Kommunist? Populist? Eller rett og slett en god nøtteknekker?

0

Av Halvor Fjermeros

Bare noen timer unna det franske valgets dom i første runde, står det uansett klart at  Jean-Luc Melenchon har levert det viktigste bidraget til en reorientering av europeiske venstresidebevegelser. Og sosialdemokratene tar steget ut i det ukjente – hvis de i det hele tatt har bein å gå på etter valget. Jean-Luc Melenchon (65) har så langt vært den store overraskelsesmannen som fransk presidentkandidat og har gjort en mye sterkere valgkamp enn Maine le Pen.

Da Jean-Luc Melenchon var på Plan B-møtet for EU-kritiske partier i København i november i fjor, spurte jeg den nå så berømte presidentkandidaten hvordan han skulle klare å løfte seg fra sine 11 % ved valget i 2012 til å bli den reelle utfordrer til Front National og Marine le Pen.  

Han svarte at den store utfordringa i franske presidentvalg er alle de som ikke har tenkt å stemme og alle de som bestemmer seg i aller siste liten. Vår oppgave er å mobilisere blant begge disse gruppene; det kan avgjøre valget. Og i det hadde Melenchon aldeles rett. Det er det som er den store usikkerhetsfaktoren som kan vende opp ned på de meningsmålingene som i og for seg ganske stabilt har vist de fire størstes sjanser: Den «uavhengige» wonderboy-liberalisten Emmanuel Macron øverst, Nasjonal Front-lederen Marine le Pen stort sett som nr. 2, og den konservative og skandaleridde Francois Fillon og venstresidekandidaten Melenchon side om side, et par-tre prosentpoeng bakenfor. Opp mot 30 % av de franske velgerne hadde ennå ikke bestemt seg ved inngangen til helga. Og tradisjonelt har presidentvalgene svært høy valgdeltakelse. I 2012-valget var den over 80 % i første runde, betydelig høyere enn deltakelsen i britiske og tyske valg. Og oppmøtet i formiddag viser en deltakelse litt i overkant av 2012-valget, noe som kan tyde på høyt engasjement. Dermed vil alt være usikkert til valglokalene stenger i dag kl. 20.

Kommunist, ja, en slags. Populist? Nei!

Hva står Jean-Luc Melenchon og hans » bevegelse av ukuelige» France Insoumise for politisk? I britiske Daily Telegraph, så vel som i Dagens Næringsliv, kalles han kommunist («Bernie Sanders samarbeider med fransk kommunistleder» lød tittelen i DN 21. april). En ting er å kalle Melenchon kommunist; han er tross alt en gammel revolusjonær marxist fra en av de mange franske trotskistinspirerte gruppene som sprang ut av 1968-opprøret. Men i mellomtida har han gjort sin tjeneste som statsråd i president Mitterrands sosialistparti-regjering på 1980-tallet og sånn sett konvertert til sosialdemokratiet før han igjen gikk tilbake til sitt venstreprosjekt og startet Parti de Gauche som et valgparti i 2009, bl.a. i allianse med det franske kommunistpartiet PCF. Men å kalle mannen «kommunistleder» er ganske meningsløst. Da må en i det minste ha en flokk kommunister å lede. Melenchon har sjøl svart at han ikke er kommunist, men at han har et godt samarbeid med PCF og den største respekt for det arbeidet den legendariske kommunistpartileder George Marchais gjorde på 1970- og 80-tallet.

Andre kaller Melenchon for venstrepopulist, bl.a. Pål Steigan på sin blogg nylig: https://steigan.no/2017/04/14/dodt-lop-i-frankrike/. Dette er en like meningsløs merkelapp på en presidentkandidat som tross alt valser opp med et klinkende klart krav om utmelding av NATO, som vil reforhandle EUs traktater som en «plan A» og deretter vil gå til sin Plan B og støtte en folkeavstemning om eurosamarbeidet. Han vil også kreve nye retningslinjer for den europeiske sentralbanken ESB som han mener er et hinder for å føre en mer ekspansiv og nasjonalt basert økonomisk politikk som Frankrike trenger hvis arbeidsledigheten skal bekjempes. Han krever at franske universiteter og forskning må vende tilbake til en statsfinansiert modell, bort fra den amerikaniserte elitemodellen som har preget Frankrike de seinere år. Han har også gått i rette med den ensidige vestlige kritikken av Russland og president Assad i Syria. Hans støtte til president Maduro i Venezuela er vel heller ikke akkurat et salgstriks dersom det gjelder å samle kortsiktig støtte for sitt kandidatur.

Når populismebegrepet har blitt tatt i bruk om Jean-Luc Melenchon (J_L. M), skyldes det kanskje at han har framholdt det spanske Podemos som et forbilde når det gjelder massemobilisering. Dets leder Pablo Iglesias ynder å snakke om venstrepopulisme, men politisk er Podemos en utvannet variant av det Melenchon står for. Hvis definisjonen på populisme er en politisk retning som ikke har en helhetlig løsning, men bare «populære saker» som kan fange opp øyeblikksfølelser i folket, så er det lite treffende på J_L. M som absolutt har et alternativt program både politisk og økonomisk til det «ekstreme sentrum» som til nå stort sett uforstyrret har fått herje i all de store og sentrale EU-landene.

Nøtteknekkereffekten og sosialdemokratiets svanesang

Et av momentene som gjør valget åpent til valglokalenes stengetid i kveld, er hvordan velgerne vil opptre overfor den akterutseilte kandidaten til sosialistpartiet (PS), Benoit Hamon. Med meningsmålinger på ned i 7 % kan han risikere velgerflukt over til Melenchon i håp om å sikre en venstrekandidat som kan hindre at dette blir et race mellom ytre og indre høyre. I så fall kan PS havne under 5 %, noe som er grensa for å få returnert valgkamputgiftene. Det vil bety katastrofe for det franske sosialdemokratiet. Selv om det ikke er sannsynlig, vil uansett dette valget bety en splittelse med varige virkning på fransk og dels også europeisk politikk: https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/04/14/det-franske-sosialdemokratiet-er-i-full-opplosning/

Et apropos er det britiske Labour som nå sender den hardt prøvde leder Jeremy Corbyn til sin ilddåp. Resultatet kan bli at Corbyn «tar en fransk en» og ender opp med et splittet Labour der høye og venstre går hver sin vei etter valget i juni. Og det er nettopp denne effekten som er det viktigste trekket ved det franske valget, nemlig at det politiske sentrum brytes opp. Melenchon har kalt det nøtteknekkereffekten, altså at både det tradisjonelle konservative høyre og sosialdemokratiet knuses av kreftene fra hver ytterkant. Der har den skarpskodde, men ikke alltid like folkelige agitatoren Melenchon levert sitt viktigste bidrag til utforminga av et venstrealternativ for framtida, som uansett tap eller seier i dag vil være styrende for debatten i Europa de kommende år.

 

Først publisert på bloggen til Halvor Fjermeros

Forrige artikkelHovedsaken i det franske presidentvalget: Nasjonal suverenitet
Neste artikkelDet er en sammenheng mellom den folkerettsstridige invasjonen i Irak og fremveksten av IS