Om En folkefiende

«Få politiske skikkelser her til lands har klart å gjøre seg mer kontroversielle – for ikke å si: forhatte – enn Pål Steigan. Sammen med Tron Øgrim sto han bak dannelsen av både SUF (m-l) og AKP, og bidro dermed til å gjøre livet surt for sine politiske motstandere av alle avskygninger, både i og utenfor partiet, gjennom minst et par tiår. Det er heller ikke mange andre nordmenn som kan påberope seg å ha møtt Mao, Enver Hoxha og Pol Pot personlig – og dessuten å ha skrytt dem alle opp i skyene. Slikt gjør en ikke populær i vide kretser, selv om man etter hvert skulle komme på bedre tanker og gi klart uttrykk også for det.

Selv tretti år etter at Steigan trakk seg fra alle ledende politiske verv, vekker han konflikt og engasjement. M-l-bevegelsen var kjent for sin disiplin og indre enhet. For første gang forteller Steigan om hvordan kameratskap sprakk og ble til bittert fiendskap da motsetningene ble for store. Men han kommer aldri til å angre på at han har gjort sitt ytterste for å kjempe mot kapitalismen, et system han mener truer menneskehetens fremtid mer enn noen gang. «En folkefiende» er blitt en viktig, interessant og høyst lesverdig fortelling.»

– Aschehoug forlag

 

Vennlig selvkritikk

Vis avisside

Vis avisside

DAGENS NÆRINGSLIV   18.09.2013 Side 050

Får man audiens hos en storkar i det tidligere Sovjetunionen, avsluttes nesten alltid seansen med overrekkelse av vertens biografi, oftest av en forfatter som hverken er kreditert eller utpreget kritisk. Denne er alltid i imitert skinn med gullsnitt.

Første fotografi er som oftest i grumsete svart-hvitt og av hovedpersonen som ung pionér, i de siste bildene håndhilser han jovialt på andre mektige menn foran kjernekraftverk eller en nyåpnet hermetikkfabrikk.

Det er selvsagt både lettvint og urettferdig å sammenligne tidligere AKP-formann Pål Steigans memoarer med den postsovjetiske pampebiografien. Steigan skriver muntlig, underholdende og til tider selvironisk. Men merket av sitt eget liv som han er hender det at teksten glir over i klassisk kaderaktige, knusktørre vurderinger om problemstillinger som virker komplett verdensfjerne for de aller fleste. Og her er det jo bilder der det håndhilses med partipamper som kanskje ikke gjorde det aller beste de kunne gjort for befolkningen de hersket over. «Hvordan ville denne boken sett ut hvis Steigan hadde fått det som han ville i Norge», tenker man uvilkårlig.

«En folkefiende» er ikke bare en bok om den norske ml-bevegelsen, men også om Norges nyere historie. Steigans foreldre var motstandsfolk under krigen, lille Pål holder i utgangspunktet med Kennedy under valget i 1960. Steigan blir industriarbeider når antallet industriarbeidere er på sitt aller største i Norge, og han blir selvstendig ikt-konsulent på slutten av 90-tallet. Senere får han sitt andre hjem i en sjarmerende italiensk småby. Dette er med andre ord en fortelling om klassisk norsk suksess, og det til tross for at Steigans valg gjennom livet ikke alltid har virket strategisk kloke med hensyn til karriere eller inntekt, hverken på ham selv eller andre.

Steigan er på sitt mest litterære når han skildrer Tron Øgrim (1947 – 2007). Hos Steigan er Øgrim en nesten dionysisk skikkelse, vill og full av innfall, men samtidig dogmatisk og mer enn villig til å kompromittere seg for å få sine teorier til å stemme med virkeligheten. Steigan gir uttrykk for skuffelse over at Øgrim aldri ga uttrykk for å ha tatt feil da han skjønnmalte Pol Pots Demokratiske Kampuchea.

Siden Steigan er såpass selvkritisk når det gjelder sin egen rolle i studieturen til Kambodsja, skulle man gjerne gitt ham fripass her. Majoritetsbefolkningens skadefryd over ml-ernes feiltrinn har forlengst begynt å smake harskt. Men så kommer det: «Samtlige norske regjeringer fra 1981 til 1993 støttet Røde Khmers eksilregjering under avstemninger i FN. (…) Norges regjeringer har gitt mye mer praktisk støtte til Røde Khmer enn AKP og jeg noensinne har vært i nærheten av.»

Så enkelt var det selvsagt ikke. Etter noe frem og tilbake i 1980, støttet Norge prins Sihanouks koalisjonsregjering i eksil som besto av to små partier i tillegg til Røde Khmer. Røde Khmer hadde drept fem av Sihanouks barn og 15 av hans barnebarn, likevel hadde han ikke noe annet valg enn å samarbeide. Handlingsrommet og valgalternativene i storpolitikken kan være mer begrensede enn de er for grupper på studiereise. Nettopp derfor kan tonen virke uforholdsmessig krass når man kritiserer unge idealister eller sofaradikale intellektuelle sterkere enn mektige land: Idealistene har i noen tilfeller mye større valgfrihet. Norges alternativ til Sihanouk ville være å anerkjenne den vietnamesiskinnsatte regjeringen i Phnom Penh. Det ville vært interessant å lese Steigans forsvar for norsk anerkjennelse av Vietnams okkupasjon, men politisk refleksjon på det nivået finner man ikke her.

Forfatteren balanserer bra mellom livsløpet til hovedpersonen og illustrerende anekdoter fra bevegelsen. Steigan forteller levende om AKPs oppfordring til partimedlemmer om å verve seg til FN-tjeneste i Libanon, og har en munter og avslørende fortelling der ambassadør Hans Wilhelm Longva ser gjennom fingrene at AKP sender politisk materiale til soldatene.

Forfatteren klarer langt på vei å rettferdiggjøre hemmelighetskremmeriet til partiet. Skildringen av besøk fra det helt agentdrevne nederlandske maoistpartiet kunne vært hentet fra en burlesk dystopi. Mer graverende er påstanden om at en argentinsk kontakt kan ha blitt drept i hjemlandet fordi han ble observert av POT i Oslo. Forfatteren har ingen bevis, men enten det er tilfelle eller ikke gir det leseren en forståelse av hvilket alvor sentrale AKP-ere må ha følt.

For denne avisens lesere kan det være pikant å vite at Steigan og venner stjal strøm fra naboen Kåre Valebrokk til sitt eget trykkeri.

De som i ettertid har surmult over kaderdisiplin, paranoia og feilslåtte kampsaker i partiet fremstilles, umerkelig, som tandre sytepaver siden Steigan selv fremstår som ganske raus, om ikke politisk så mot kampfeller. Men forfatteren gjør viselig klart at han skriver boken som kilde, og ikke som historiker. «En folkefiende» er et interessant og ganske lystig vitnemål fra det man, uansett politisk ståsted, må innrømme var et handlekraftig miljø.

Bjørn Gabrielsen er anmelder og kommentator i Dagens Næringsliv

2. NYVINNING. I 1987 blir den første norske cd-romen lansert, den 7. i verden. Den var et samarbeid mellom Norsk Regnesentral, SSB, Statens kartverk og Cappelen. Fra venstre forsker Erling Maarman-Moe, redaktør Pål Steigan, overingeniør Olaf Magnus Øystensen og Jan Byfuglien. Foto: Gjellesvik/NTB Scanpix 4. VEIEN VIDERE. Forfatter Dag Solstad (til høyre) i diskuterer i 1982 veien videre for AKP-ml i forbindelse med hans nye bok, «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt landet vårt», som ble utgitt samme år. Foto: NTB Scanpix 3. STUDIETUR. Pål Steigan holdt pressekonferanse i 1978 etter AKP-mls tur til Kambodsja. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB Scanpix

© Dagens Næringsliv