Hvem er Emmanuel Macron og hvem står bak ham?

0

Emmanuel Macron vant første runde av det franske presidentvalget, og ligger ifølge meningsmålingene godt an til å bli Frankrikes neste president, men hvem er han og hva representerer han?

Macron er en tidligere bankmann, som gjorde en lynkarriere i bankhuset Rothschild før han gjorde en tilsvarende lynkarriere i politikken. Han er utdannet ved det franske eliteuniversitetet ENA, École nationale d’administration, som er rugemaskin for franske toppolitikere, toppsjefer og byråkrater.

Han ble økonomiminister i Manuel Valls regjering (Sosialistpartiet). Der ble han raskt forhatt i fagbevegelsen for sin loi Macron (2015) som tok sikte på drastisk å redusere offentlige tjenester og erstatte dem med private, og for å knekke arbeidstidsbegrensningene i tariffavtalene. Til og med i det svært borgerlige Sosialistpartiet ble dette stram kost, og loven måtte tvinges gjennom i parlamentet ved dekret. Tusenvis av arbeidere demonstrerte mot denne loven som de med god grunn oppfattet som en arbeiderfiendtlig lov.

En karriere av tynn luft

Observatører sier at Macrons karriere er som tatt ut av tynn luft, omtrent slik bankene lager penger av samme materiale. Biografen og journalisten Patrick Marnham i det konservative tidsskriftet The Spectator, skriver at han er som noe som er skapt av «les énarques», altså toppfolk med utdanning fra ENA.

It is clear that Macron has powerful supporters behind the scenes, and a clue may lie in the little-discussed fact that some years ago he was identified as a member of ‘les Gracques’ — a discreet centre-left pressure group loosely staffed by influential chief executives and civil service mandarins. They are pro-market socialists who long ago gave up on the Socialist party. Many are fellow ‘énarques’ (graduates of ENA) and every step of Macron’s career could have been directed by them.

Pretentious, moi?

Les Graques

Dette med «sentrum-venstre» får stå for Marnhams egen regning. Navnet ‘les Gracques’ er tatt fra brødrene og folketribunene Tiberius og Gaius Gracchus i den romerske republikken. Men ‘les Gracques’ er ingen folketribuner. De ønsker ingen reformer til fordel for folket. Deres reformer er elitens og korporasjonenes reformer på bekostning av folket.

Politisk framstår de som en fransk versjon av Tony Blairs politikk med liberalisering, privatisering og «reformer» som sentrale punkter på dagsordenen. Skjønt politikk, i Sosialistpartiet sa man at ‘les Gracques’ representerer ingenting.

I nettverket rundt dem finner man folk som Mathilde Lemoine, strateg i banken HSBC, også hun en del av Groupe Edmond de Rothschild.

Man finner François Villeroy de Galhau, sjefen for Banque de France. Han er euro- og EU-tilhenger på sin hals og hører naturligvis til den absolutte finanseliten i Europa. Man finner Peter Mandelson, som spilte en nøkkelrolle i Tony Blairs New Labour. Det samme med Baron Anthony Giddens, den fremste rådgiveren for Blair.

På deres sommerskole var det Macron, den italienske trilateralisten, bankmannen og tidligere statsministeren Enrico Letta, og den alltid tilstedeværende Libyas bøddel, Daniel Cohn-Bendit, som holdt avslutningsforedragene.

Gracchernes nyliberale manifest slår fast:

Det moderne venstre er fiendtlig innstilt til demagogien om økonomisk patriotisme og alle former for proteksjonisme. De bringer ikke annet enn nedgang, og i verste fall krig. Vi oppmunter til fri flyt av goder, kapital, tjenester og mennesker.

Den tidligere italienske statsministeren, Enrico Letta, ex-Goldman Sachs og medlem av Trilateralkommisjonen, hører også til nettverket rundt Macron og han erklærte at han var ”contentissimo”, ekstremt fornøyd, med valgresultatet i Frankrike. Letta er ledende medlem i den europeiske delen av Trilateralkommisjonen og sitter i eksekutivkomiteen i Aspen Institute, som er kritisert for å utdanne «forretningslivets haier».

En «bevegelse» oppsto av tynn luft

Hvem er ‘Les Jeunes avec Macron’ som oppsto ut av samme tynne luft? De presenterer seg som unge og dynamiske. Fransk presse kaller dem ”europeister”, og flere journalister har stilt spørsmålet om hvor de egentlig kommer fra. Nettsidene deres er lite informative når det gjelder hvem og hva de er. Det samme gjelder ”bevegelsen” En Marche! som er er det partinavnet Macron stilte under. Her er det mye Facebook og sosiale medier og lite reell folkebevegelse.

Den 39 år gamle Macron selger seg inn som ungdommens kandidat, men slate.fr skriver at velgerne hans ikke er spesielt unge. I meningsmålinger har han hatt 22% oppslutning blant velgere over 65 år og det er like mye som oppslutninga hans blant dem under 35.

Sosialt er det toppledere og toppintellektuelle som er de største velgergruppene til Macron. Blant arbeiderne har han stusselige 9% oppslutning. Sammenlikner man velgergrunnlaget til Marine Le Pen og Emmanuel Macron, ser man at FN-lederen har sin fremste støtte blant folk med lavere utdanning (31% uten Bac (baccalauréat) og 34% av dem med bare Bac). Tilsvarende for Macron er 17% og 15%. Når en kommer til dem med høyest utdanning er forholdet omvendt. For dem med to år eller mer utdanning ut over Bac har Macron 29%, Le Pen 12%.

Macrons En Marche! er altså finanselitens favoritt og klassegrunnlaget er borgerskap og bedrestilt akademisk småborgerskap. Politikken hans rammer arbeiderklassen og andre lønnstakere og er en våt drøm for multinasjonale selskaper og finanskapitalister.

Graccherne og Macron sier seg å ville reformere det franske venstre. Det de så langt har lykkes med er å demontere Sosialistpartiet, som nå er redusert til en ubetydelighet, i likhet med sine søsterpartier i Hellas, Nederland og Belgia. Nå tar de mål av seg til å også å rasere det som er igjen av organisert arbeidsliv i Frankrike. Ikke så rart at rasende  arbeidere på Whirlpool i Macrons hjemby Amiens buet ham ut da han forsøkte å roe gemyttene på en bedrift som er truet med outsourcing til Polen.

Macron gjorde ikke noen stor furore blant arbeiderne i hjembyen Amiens

 

 

 

 

Forrige artikkelVarför sker ingen seriös utredning av kemgasattacken i Khan Sheikhun?
Neste artikkelFramstående USA-expert: Skedde verkligen gasattacken i Syrien som beskrivits?
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).