbelaste transportsystemet og energiforsyninga.

Brettspill i Beijing

Pensjonister spiller brettspill ved Nordtemplet i Beijing

Taiwan

Det er ingen tvil om at Kina er fast bestemt på å innlemme Taiwan i fedrelandet. Hongkong er innlemmet, Macau er i ferd med å bli det. Snart vil taiwanesisk kapital oppleve det som så fristende å få full adgang til det store kinesiske markedet at den politiske motstanden vil smelte. Kanskje. Og om så skjer, vil et samlet Kina få et enda sterkere utgangspunkt enn det som er skissert i de offisielle langtidsplanene.

Men Taiwan-spørsmålet kan også bli kilde til krise og krig, ja i verste fall kan det utløse krig mellom Kina og USA, med de katastrofale følgene det kan få.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Sammenlikning mellom Kina og «tigrene»

Tidligere har vi skrevet rapporter om Japan, Sør-Korea og Indonesia, østasiatiske stater som til en viss grad har gjort noe av det samme som Kina. I disse rapportene har vi blant annet påvist at den voldsomme veksten i disse landa forut for krisa som kulminerte i 1998 ikke kan betegnes som en entydig seier for markedsøkonomien. Faktisk har et fellestrekk for de tre og for flere andre østasiatiske land vært at de i stor grad har brukt planøkonomi, kapitalistisk planøkonomi, for å drive økonomien i en bestemt retning. Markedsøkonomien har vært på plass, men den har fungert innafor ramma av sterk statlig styring. Dette har vi også sett i land som f.eks. Singapore og Malaysia.

Utsyn over Dalian

Utsyn over Dalian. Man skimter det naturhistoriske museet. Det er formet som en fotball fordi folk i Dalian er helt oppslukt av fotball.

Slik sett finnes det fellestrekk mellom Kina og forgjengerne. Det har også vært lagt vekt på konfucianismens og shintoismens rolle som overideologi i alle disse landa, inkludert Kina (konfucianismen). De som argumenterer slik benytter seg av samme tankemodell som Max Weber da han pekte ut protestantismens arbeidsmoral som en forutsetning for den moderne kapitalismen. Slik tolket, er det mulig å finne fellestrekk som også gjelder Kina.

Shanghai teater

Shanghai Teater på Folkets store plass

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Det at det finnes ett statsbærende parti er heller ikke noe Kina er aleine om. Faktisk er også de såkalte demokratiene i Øst-Asia langt på vei ettpartistater når det kommer til stykket.

Kinesiske reformpolitikere har nok også studert Singapore og Taiwan nøye før de gjennomførte sine reformer. Dessuten skal man ikke undervurdere det faktum at KKP helt siden 1949 har infiltrert store deler av Hongkongs økonomiske liv. Der har KKPs hemmelige partiavdeling kunnet høste verdifulle erfaringer i å gjøre det som nå gjøres i stor målestokk i sjølve Kina.

Korrupsjonen og mangelen på en sivil åpenhet og en fri presse er også likheter mellom alle disse samfunnene. Det styrker på hver sin måte deres sårbarhet. Korrupsjonen destabiliserer og korrumperer et samfunn. Mangelen på åpenhet og kritikk underminerer muligheten til å rydde opp i korrupsjon og maktmisbruk.

Likevel skal man ikke undervurdere forskjellene mellom Kina og «tigrene» eller «drakene». Kina er enormt og har en allsidig materiell basis som mangler i Sør-Korea, Japan eller Malaysia. Det industrielle fundamentet som ble skapt under planøkonomien, og som nå kapitaliseres gjennom reformene, er grunnlaget for den veksten Kina har opplevd siden 1980. Et slikt fundament hadde ikke f.eks. Indonesia.

Slik vi ser det er det mange nok fellestrekk mellom Kina og resten av Øst-Asia til at Kina kan komme til å oppleve samme type krise som den som har blitt naboene til del. Men det er ingen lovmessighet i dette, for samtidig er det også mye som skiller. Dersom Kina lykkes i å utnytte disse fordelene og se farene i tide er det ikke gitt at landet vil få samme type krise.

Hva er den kinesiske modellen?

Da jeg møtte Mao Zedong i 1970 svarte han slik da vi roste hans innsats for den kinesiske revolusjonen: «Nei, dere er unge, framtida tilhører dere. Det er det som er viktig.» En annen delegasjon som møtte ham da vi var der roste Kina som forbilde for seg. Til det sa han: «Reis hjem og glem alt dere har sett her. Alle land må gjøre revolusjon på sin måte.»

For Kinas del praktiserte Mao i store trekk som han lærte. Stalins forsøk på å styre den kinesiske revolusjonen i Yenan-perioden ble høflig, men kontant avvist. Kominterns kommisærer ble oppvartet med alle tegn på respekt og fikk ingen mulighet til å blande seg i politikken. Likevel snakket maoister i Vesten om Kina som modell.

Er Kina en modell i dag?

For alle tidligere halvføydale og halvkoloniale land med en tretusenårig embetsmannstradisjon, en femtedel av jordas innbyggere og med en etnisk sett nesten homogen befolkning, kan Kina være en modell. Skjønt Kina har skiftet politikk så mange ganger, at det er ikke sikkert Kina engang kan være modell for seg sjøl.

Kineserne er blitt karakterisert som pragmatiske, og det er noe i det. Da Deng sa de berømte ordene om at det er det samme med fargen på katta bare den fanger mus, uttrykte han denne pragmatismen. Det som går, det går. Det som fungerer for oss, fungerer for oss. Slik later holdninga til å være. Dette er jo nærmest antitesen til modelltenkning. Og antakelig bør man ta kineserne på ordet. De krever ikke å få være modell for noen, og det er befriende for andre å slippe å måtte forholde seg til en modell som eventuelt måtte passe for 1,3 milliarder mennesker.

Dette betyr ikke at man ikke kan lære av Kina. Men da må det å lære tolkes på en vitenskapelig måte. Man kan lære av de prosessene som foregår, man kan lære av observasjoner og dialog.

I tjue år fulgte jeg nøye med i alt som skjedde i Kina, fra 1965 til 1985. I de fjorten årene som har fulgt, har jeg bare fulgt med med et halvt øye. Det var feil. Sjøl om Kina ikke er noen modell, sjøl om Kina ikke er noe forbilde, så er Kina for viktig i verden til å neglisjeres. For kineserne spiller det liten rolle om vi neglisjerer dem. Kina er Zhongguo, landet i midten. Resten av verden er den randa som omkranser Midtens rike, og vi er interessante i den grad vi har betydning for Kina. Men for vårt eget vedkommende bør for eksempel vi her i Norge følge med på det som skjer i Kina. Uansett hvordan Kinas moderniseringsprosjekt går, vil det ha vidtrekkende betydning, også for oss.

Hvor går Kina – port i den forbudte byen.

[Gå til innholdsfortegnelsen]

Forrige artikkelRevolusjon og datarevolusjon
Neste artikkelIntelligente transportsystemer
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).