Den universelle lærdommen fra Øst-Timor

John Pilger

Av John Pilger

Da jeg filmet i det skjulte i Øst-Timor i 1993, fulgte jeg et landskap av kors. Store, svarte kors avtegnet mot himmelen, kors på topper, kors på rekke og rad langs åsene, kors ved veikantene. De fylte opp jorda og trengte seg på hvor enn du lot blikket vandre.

Inskripsjonene på korsene fortalte om utryddelsen av hele familier, forsvunnet ut av tiden i løpet av et år, en måned, en dag. Landsby etter landsby stod som minnesmerker.

Kraras er en slik landsby. Kjent som «enkenes landsby». 287 innbyggere ble myrdet av indonesiske tropper.


Denne artikkelen av den australske journalisten og filmskaperen John Pilger ble først publisert på johnpilger.com. Den er oversatt til norsk av Anne Merethe Erstad.


En gammel skrivemaskin med falmet fargebånd var det den lokale presten brukte for å registrere navn, alder, dødsårsak og datoen for drapene på hvert eneste offer. I den siste kolonnen identifiserte han den indonesiske bataljonen som var ansvarlig for hvert drap. Det var bevis for folkemord.

Fra Kraras-massakren, Øst Timor

Jeg har fortsatt dette dokumentet, som jeg har vanskelig for å legge fra meg. Som om blodet i Øst-Timor fortsatt er ferskt på papiret.

På listen er dos Anjos familie.

I 1987 intervjuet jeg Arthur Stevenson, kjent som Steve, en tidligere kommandosoldat som hadde kjempet mot japanerne i den portugisiske kolonien Øst-Timor i 1942. Han fortalte meg historien om Celestino dos Anjos. dos Anjos snarrådighet og mot hadde reddet livet hans og livene til andre australske soldater som kjempet bak de japanske linjene.

Steve beskrev dagen da flygebladene flagret ned fra et Royal Australian Air Force-fly: «Vi kommer aldri til å glemme dere», sto det på flygebladene. Kort tid etter ble australierne beordret til å forlate øya Timor. Og overlate folket til sin skjebne.

Da jeg møtte Steve, hadde han nettopp mottatt et brev fra Celestinos sønn, Virgillo, som var på samme alder som han egen sønn. Virgillo skrev at faren hans hadde overlevd den indonesiske invasjonen av Øst-Timor i 1975, men fortsatte: «I august 1983 rykket indonesiske styrker inn i landsbyen vår, Kraras. De plyndret, brente og massakrerte, med et kampfly som støtte ovenfra. 27. september 1983 tvang de min far og min kone til å grave sine egne graver og drepte dem med maskingeværsalver. Min kone var gravid.»

Kraras-listen er et ekstraordinært politisk dokument som vanærer Indonesias Faust-liknende partnere i Vesten og lærer oss mye om hvordan verden styres. Kampflyet som angrep Kraras kom fra USA. Maskingeværene og bakke til luft-rakettene kom fra Storbritannia. Stillheten og forræderiet kom fra Australia.

Presten i Kraras skrev på den siste siden:

«For de kapitalistiske lederne av denne verden lukter Timors olje bedre enn timoresisk blod og tårer. Hvem vil bringe denne sannheten ut til verden?… Det er innlysende at Indonesia aldri ville ha gjennomført en slik forbrytelse hvis ikke landet hadde fått fordelaktige garantier fra (vestlige) regjeringer.»

Da den indonesiske diktatoren, general Suharto, var i ferd med å invadere Øst-Timor (portugiserne hadde forlatt sin koloni), tipset han ambassadørene fra Australia, USA og Storbritannia. I hemmelige telegrammer som senere ble lekket, anmodet den australske ambassadøren, Richard Woolcott, sin regjering om å «handle på en måte som var egnet til å minimere påvirkningen på offentligheten i Australia og i fortrolighet vise forståelse overfor Indonesia.» Han nevnte indirekte det forlokkende utbyttet på olje og gass i Timorhavet, som skiller øya fra det nordlige Australia.

Det var ikke ett ord om bekymring for timoreserne.

Etter min erfaring som reporter, var Øst-Timor den største forbrytelsen i siste del av det 20. århundre. Jeg hadde mye å gjøre med Kambodsja, men ikke en gang Pol Pot sendte like mange i døden – proporsjonalt sett – som Suharto drepte og sultet i Øst-Timor.

I 1993 anslo Utenrikskomiteen i det australske parlamentet at «minst 200.000» øst-timoresere – en tredjedel av befolkningen – hadde dødd under Suharto.

Australia var det eneste vestlige landet som formelt anerkjente Indonesias folkemyrdende erobring. De morderiske indonesiske spesialstyrkene, kjent som Kopassus, ble trent av australske spesialstyrker på en base nær Perth. Ressursene var verd «millioner på millioner», ifølge utenriksminister Gareth Evans.

I min film fra 1994, En nasjons død: Timor-konspirasjonen, er en triumferende Evans filmet der han løfte et champagneglass mens han og Ali Alatas, Suhartos utenriksminister, flyr over Timorhavet. De har nettopp signert en pirat-avtale som deler olje- og gassrikdommene i Timorhavet.

Jeg filmet også vitner som Abel Gutteras, nå Timor-Lestes (Øst-Timors navn etter uavhengigheten) ambassadør i Australia. Han fortalte meg: «Vi tror på at vi kan vinne og at vi kan stole på alle disse menneskene i verden som lytter – at ingen ting er umulig, og fred og frihet er alltid verd å kjempe for.»

Forunderlig nok vant de. Mange mennesker over hele verden hørte dem, og en utrettelig bevegelse la sterkt press på Suhartos støttespillere i Washington, London og Canberra for at de skulle snu ryggen til diktatoren.

Men der var også en stillhet. I årevis nærmest ignorerte den frie pressen i de medskyldige landene Øst-Timor. Der fantes hederlige unntak, som den modige Max Stahl, som filmet massakren på Santa Cruz kirkegård i 1991. Ledende journalister nærmest falt for Suhartos føtter. I et bilde av en gruppe australske redaktører som besøker Jakarta, ledet av Murdoch-redaktøren Paul Kelly, ser man en av dem bukke for Suharto. Folkemorderen.

Fra 1999 til 2002 tok den australske regjeringen ut avkastning på anslagsvis 1,2 milliarder dollar fra olje- og gassfelter i Timorhavet. I den samme perioden ga Australia mindre enn 200 millioner i såkalt hjelp til Øst-Timor.

I januar rapporterte Ben Doherty om hva som skjedde i 2002, to måneder før Øst-Timor vant sin uavhengighet: «I hemmelighet trakk Australia seg fra drøftingene om maritime grenselinjer etter FNs Havrettskonvensjon og den tilsvarende internasjonale domstolen, slik at landet ikke kunne bli tvunget inn i en juridisk bindende internasjonal voldgift.»

Tidligere statsminister John Howard har beskrevet sin regjerings rolle i Øst-Timors uavhengighet som «edel». Howards utenriksminister, Alexander Downer, stormet en gang inn i regjeringsrommet i Dili i Øst-Timor og sa følgende til statsminister Mari Alkatiri: «Vi er veldig tøffe… La meg gi deg en leksjon i politikk…»

I dag er det Timor-Leste som gir leksjoner i politikk. Etter år med triks og trakassering fra Canberra, har folket i Timor-Leste krevd – og vunnet – retten til å forhandle i den permanente voldgiftsdomstolen (PCA) om en lovlig maritim grenselinje og en behørig andel av olje og gass.

Australia står i voldsom gjeld til Timor-Leste – noen vil si de skylder milliarder av dollar i krigsskadeerstatning. Australia burde gi fra seg alle rettighetsinntekter de har samlet inn siden Gareth Evans skålte for Suhartos diktatur mens de fløy over ofrenes graver.

«The Economist» hyller Timor-Leste som det mest demokratiske landet i Sørøst-Asia i dag. Er det en anerkjennelse? Eller betyr det aksept av et lite og sårbart land som melder seg inn i det store spillet om globalisering? For de svakeste, er globalisering en lumsk kolonisering som tillater transnasjonal finansnæring og dens medspillere å trenge dypere inn enn de gamle imperialistene i deres kanonbåter, som Edward Said skrev.

Det kan bety en utviklingsmodell som ga Indonesia, under Suharto, grove ulikheter og korrupsjon; som drev folk fra jorden deres og inn i slum, og deretter skrøt av vekstkurven.

Folket i Timor-Leste fortjener bedre enn uklar ros fra «de kapitalistiske lederne av verden», som presten fra Kraras skrev. De kjempet ikke, de døde ikke og de stemte ikke for å gi bedre fotfeste til fattigdom og en vekstkurve. De fortjener retten til å holde seg selv oppe når oljen og gassen tar slutt, som den vil gjøre. I det aller minste bør deres mot være en ledestjerne i vårt felles minne, en universell politisk lærdom.

Bravo, Timor-Leste. Bravo og vær på vakt.

 

5. mai 2017 ble John Pilger tildelt «Timor-Leste -ordenen» av Øst-Timors ambassadør i Australia, Abel Gutteras, som en anerkjennelse for hans reportasjer fra Øst-Timor under Indonesias brutale okkupasjon, og spesielt for hans milepæl av en dokumentarfilm: «Death of a Nation: the Timor Conspiracy».

 

 

 

  2 kommentarer til “Den universelle lærdommen fra Øst-Timor

  1. FR.ED
    11. mai 2017 klokka 16:07

    Bildet i artikkelen er fra filmen «Beatriz’s war» https://www.youtube.com/watch?v=7RMJtJH5-7w

Legg inn en kommentar