Jakten på Assange – historien som ikke blir fortalt

0
John Pilger og Julian Assange

Av John Pilger

Julian Assange er blitt renvasket fordi den svenske saken mot ham var uhederlig. Påtalelederen, Marianne Ny, la hindringer i veien for loven og burde bli tiltalt. Ikke bare satte hennes besettelse av Assange kolleger og dommerstand i forlegenhet. Den avslørte også den svenske statens konspirasjon med USA i landets forbrytelser i krig og «utføring».

Hadde ikke Assange søkt asyl i Ecuadors ambassade i London, ville han ha vært på veg til samme sort amerikansk tortur-hull som Chelsea Manning måtte holde ut.

Disse framtidsutsiktene ble tåkelagt av den stygge farsen som utspilte seg i Sverige. «Det er latterlig», sa James Catlin, en av Assanges australske advokater. «Det er som om de finner på tingene underveis.»


Denne artikkelen av John Pilger publiseres med forfatterens tillatelse. Den ble først publisert på Counterpunch. Oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad


Det kan ha virket slik, men der var alltid en alvorlig hensikt. Et hemmelig Pentagon-dokument forberedt av «Cyber Counterintelligence Assassments Branch» i 2008 varslet en detaljert plan for å svekke tilliten til WikiLeaks og sverte Assange personlig.

«Oppdraget» var å ødelegge «tilliten», som var WikiLeaks’ «gravitasjonssenter». Dette skulle oppnås gjennom trusler om «avsløring (og) rettsforfølgelse». Målet var å kriminalisere og bringe en slik uforutsigbar kilde, som åpent fortalte sannheter, til taushet.

Julian Assange

Kanskje var dette forståelig. WikiLeaks har avslørt måten USA dominerer mange menneskelig anliggender, inkludert landets enorme forbrytelser, spesielt i Afghanistan og Irak: en gros-salget, de mange morderiske drap på sivile og forakten for suverenitet og internasjonal lov.

Disse avsløringene er beskyttet av det første tillegget i USAs konstitusjon. Som presidentkandidat i 2008, hyllet professor i konstitusjonell rett, Barack Obama, varslere som «del av et sunt demokrati (og de) må være beskyttet mot represalier.»

I 2012 skrøt Obama-kampanjen på nettsiden sin av at Obama hadde tiltalt flere varslere i sin første presidentperiode enn alle andre presidenter i USA til sammen. Til og med før Chelsea Manning hadde vært stilt for retten, hadde Obama gått offentlig ut og erklært henne skyldig.

Få seriøse observatører tviler på at en liknende skjebne venter Assange, skulle USA få fatt på ham. Ifølge dokumenter som ble offentliggjort av Edward Snowden, er han på en «Mål for menneskejakt-liste». Trusler om kidnapping og avretting av ham ble nesten gangbar mynt både politisk og i media etter daværende visepresident Joe Bidens nedsettende bemerkning om at grunnleggeren av WikiLeaks var en «cyber-terrorist».

Hillary Clinton, Libyas ødelegger og, som WikiLeaks avslørte i fjor, hemmelig støttespiller og personlig begunstiget av krefter som garanterer for ISIS, foreslo sin egen formålstjenlige løsning: «Kan vi ikke bare drone denne fyren.»

Ifølge australske konfidensielle diplomatiske meldinger, er Washingtons anstrengelser for å få tak på Assange «enestående i omfang og art». I Alexandria i Virginia har en hemmelig påtalejury forsøkt i snart sju år å oppdrive en forbrytelse Assange kan bli tiltalt for. Dette er ikke enkelt.

Det første tillegget i USAs konstitusjon beskytter forleggere, utgivere, journalister og varslere, uansett om det gjelder redaktøren i New York Times eller redaktøren i WikiLeaks. Selve ideen om ytringsfrihet er beskrevet som USAs «grunnleggende dyd», eller, som Thomas Jefferson kalte det, «vår valuta».

I møte med disse hindringene har Justisdepartementet i USA diktet opp anklager om «spionasje», «konspirering med hensikt på spionasje», «bedrageri» (tyveri av statlig eiendom), «data-bedrageri og –misbruk» (data-hacking) og generell «konspirasjon». Den foretrukne spion-loven, som var ment å avskrekke pasifister og personer som nektet militærtjeneste på samvittighetsgrunnlag under Første verdenskrig, har bestemmelser om livsvarig fengsel og dødsstraff.

Assanges mulighet til å forsvare seg selv i en slik Kafka-liknende verden har blitt alvorlig begrenset av at USA har erklært saken hans for en statshemmelighet. I 2015 blokkerte en føderal rettsinstans i Washington all frigivelse av informasjon om etterforskningen mot WikiLeaks av «nasjonale sikkerhetsårsaker», fordi den var «aktiv og pågående» og ville skade den «forestående tiltalen» mot Assange. Dommeren, Barbara J. Rothstein, sa det var nødvendig å vise «behørig aktelse for den utøvende makt i saker som gjelder nasjonal sikkerhet». Dette er en skinndomstol.

For Assange har prosessen vært en rettergang i media. 20. august 2010, da det svenske politiet åpnet en «voldtekts-etterforskning», koordinerte de det – ulovlig – med Stockholm-tabloidene. Forsidene fortalte at Assange var beskyldt for voldtekt av to kvinner. Ordet «voldtekt» kan ha en ganske annen juridisk betydning i Sverige enn i Storbritannia: en ytterst skadelig falsk virkelighet ble til nyheter som gikk verden rundt.

Mindre enn 24 timer senere tok Stockholms hovedanklager, Eva Finne, over etterforskninger. Hun kastet ikke bort noe tid før hun kansellerte arrest-ordren. «Jeg tror ikke det er noen grunn til å mistenke at han har begått voldtekt», uttalte hun. Fire dager senere henla hun voldtektetterforskningen fullstendig, med uttalelsen: «Det foreligger ingen mistanke om noen forbrytelse av noe slag.»

Så kom Claes Borgström på banen – en svært kontroversiell person i Socialdemokraterna og på dette tidspunktet kandidat i det nært forestående svenske valget. Få dager etter at hovedanklageren hadde lagt ned saken, annonserte Bergström, som er advokat, at han representerte de to kvinnene og hadde oppsøkt en annen anklager i Göteborg. Dette var Marianne Ny, som Borgström kjente godt, både personlig og profesjonelt.

30. august møtte Assange frivillig opp på en politistasjon i Stockholm og besvarte spørsmålene han ble stilt. Han oppfattet at dette var avslutningen på saken. To dager senere kunngjorde Ny at hun åpnet saken på nytt.

På en pressekonferanse ble Borgström spurt av en svensk journalist hvorfor saken fortsatte når den allerede hadde blitt henlagt. Reporteren siterte en av kvinnene som skal ha sagt at hun ikke ble utsatt for voldtekt. Han svarte: «Ah, men hun er ikke advokaten.»

Samme dag som Marianne Ny gjenåpnet saken, hadde lederen for Sveriges militære etterretningstjeneste – som har akronymet MUST – offentlig fordømt WikiLeaks i en artikkel med tittelen «WikiLeaks en trussel mot våre soldater (under USAs kommando i Afghanistan)».

Både den svenske statsministeren og utenriksministeren angrep Assange, som ikke hadde blitt tiltalt for noen forbrytelse. Assange ble advart om at den svenske etterretningstjenesten, SÄPO, hadde fått beskjed fra sitt motstykke i USA at utveksling av etterretning mellom USA og Sverige ville bli «revet bort» hvis Sverige beskyttet ham.

Assange ventet i fem uker i Sverige på at «voldtekts-etterforskningen» skulle gå sin gang. The Guardian sto like foran publisering av krigsdokumenter fra Irak (de såkalte Iraq «War Logs», overs. anm.). Disse var basert på WikiLeaks’ avsløringer, og Assange skulle ha oppsyn med dette i London.

Til slutt fikk han lov til å reise. Så snart han hadde dratt, utstedte Marianne Ny en europeisk arrestordre og sendte «rød alarm» til Interpol – noe som vanligvis brukes mot terrorister og farlige kriminelle.

Assange møtte opp på en politistasjon i London, ble behørig arrestert og tilbragte ti dager i Wandsworth-fengselet, på isolat. Han ble løslatt mot 340.000 pund i kausjon, han ble elektronisk merket, måtte melde seg for politiet daglig og i praksis plassert i husarrest mens saken mot ham begynte sin lange reise mot Høyesterett.

Fortsatt hadde han ikke blitt anklaget for noe lovbrudd. Advokatene hans gjentok hans tilbud om å la seg forhøre i London, via videooverføring eller ansikt til ansikt. De pekte på at Marianne Ny hadde gitt ham tillatelse til å forlate Sverige. De foreslo et særskilt anlegg ved Scotland Yard som ofte ble brukt av svenske og andre europeiske myndigheter for slike formål. Hun avslo.

I nesten sju år, mens Sverige har forhørt 44 personer i Storbritannia i forbindelse med politietterforskninger, har Ny nektet å forhøre Assange for å komme videre i saken sin.

Tidligere anklager Rolf Hillegren har i svensk presse beskyldt Ny for å ha mistet all upartiskhet. Han beskrev hennes personlige engasjement i saken som «unormal» og krevde at hun skulle byttes ut.

Assange ba svenske myndigheter om en garanti for at han ikke ville bli «overlevert» til USA, hvis han ble utlevert til Sverige. Dette ble avvist. I desember 2010 avslørte The Independent at de to regjeringene hadde diskutert hans videre utlevering til USA.

I skarp motsetning til sitt rykte som en bastion for liberal opplysning, har Sverige trukket så nært Washington at landet har tillatt hemmelige CIA-«utføringer» – inkludert ulovlig deportasjon av flyktninger. Utføringen med påfølgende tortur av to politiske flyktninger fra Egypt i 2001 ble fordømt av FN-komiteen mot tortur, Amnesty International og Human Rights Watch. Den svenske statens medvirkning og dobbeltspill er dokumentert i sivile søksmål – som ble vunnet – og i meldinger fra WikiLeaks.

Al Burke, redaktør av nettstedet Nordic News Network og en autoritet på de mangeartede irrgangene og farene Assange stod overfor, skrev følgende: «Dokumenter frigitt av WikiLeaks etter at Assange flyttet til England, indikerer tydelig at Sverige gjennomgående har bøyd seg for press fra USA i saker som gjelder borgerrettigheter. Det er all grunn til bekymring for at Assange, dersom han skulle bli tatt i forvaring av svenske myndigheter, kan bli utlevert til USA uten nøye overveielser rundt hans juridiske rettigheter.»

Krigen mot Assange er nå trappet opp. Marianne Ny nektet å gi hans svenske advokater – og svenske domstoler – tilgang til hundrevis av SMS-meldinger politiet hadde hentet ut av telefonen til en av de to kvinnene som er involvert i «voldtekts»-beskyldningene.

Ny sa at hun ikke var juridisk forpliktet til å avsløre viktige beviser før en formell anklage var utarbeidet og hun hadde forhørt ham. Så, hvorfor ville hun ikke forhøre ham? Catch-22.

Da hun i forrige uke kunngjorde at hun henla Assange-saken, nevnte hun ikke noe om bevisene som ville knuse den. En av SMS-meldingene gjør det klart at den ene av kvinnene ikke ønsket noen siktelse mot Assange, «men politiet var ivrige på å få et tak på ham». Hun var «sjokkert» da de arresterte ham, fordi hun bare «ville ha ham til å ta (en HIV-) test». Hun «ønsket ikke å beskylde JA for noe som helst» og «det var politiet som fant på anklagene». I et vitnemål er hun sitert på å ha sagt at hun hadde blitt «virvlet med av politiet og andre rundt henne».

Ingen av kvinnene hevdet at de hadde blitt voldtatt. Faktisk; begge benektet at de hadde blitt voldtatt og en av dem har siden twitret: «Jeg har ikke blitt voldtatt.» Kvinnene ble manipulert av politiet – uansett hva advokatene deres sier nå. Også de er, helt opplagt, ofre i denne uhyggelige sagaen.

Katrin Axelsson og Lisa Longstaff i Women Against Rape skrev: «Beskyldningene mot (Assange) er et røykteppe som skjuler hvordan en rekke regjeringer prøver å slå ned på WikiLeaks, som modig har avslørt for offentligheten deres hemmelige planer om krig og okkupasjon, som fører til voldtekter, drap og ødeleggelse… Disse myndighetene bryr seg så lite om vold mot kvinner at de manipulerer voldtekt-anklager etter behag. (Assange) har gjort det klart at han er tilgjengelig for å bli forhørt av svenske myndigheter, i Storbritannia eller via Skype. Hvorfor nekter de å ta dette avgjørende skrittet i sin etterforskning? Hva er de redd for?»

Assanges valg var skarpt avtegnet: utlevering til et land som hadde nektet å si om de ville eller ikke ville sende ham videre til USA, eller å søke mot det som virket som hans siste mulighet for tilflukt og sikkerhet.

Med støtte fra det meste av Latin-Amerika innvilget regjeringen i bitte, lille Equador ham flytning-status på grunnlag av dokumenterte beviser om at hans framtidsutsikter innebar grusom og usedvanlig straff i USA; at denne trusselen krenket hans grunnleggende menneskerettigheter; og at hans egen regjering i Australia hadde overlatt ham til seg selv og konspirerte med Washington.

Labor-regjeringen til daværende statsminister, Julia Gillard, hadde til og med truet med å frata ham hans australske pass – til det ble påpekt for henne at det ville være ulovlig.

Den kjente menneskerettighets-advokaten Gareth Peirce, som representerer Assange i London, skrev til Australias daværende utenriksminister, Kevin Rudd:

«Gitt omfanget av den offentlige debatten, ofte basert på fullstendig falske forutsetninger… er det svært vanskelig å bevare noe prinsipp om at han er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Herr Assange har nå ikke ett, men to Damokles-sverd hengende over seg, om mulig utlevering til to ulike jurisdiksjoner, vekselsvis for to ulike påståtte forbrytelser, der ingen av disse handlingene er lovstridige i hans hjemland, og der hans personlige sikkerhet er satt i fare i omstendigheter som er sterkt politisk ladet.»

Først da hun kontaktet den australske høykommisjonen i London fikk Peirce en respons – som ikke svarte på noen av de poengene hun hadde trukket fram. I et møte jeg var til stede på sammen med henne, kom den australske generalkonsulen, Ken Pascoe, med den forbløffende påstanden at han visste «bare det jeg leser i avisene» om detaljene i saken.

I 2011, i Sydney, tilbragte jeg flere timer sammen med Malcolm Turnbull, konservativt medlem av Australias føderale parlament. Vi diskuterte truslene mot Assange og de bredere implikasjonene for ytringsfrihet og rett, og hvorfor Australia var forpliktet til å stå ved hans side. Turnbull var på dette tidspunktet kjent som en forkjemper for ytringsfrihet. Han er nå statsminister i Australia.

Jeg ga ham Gareth Peirces brev om truslene mot Assanges rettigheter og liv. Han sa at situasjonen helt klart var sjokkerende og lovte å ta det opp med Gillard-regjeringen. Kun stillhet fulgte.

I nesten sju år har dette legendariske justismordet druknet i en beskyldnings-kampanje mot WikiLeaks-grunnleggeren. Det finnes få sidestykker til dette. Dypt personlige, smålige, ondskapsfulle og umenneskelige angrep har blitt rettet mot en mann som ikke er tiltalt for noe lovbrudd – og likevel blir utsatt for en behandling som ikke en gang blir tildelt en person som står foran utlevering, tiltalt for å ha drept sin kone. At USAs trussel mot Assange var en trussel mot alle journalister og mot prinsippet om ytringsfrihet, forsvant i det tarvelige og det ambisiøse. Jeg ville kalle det anti-journalistikk.

Bøker ble publisert, filmavtaler inngått og media-karrierer skjøt fart eller fikk en «kick-start» på WikiLeaks rygg og en antakelse om at Assange var lovlig vilt og for fattig til å saksøke noen. Folk har tjent penger, ofte store penger, mens WikiLeaks har kjempet for å overleve.

Den forrige redaktøren av The Guardian, Alan Rusbridger, kalte WikiLeaks-avsløringene, som avisen hans publiserte, «et av de største journalistiske skup de siste 30 årene.» Likevel ble det ikke gjort noen forsøk på å beskytte The Guardians leverandør og kilde. I stedet ble «skupet» del av en markedsføringsplan for å øke avisens løssalgspris. Uten at en øre gikk til Assange eller til WikiLeaks, ledet en opphausset Guardian-bok til en lukrativ Hollywood-film. Bokens forfattere, Luke Harding og David Leigh, beskrev Assange uten begrunnelse som en «ødelagt personlighet» og «kynisk». De avslørte også det hemmelige passordet han hadde gitt avisen i fortrolighet, som var konstruert for å beskytte en digital fil som inneholdt konfidensielle meldinger fra USAs ambassade. Med Assange fanget i Ecuadors ambassade, kunne Harding, som sto utenfor sammen med politiet, hovere i sin blogg at «Scotland Yard kan komme til å le sist».

Journalist-studenter kan gjerne undersøke denne perioden for å forstå den mest utbredte kilden til «falske nyheter» – fra innsiden av et medium som har ordinert seg selv med falsk respektabilitet og som en forlengelse av myndigheten og makten de forsøker å innsmigre seg hos og tjener.

Prinsippet om uskyldig inntil det motsatte er bevist, ble ikke tatt i betraktning under Kirsty Warks uforglemmelige, direktesendte utspørring i 2010. «Hvorfor ber du ikke bare kvinnene om unnskyldning?» krevde hun å få vite av Assange, fulgt av: «Har vi ditt ord på at du ikke vil unndra deg rettsforfølgelse?»

I BBC-programmet Today, brølte John Humphrys: “Er du et seksuelt rovdyr?» Assange svarte at idéen var meningsløs, hvorpå Humphry forlangte å få vite hvor mange kvinner han hadde gått til sengs med. «Ville selv Fox News ha sunket til dette nivået?» undret den amerikanske historikeren William Blum. «Jeg skulle ønske Assange hadde vokst opp i gatene i Brooklyn, slik jeg gjorde. Da ville han visst nøyaktig hvordan man svarer på et slikt spørsmål: ‘Mener du inkludert moren din?’»

I forrige uke, samme dag som Sverige kunngjorde at Assange-saken ville bli henlagt, ble jeg intervjuet på BBC World News av Greta Guru-Murthy, som virket å ha lite kjennskap til Assange-saken. Hun holdt fast ved å referere til «tiltalen» mot ham. Hun beskyldte ham for å plassere Trump i Det hvite hus og trakk oppmerksomheten min mot det «faktum» at «ledere verden over» hadde fordømt ham. Blant disse «lederne» inkluderte hun Trumps CIA-direktør. Jeg spurte henne: «Er du en journalist?»

Uretten som blir Assange til del, er en av årsakene til at parlamentet reformerte loven om utlevering i 2014. «Saken hans er vunnet, rubbel og bit,» sa Gareth Peirce til meg: «Disse endringene i loven betyr at Storbritannia nå anerkjenner alt som ble argumentert for i saken hans. Likevel får han ingen fordeler av det». Med andre ord: han ville ha vunnet sin sak i en britisk domstol og ville ikke vært tvunget til å søke asyl.

Ecuadors beslutning om å beskytte Assange i 2012 var uhyre modig. Til tross for at innvilgelse av asyl er en humanitær handling og at alle stater har myndighet til å gjøre det i henhold til internasjonal lov, nektet både Sverige og Storbritannia å anerkjenne lovligheten av Ecuadors avgjørelse.

Ecuadors ambassade i London ble satt under politi-beleiring og landets regjering ble hånet. Da William Hagues utenriksdepartement truet med å bryte Wien-konvensjonen om diplomatiske relasjoner, og advarte om at de ville fjerne ambassadens diplomatiske ukrenkelighet og sende politi inn for å få tak i Assange, var det raseri fra hele verden som tvang regjeringen til å gi etter.

En kveld dukket politi opp i vinduene på ambassaden i et åpenbart forsøk på å skremme Assange og hans beskyttere.

Siden den gang har Assange måttet holde seg på et lite rom uten sollys. Han har vært syk fra tid til annen og har blitt nektet trygg passasje til sykehus hvor han kunne bli diagnostisert. Likevel. Utholdenheten hans og den svarte humoren hans er fortsatt bemerkelsesverdig. Da han ble spurt om hvordan han holder ut å være innesperret slik, svarte han: «Mye bedre enn et «supermax», det er sikkert.» (Supermax er forkortelse for «super-maximum-security» – en betegnelse på fengsel i USA med maksimale sikkerhetstiltak, overs. anm.)

Det er ikke over, men det rakner. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling – tribunalet som bedømmer og avgjør om regjeringer retter seg etter sine menneskerettighets-forpliktelser – avsa i fjor en dom om at Assange hadde blitt ulovlig fengslet av Storbritannia og Sverige. Dette er internasjonal lov på sitt toppunkt.

Både Storbritannia og Sverige deltok i den 16 måneder lange FN-undersøkelsen, la fram bevis og forsvarte sitt standpunkt foran tribunalet. I tidligere saker der tribunalet har avsagt dommer – Aung Sang Suu Kyi I Burma, den fengslede opposisjonslederen Anwar Ibrahim i Malaysia, den fengslede Washington Post-journalisten Jason Rezaian i Iran – har både Storbritannia og Sverige gitt full støtte til tribunalet. Forskjellen nå er at forfølgelsen av Assange blir utholdt i hjertet av London.

Metropolitan-politiet sier de fortsatt har til hensikt å arrestere Assange for brudd på vilkårene for kausjon, dersom han skulle forlate ambassaden. Hva da? Noen få måneder i fengsel mens USA leverer sitt krav om utlevering til britiske domstoler?

Hvis den britiske regjeringen tillater at dette skjer, vil den, i verdens øyne, bli vanæret i stor stil og historisk, som en medskyldig i krigsforbrytelsen utført av en tøylesløs makt mot rettferdighet og frihet – og oss alle.

 


Selskapet Mot Dag AS er nå formelt stiftet og vil være eier av nettstedet   steigan.no. Vi holder på med å tegne aksjer, og vil du være medeier, kan du tegne deg nå. Her finner du tegningsdokumentet. Konto for innbetaling av aksjekapital er 9001.29.79990.

 

 

Forrige artikkelEU vil innføre euro i Danmark og Sverige
Neste artikkelTrump och terrorkungen rustar för krig och kaos